Foto: Per Helge Pedersen

Per Helge Pedersen, fast skribentEtter at klippfiskproduksjonen i Kristiansund ble faset ut etter krigen, ble det bygget opp en stor filetindustri i byen. Allerede før krigen var de første fryseriene på plass.  I klippfiskproduksjonen jobbet det mange kvinner.  Filetfabrikkene trengte også mye kvinnelig arbeidskraft og spesielt på 1960- og 1970-tallet var dette en betydelig industri i Kristiansund.

Heide og Backer var i front

Mine foreldre hadde begge jobbet for Heide- og Backerfamilien som eide flere av de store fryseriene og filetfabrikkene som ble bygget opp på Gomalandet (Bentneset) og ved Markussundet på Innlandet. Jeg ble også kjent med disse familiene.  Det gjorde at jeg fikk et spesielt innpass da jeg som journalist dekket fiskerinæringen på Nordmøre i mange år for Tidens Krav.

Heide bygget opp en stor sildoljefabrikk på Bentneset  like etter krigen – og der ble også det store filetanlegget bygget. Backer bygde opp fryserianlegget på Innlandet. I tillegg til frossen filet var det også stor produksjon i en periode både av fiskeboller og fiskekaker.

Det var også andre familier som var med på denne utviklingen. Mange har jobbet både for Hoem og Alnæs. Og det var flere filetanlegg. Mange har jobbet på Astra på Gomalandet.

Det ble også bygget opp hermetikkfabrikker. I byen Der ble det produsert mye forskjellig. Som en kuriositet kan det nevnes at det ved en av fabrikkene – jeg nevner ikke navn  - ble produsert bokser med reinsdyrkaker iblandet hvalkjøtt. Navnet var «Fifty – Fifty» – et reinsdyr og en hval. Men tilbake til filetindustrien.

Kristiansunderne ledet an

Det ble etter hvert bygget opp en stor filetindustri i Norge. Bedriftslederne fra Kristiansund sto sentralt i denne oppbyggingen i Nord-Norge både når det gjelder FiNoTro og Findus.  Findus er jo en stor aktør fortsatt. Det skjedde en enorm utvikling innen filetproduksjonen og i selve fryseproduksjonen. Ikke alle vet at mange kristiansundere sto veldig sentralt i denne utviklingen. Ikke minst skjedde mye når det gjelder dobbeltfrysing. Fisk ble frosset – så tint og så fryst igjen etter at fisken var bearbeidet. Det var ikke bare bare om man skulle holde god kvalitet..

Kortreist råstoff

I Kristiansund er det lite igjen av filetproduksjonen som på Nordmøre baserte seg i stor grad på småsei fanget av nordmørsfiskere i vårt eget nærområde. Men det kom også levendefisk fra andre steder. Det førte til at Kristiansund også ble et senter for rederier som drev med transport av levende fisk. Det er morsomt at denne del av virksomheten nå føres videre både her i landet og i utlandet.

Nå er familiene Heide og Backer ikke lenger av de store aktørene i norsk fiskerinæring.  De var også engasjert innen trålernæring og på en lang rekke andre områder.  Backeranlegget på Innlandet ble kjøpt av Norfinn som produserte retter fra havet  - spesielt til finske middagsbord. Nå er det ikke lenger filetproduksjon på Norfinn. Hele anlegget er bygget om til boliger.

Hadde veggene kunne snakke

Jeg var ofte innom filetfabrikkene i Kristiansund. Og for en ung mann var det litt av en opplevelse. Det var en frodig gjeng med damer som sto sentrale i denne produksjonen. Og når jeg sier frodige så var det i dobbelt forstand.  Selv en enkel gutt fra Nordlandet

rødmet av språkbruken. Det var en herlig gjeng.

Filetindustrien var første arbeidsplassen for veldig mange gutter og jenter – og her fikk de virkelig kjørt seg.

Når jeg i dag snakker med folk som jobbet i denne industrien i Kristiansund kommer det selvsagt frem at det var hardt arbeid. Men de aller fleste husker tilbake at dette var en trivelig arbeidsplass. Hadde veggene kunnet snakke ville man ha fått stoff til mange gode og fargerike bøker. Det var mange personligheter blant filetdamene.

Hva med fremtiden…

Mange undrer seg om det er mulig å bygge opp en ny filetindustri også i Kristiansund. Fisk er god mat.  Havet utenfor kysten er fullt av fisk. Og Nordmøre er jo ett av de mest egnede steder for fiskeoppdrett i verden. Heldigvis har vi fortatt mange levende fiskeribedrifter på Nordmøre. Og på Gomalandet er det skapt en ny fremtidsbedrift på tomtene og lokalene etter det gamle trandamperiet til Ulrik Olsen.

Noen av oss mente i sin tid at byen måtte satse både på fisk og olje. Oljesatstingen har gitt betydelig uttelling, men kanskje var det en tabbe å glemme fisken. Men det er ikke for sent. Fisk vil vi ha også når den siste olje er hentet opp fra sjøbunnen. Og det må da være mer miljøvennlig å produsere fiskeretter på Nordmøre enn å sende fisken for videreforedling i Kina.

Foto: Per Helge Pedersen

Foto: Per Helge Pedersen