49 f.Kr. – Julius Cæsar erklærer krig mot senatet
Gaius Julius Cæsar, født juli 100 f.Kr. i Roma, drept 15. mars 44 f.Kr. i Roma, var en romersk militær leder, forfatter og diktator. Han spilte en viktig og avgjørende rolle i den gradvise overgangen fra den romerske republikk til Romerriket og keiserdømmet. Selv var han ikke keiser, men hadde sine embeter innenfor rammen av republikken.
I år 60 f.Kr. gikk Cæsar i en politisk allianse, det første triumvirat, med Crassus og Pompeius som kom til å dominere romersk politikk i flere år. Deres forsøk på å samle makt via populistisk taktikk ble motarbeidet av det romerske senatet som ble ledet av en konservativ elite, blant dem Cato den yngre med jevnlig støtte fra Cicero. Med Cæsars erobring av Gallia i dagens moderne Frankrike og Belgia nådde den romerske republikken frem til atlanterhavskysten og Nordsjøen, og i år 55 f.Kr. ledet han den første invasjonen av Britannia. Disse bedriftene ga ham en enestående militær makt og truet å formørke Pompeius' rang. Maktbalansen ble ytterligere forstyrret ved Crassus' død i år 53 f.Kr. Politisk omgruppering i Roma førte til sist en stillingskrig mellom Cæsar og Pompeius hvor den sistnevnte tok saken opp i senatet. Beordret av senatet å stå til rette for ulike anklager marsjerte Cæsar fra Gallia til Italia med sine legionærer, krysset elven Rubicon i 49 f.Kr. Det utløste en borgerkrig hvor Julius Cæsar til sist sto igjen som den uovertrufne lederen av den romerske verden.
1984 – USA og Vatikanet oppretter diplomatiske forbindelser
Kirkestatens historie går langt tilbake, og var tidligere en stor, verdslig stat som omfattet hele Midt-Italia. Da Italia ble samlet i 1861, ble mesteparten av Kirkestaten en del av den nye statsdannelsen, men ved hjelp av militær støtte fra keiser Napoleon III, beholdt paven kontroll over Roma og nærmeste omegn (Latium). De franske troppene ble trukket ut under den Den fransk-prøyssiske krig i 1870, og italienske soldater rykket inn og okkuperte byen. 13. mai 1871 vedtok den italienske stat den såkalte Garantiloven som skulle sikre pavens ukrenkelighet innen Vatikanet og gi ham visse rettigheter, blant annet retten til eget diplomati og livgarde gjennom Sveitsergarden.
Kirken nektet å anerkjenne Garantiloven da den mente at den måtte være uavhengig av enhver politisk og verdslig myndighet i sitt åndelige virke. Pave Pius IX isolerte seg i Vatikanet og betraktet seg selv som «fanget på Vatikanet». Det italienske herredømmet over Roma ble ikke anerkjent av pavestolen før i 1929. Da undertegnet pave Pius XI og Mussolini den såkalte Lateranoverenskomsten. Samtidig anerkjente Italia Vatikanstaten som en egen stat.
Staten er suveren og paven er overhode. Vatikanstaten er på bare 0,44 kvadratkilometer og har heller ikke innen dette området full jurisdiksjon; italiensk politi har ansvar for lov og orden i området, som har godt under tusen innbyggere. På tross av størrelsen har den sine egne euro-mynter, eget postvesen, radiokanalen Vatikanradioen, tv-kanalen CTV og avisen L'Osservatore Romano. Den har også en liten jernbanestasjon like bak Peterskirken, og 862 meter med jernbane. Den er knyttet til linjen mellom Roma og Viterbo, men brukes i dag bare til godstrafikk.
1989 – Cubanske tropper begynner tilbaketrekningen fra Angola
I november 1975, lanserte Cuba en stor militær intervensjon til støtte for den venstreorienterte People's Movement for the Liberation of Angola (MPLA) mot USA-støttede Sør-Afrika og Zaire som igjen støttet to høyreorienterte frigjøringsbevegelser. Ved utgangen av 1975, hadde det cubanske militæret 25.000 soldater i Angola.
Etter at Sør-Afrika og Zaire trakk seg ut, ble de cubanske troppende værende, for å støtte MPLA-regjeringen i deres kamp mot opprørerne UNITA, i den fortsatte borgerkrigen i Angola.
I 1988 intervenerte kubanske tropper igjen for å avverge en militærkatastrofe i en Sovjet-ledet offensiv med «People's Armed Forces for the Liberation of Angola - FAPLA» UNITA, som fortsatt ble støttes av Sør-Afrika.
Dette førte til slaget ved Cuito Cuanavale og åpningen av en annen front. Denne hendelsen anses å ha vært den viktigste drivkraften til suksessen for fredsforhandlingene som førte til New York-avtalen, avtalen om at kubanske og sørafrikanske styrker trakk seg tilbake fra Angola mens Sørvest-Afrika fikk sin uavhengighet fra Sør-Afrika. Kubas militære engasjement i Angola startet tilbaketrekningen av soldater i 1989 og var ute av landet for godt i 1991.Den angolanske borgerkrigen fortsatte fram til 2002.
