For mange år siden levde det en keiserinne ved navn Stjerna Skamberg. Hun ønsket så sterkt å imponere Utlandet at hun brukte halve keiserdømmets pengebinge på å gjøre dem til lags. Hun brydde seg ikke noe nevneverdig om hva folket mente eller følte om saker og ting, men hun elsket det lille som var igjen av det unike landskapet de alle eide sammen, enn så lenge allemannsretten fortsatt gjaldt. Naturen var ikke noe landets innbyggere nødvendigvis hadde fortrinnsrett til bare fordi de hadde bodd der så lenge, hadde hun uttalt i samtaler med Utlandet. For henne var den først og fremst et middel til å oppnå popularitet og få prestisjefylte oppdrag blant de mektige der ute i den store verden. Hun snakket med mennesker med høy innflytelse på utenrikstelefon flere ganger om dagen, og noen ganger reiste hun med delegasjoner for å høre på hva Utlandet måtte ønske. Og akkurat som man sier om en konge at han er i statsråd, så sa folk alltid: keiserinnen er i telefonen! 

I den store byen hun bodde i var det riktig festlig, for hver dag kom det mange fremmede fra Utlandet. Og en dag kom det noen bedragere. De ga seg ut for å være satt til å redde jorden, og ved hjelp av små, grønne vindmøller skulle det skje. Disse vakre vindmøllene hadde den forunderlige egenskap, fortalte de, at for folk som ikke ville redde jorda, eller som var godt under gjennomsnittet føyelige og kanskje til og med dumme og uegnede, framstod møllene som destruktive monstre som la jorden, naturressursene og folkets velferd øde. Mens i virkeligheten, fortsatte de ivrig, var vindmøllene nettopp det som kunne redde jorda og gjøre keiserinnen og hennes ministre viden kjent i verdens engere kretser. I stedet for at keiserinnen skulle måtte ringe og sende så mange delegasjoner, kunne hun nå få landet omgjort til et vindmølleparadis som Utlandet ville strømme til for å beundre og skryte av. Dette paradiset, forklarte de, skulle bestå av søte vindmøller lignende dem man kan se på postkort, og være omgitt av yndige andedammer og bugnende marker av tulipaner i alle regnbuens farger. Slik skulle de viktige menneskene bli fristet til å komme og se selv hvor flink keiserinnen og hennes medhjelpere var til å skape grønne verdier med oljepenger (selv om disse riktignok var kjent for å være ganske skitne, til tross for symbolpolitikk til flere titalls milliarder kroner med Zero global klima–effekt), og få lyst til å gå seg en tur på stiene som ville bukte seg så fint fra andedam til andedam. –Og tenk så flott for fugler og insekter, keiserinne! utbrøt den ene bedrageren spontant, og tegnet igjen et bilde av flommende blomsteråkre og små dammer som lyste som gull i skinnet fra solen. 

–Dette hørtes jammen ut som en forlokkende park, tenkte keiserinnen. –Hvis jeg lar dem bygge dette, vil hele verden beundre meg. Det vil framstå som at jeg, keiserinnen, har reddet jorda! Jo, tenkte hun resolutt. – Disse parkene må vi få bygget, jo flere jo bedre! Hun husket avtalen som keiserinnens tynne halvbror Fjonas Gørr Stare og hans voldsomme tante Tjo Harem Brunstland hadde fått ordnet for mange år siden. Avtalen hadde fått navnet ÆØS, siden den jo var prikk lik et ÆØ-medlemskap i praksis. –Vindmølleparkene passer perfekt sammen med ÆØS-avtalen, humret keiserinnen fornøyd. –Dette eventyret har Fjonas og kompisene hans Hesten Svart Feide og Bola Sporten Joe jobbet hardt for i mange år allerede! 

Bedragerne reiste så umerkelig rundt i hele landet og kikket etter de aller vakreste stedene. De banket forsiktig på dørene til grunneierne og ba pent om å få kjøpe landet. Og kanskje bygda kunne trenge en ny sykkelsti? Frekt og uforskammet bestakk de en etter en, uten at 

en eneste avisredaksjon fikk med seg hva som foregikk. Om kritiske røster hørtes, trådte Kujonetil Pung fra Landets Vassne og Elendig begrunnede konsesjonsvedtak (LVE) hjelpende til med et standardformular vannmerket “made in China”, som lød: “Fordelene er større enn ulempene”. Dette trylleformularet hadde keiserinnen hengt under en kjølende paraply med magisk kraft og innflytelse fra Energilovgivningen, for å rydde hindringer og upassende språkbruk ut av veien. Dermed kunne bedragerne fortsette sin unnselige ferd gjennom riket, fristende med parker, ender og tulipaner, ja sogar arbeidsplasser og skatteinntekter til kommunene. Og attpåtil skulle de altså redde jorda. Like unnselig tok byggingen av parkene til, alt med keiserinnens og hennes medløperes velsignelse. 

Bedragerne dro så tilbake til byen og forsikret innbyggerne om at all denne byggingen var trygg, grønn og helt nødvendig. –Dette gjør vi for å rydde plass til det grønne paradiset, humret de og lo av alle pengene keiserinnen hadde gitt dem allerede. Buksene deres falt nesten av så tunge var lommene av klingende mynt. –På tide med en ny leveranse til Kakemann-øya, sa de lavt til hverandre. Der hadde de gjemt alle de hundretalls millionene de hadde tjent på å selge parkene før de i det hele tatt var påbegynt, for de visste at ingen ville ønske å kjøpe dem når de sto ferdige. 

Plutselig hørtes et fryktelig leven fra dynamitt, gravemaskiner og kjempedumpere på anleggsområdene. Fjellene ble sprengt i fillebiter, ørnereder maltraktert midt i hekketiden og alt det yrende livet på bakken ble endevendt og begravet. Fuglene skrek og varslet: fare, fare! 

–Nå skulle jeg gjerne visst hvor langt de har kommet i arbeidet med vindmølleparkene! tenkte keiserinnen der hun satt og ruget på det kjempestore Kinderegget hun hadde fått i gave fra bedragerne. Men hun var nok litt underlig til mote ved tanken på at den som innerst inne ikke ville redde jorda (eller var godt under gjennomsnittet føyelig) ville se de grønne vindmøllene som destruktive monsterturbiner. Nå trodde hun ikke at hun trengte å bekymre seg for sin egen del, men hun ville sende noen foran seg for sikkerhets skyld. Alle menneskene i hele landet hadde hørt hvilken hypnotisk kraft disse vindmøllene hadde, og alle var ivrige etter å se hvor dårlig eller dum naboen var som ikke så det. 

–Jeg får sende den relativt følelseskalde ministeren Marion Netta Gru bort for å se på parken, tenkte keiserinnen. –Hun kan best se hvordan vindmøllene tar seg ut, for hun har øyne for penger og internasjonalt ry, den jenta! Nå gikk den unge ministeren, litt robot-aktig og som alltid standhaftig, ut i vindmølleparken der bedragerne inspiserte de underbetalte slavearbeiderne som arbeidet på spreng, dag og natt. –Bevare meg vel! tenkte den unge ministeren. –Dette er langt fra noen tur i parken! Hun var kjent for å ha lite følelser, men nå skuet hun småkvalm ut over det store massakrerte terrenget, der store beist, 200 meter høye, støyet og kvestet hver en fugl som trakk som magneter mot de blinkende turbinlysene. 

Bedragerne ba henne komme nærmere og spurte om ministeren kunne se den vakre og naturlig grønne fargen på vindmøllene. Så pekte de på de monstrøse turbinene som fikk ministeren til å ligne Tommeliten. Den bittelillle ministeren fortsatte å skue blekt utover som i lydig apati, men sannheten var at grønnfargen for henne framstod som svært kunstig, og det var kanskje ikke så rart siden den var framstilt av miljøgifter i fattige land. – Herregud, tenkte 

hun. – Skulle jeg være så dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ingen få vite! Skulle jeg ikke duge til den svært prestisjefylte og godt betalte stillingen jeg har jobbet så hardt for å få? Nei, jeg kan umulig fortelle at jeg ser hvor katastrofale disse parkene er! 

– Nå, ministeren sier ikke noe om vindmøllene? sa den ene bedrageren. – Eh, jo, de er, eh...de ser...FLOTTE UT! stotret ministeren. – Denne parken er akkurat som et kjempestort Kinderegg! sa hun og tenkte at det måtte vel falle i god jord siden hun visste at Keiserinnen nettopp hadde fått et slikt egg i gave fra bedragerne. Hun greide å legge bort mattheten over det hun så i et lite øyeblikk. – FOR en grønnfarge! Jeg skal hilse keiserinnen og si at dette er den nye, grønne oljen! 

– Det var da godt å høre! sa de to bedragerne, før de satte i gang å beskrive all herligheten de hadde lovet og blitt betalt for, men som vitterlig ikke var der. Den unge ministeren hørte godt etter, slik at hun skulle kunne gjenta dette til både keiserinne og media seinere, noe hun visste at hun ville trenge. Nå forlangte bedragerne flere penger, enda flere vakre lokasjoner og null i grunnrenteskatt så de kunne finte ut den ærverdige og miljøvennlige vannkraften i landet. Alt stakk de til seg som fordeler til seg selv. De pittoreske vindmølleparkene forble en saga blott, i stedet kjentes den umiskjennelige odøren av miljøgifter og ikke-nedbrytbare materialer fra produksjon, etablering og demontering av vindmøllene. 

Snart sendte keiserinnen en annen villfaren minister; unge Rotulf Svinevatn, for å se hvordan det gikk med de vidunderlige vindmøllene, dammene, tulipanene og endene. Det gikk med ham som med den første ministeren. Han så og så, men da det ikke var noe annet en svindel og miljøødeleggelser å se, måtte han i sin forfjamselse ty til en stakkars hubro som lå på bakken, hardt skadet etter et ublidt sammenstøt med noe som med rette kunne fått navnet drapsturbin. – Vi må ta vare på hubroen, vet dere! sa ministeren og satte seg ned for liksom å trøste hubroen. Dessuten følte han for å sette seg litt, han ble med ett så mo i knærne. Han resonnerte for seg selv: – Hvis jeg bare later som om jeg har omsorg for naturen og det som lever der, hva det nå er alt sammen, så kan jeg late som om Naturmangfoldloven ikke brytes i etableringen av vindmølleparkene hver eneste dag. 

– Ja, er det ikke hyggelig med parker, både for mennesker, planter og dyr? sa bedragerne og forklarte ministeren den nære sammenhengen mellom vindmøllene og det å redde jorda. Og godt var det, for dette var jammen ikke lett å finne ut av, syntes Rotulf. – Men dum er jeg ikke, tenkte han. – Det kan ikke stemme at jeg ikke er egnet til å redde jorda! hørte han seg selv mumle smådesperat. For det ville han jo selvsagt, det var jo det arbeidet han var satt til å lede ifølge stillingsbeskrivelsen keiserinnen hadde skjenket ham for litt siden, på gullkantet papir. – Så rart, tenkte han. Så rettet han seg opp og skrøt av den kunstige grønnfargen som viste seg å være svært lett å skrape av. Den dumme hubroen hadde kommet borti en av de enorme turbinsoklene, og like under overflaten kom det fram en farge som var så stygg og skitten at Svinevatn aldri hadde sett maken. Den vonde lukta fra den bittelille ripa i lakken var ikke til å holde ut. – Jeg får late som ingenting, tenkte han. Han fortsatte å skryte av vindmøllenes skjønnhet og av hvor takknemlig han var som fikk ta del i denne redningsaksjonen, som han i samme slengen påpekte hastet veldig. Det siste var bedragerne veldig enige i, for de visst at de måtte skynde seg å fylle utenlandkablene med 

subsidier før lureriet ville bli avslørt. – Dette er helt storartet, fortalte han til keiserinnen. Og alle medier i landet snakket om disse paradisiske, vakre vindmølleparkene som skulle redde jorda. 

Nå ville keiserinnen se det selv, men først skulle hun rydde litt i hagen og nyte helt vindmøllefri natur i Reiranger. – Alle disse invitasjonene jeg har fått til Påskeøya har vel ikke noe for seg midt i fellesferien, sukket hun til sin enige og trofaste medløper Mindre. Da hun langt om lenge fikk tid til å dra til vindmølleparkene, tok hun like godt med seg et helt kobbel av representanter fra både storting og regjering, som alle var skjønt enige om at de hadde gjort gode valg den gangen de grønne sertifikatene ble vedtatt, selv om den tidligere keiseren Brems Boltenberg hadde advart mot både konsekvensene av sertifikatene og mot noe farlig han kalte for det miljø-industrielle kompleks. Men pyttsann. Det var den gang. 

– Er det ikke fremtidsrettet, globalt og flott? sa Marion og Rotulf, litt lite troverdige og preget av hjerteflimmeret de pådro seg grunnet infralyden fra vindturbinene ved første besiktigelse av anleggsområdet. – Se bare, deres ærede høyhet, for noen skjønne stier, se tulipanenes farger, andedammene og ikke minst den naturlige grønnfargen på vindmøllene! Og så pekte de på de 6 meter brede anleggsveiene, de sprengte fjellandskapene, de 33 reindriftsområdene som ikke lenger skulle brukes til slikt og til den istykkerrevne Møya der øyboerne gråt i sorg og sinne over det tapte. 

Hva behager? tenkte keiserinnen. – Dette ser ut som et krigsområde, et industrihelvete! Det vil kun skape overflødig kraft eksportert gjennom svimlende dyre utenlandskabler vi selv må bygge og bekoste, og denne eksporten vil drive strømprisene her til lands kraftig opp. Landets innbyggere og industri vil lide under dette, siden vannkraften er tungt beskattet sammenlignet med vindmøllekraften vi sender ut av landet. Og alt dette skjer på en særdeles lite bærekraftig måte, fra vugge til grav. Hva skal vi egentlig med all denne strømmen, vi burde vel heller skru kraftforbruket ned for å redde jorda? 

– Keiserinne, er det ikke flott? ropte bedragerne som for å dra henne ut av anfallet av våken og kritisk dømmekraft som hadde kommet over henne som en vond drøm. Keiserinnen ble nå om mulig enda mer forferdet enn hun hadde blitt av sin egen tankekraft da hun innså at hun slett ikke kunne se noe forlokkende ved disse naturødeleggelsene. – Er jeg dum? tenkte hun faktisk, noe hun jo slettes ikke var. – Er jeg uegnet til å være keiserinne? Det er i så fall det verste som kunne hende meg! hvisket hun der hun sto, men slo fort tankene fra seg. 

Så kom hun til å tenke på noe hun hadde snakket med Utlandet om på telefonen hin dagen: – Datasentere, keiserinne, datasentere og datalagring! DET vil bli den nye oljen! Husk det! 

Keiserinnen husket godt. Dette hadde hun forlengst diskutert med sin fullkomment brunkrembelagte minister Lindy Hoffesen Helvete. Lindy hadde nemlig hørt (fra Utlandet, selvsagt) at landets kraftproduksjon burde økes med opptil 20% for at Utlandet skulle kunne drive sine datasentre her på berget. Litt knølete var det jo at disse sentrene var så fryktelig arealkrevende i likhet med vindmølleparkene, og at de måtte legges i naturterreng eller på matjord av ypperste kvalitet. I tillegg var keiserinnen litt betuttet ved tanken på at datasentrene skulle brukes til å produsere den noe lysskye kryptovalutaen, som i halvparten 

av tilfellene var forbundet med kriminelle handlinger. – Det ville jo ta seg ut om det skulle bli snakket om! fniste keiserinnen diskret. – Best å hysje mediene ned her da, var de enige om hun og Hoffesen, det er utrolig hva som går så lenge de er føyelige. – Anything goes! fjollet de opprømte og lattermilde. – Og du Lindy? sa keiserinnen mens hun snudde seg lynraskt og pekte på sin best sminkede minister. – Get your gun! De lo så de måtte legge seg ned på gulvet. – Men fra spøk til revolver, keiserinne, det er det disse rådyre kraftkablene....alle vil ha strøm fra grønne vindmøller, men Utlandet vil ikke ha vindmøllene hos seg selv, kan du fatte hvorfor? De blir visst syke av dem, både mennesker og dyr, har du hørt sånt tull! Epilepsianfall av skyggekastene? Tar livet av insekter? Og hørte du om han som påstod at en vindmølle hadde slynget ut en isklump på størrelse med et SPISEBORD, hva gir du meg? Husk hjelm, sier jeg bare! Hahaha! Hoffesen moret seg storlig og var allerede i gang med å planlegge hvilke pumps hun skulle gå med under åpningene av alle datasentrene rundt om i landet. 

– Jo, dette ser strålende ut, smilte keiserinnen på sin godslige og trygge måte der hun vandret videre rundt i de sønderknuste restene av uopprettelige overleveringer fra istiden. Dette arbeidet er helt og holdent i tråd med en villet politikk! Hun nikket tilsynelatende tilfreds mens hun betraktet 2500 liter maskinoljer lekke ut fra en turbin som hadde begynt å brenne i den kraftige vestlandsvinden. Oljen var på god vei ned i drikkevannskilden som lå like ved, og fikk bedragernes gulltenner til å glitre i solskinnet. Turbinen hadde et klistermerke der den kraftig overdrevne levetiden var oppgitt. Pytt, pytt, tenkte hun. Dette blir jo litt på samme måte som da jeg og lille Isbjørn Broiler I– sachsen fylte alle de der fjordene med giftig avfall fra industrien. Hun valgte å ikke si hva hun så. Hun tenkte på en dame som het NINA som hadde sagt at man måtte ta vare på jorda, og at det var det lureste man kunne gjøre for å redde den. Keiserinnen slo det fra seg, det var sikkert bare sånn her fake news det NINA hadde sagt. Hele delegasjonen av folkevalgte så og så, men ingen ville si noe. 

–Litt svinn må man regne med når man skal redde jorda, sa bedragerne og nå var de alvorlige. Noe måtte man ofre, det forsto jo alle. Bedragerne fanget umiddelbart opp behovet for å glatte over den litt tunge stemningen som hadde streifet følget, og oppfordret derfor keiserinnen til å danse foran en av vindmøllene, like oppi en andedam. Keiserinnen var langt fra noen festbrems og kjent for sin folkelige stil. Hun gikk villig hen til en av de store, sementbelagte oppstillingsplassene foran vindturbinen og lot som om hun vasset uti. –Dette var litt av et basseng! ropte keiserinnen, akkurat så jovialt og sporty som alle forventet. –Det er sannelig på størrelse med en halv fotballbane! Flere i følget lo høyt og moret seg tydelig mens keiserinnen og hennes ministre danset i det nitriste sementbassenget. Flere ganger bøyde de seg ned og fylte hendene med det lungekreftframkallende epoxystøvet på bakken, kastet det opp i luften som tørt løv, og lot det regne over seg som friskt fjellvann til stor begeistring fra resten av følget. –Dette vil virkelig være noe for natur og mennesker over det ganske land, ropte bedragerne. Samtidig rygget de med overlegg raskt over en masse vanlige mennesker som hadde kommet for å markere motstand mot det de påstod var en rasering av naturen, en ødeleggelse som tappet landet for verdier på både biologiske, økonomiske, politiske og moralske plan. 

Hele den natten jobbet slavearbeiderne på spreng for å fullføre parkene før de ufrivillige og langvarige subsidiene fra alle landets strømkunder skulle avsluttes. Alle kunne se at 

arbeiderne hadde det travelt, for det fantes ingen regler eller grenser for hvor lange arbeidsdager de kunne ha, hva minstelønnen skulle være eller for hvor dårlig og tettpakket de skulle bo. 

Dagen var kommet da vindparkene sto ferdige, og GRKs sommerbil skulle komme og lage reportasje fra åpningsseremonien. Gootown-redaksjonen hadde fått i oppdrag å slenge seg med for å skape propaganda for barn og unge om hvordan man redder jorda. Det var mange vanlige mennesker som kom for å se også, og alle fikk de streng beskjed om å trå så forsiktig de kunne så ikke noe skulle bli ødelagt. Instruksen kom fra en mann med mange flotte hatter, det virket som om han lekte hatteleken for seg selv og folk lurte litt på om han skulle forestille en klovn. På alle hattene stod det: Mix Magnus tenker grønt. I tillegg sto det en masse navn; GRK, Gchibsted, Grønnposten, Verdens Grønne Undergang, Grønndagsbladet, Glimakreftelsen. Keiserinnen klippet stolt det grønne BPA-båndet, og bedragerne satte i gang et imaginært sirkusorkester som spilte marsjen Pomp and Circumstance. Alle sang med av full hals. Da siste tone ebbet ut, rensket keiserinnen stemmen og tok ordet: 

–Ærede forsamling, vi er samlet her i dag for å besiktige, stifte bekjentskap med, ja rett ut sagt nyte disse flotte parkene, denne redningen som har kommet som en gave til oss som bor her, til hele verden og til naturen som sådan. Uten disse pittoreske parkenes sjarme og fortreffelighet, uten deres grønnhet, ville jorden rett og slett gått under (og min anseelse i Utlandet med den, tenkte hun samtidig i sitt markedsliberalistiske sinn). –Det er derfor med stor takknemlighet jeg har overlatt nesten hele keiserdømmet til disse herrer som kom oss til unnsetning da vi forsto at en redningsaksjon var høyst nødvendig sa hun vidløftig, og nikket dyptfølt til bedragerne. –Vi gjorde lurt, jeg og Leave Morna-Jensen, i å begynne tidlig med å få bort denne hjemfallsretten eller selvråderetten eller hva det nå er den kalles! I alle fall er den til hinder for dere som redder jorda. –Og stikker av med fellesskapets penger, velferd og rettigheter, mimet flere av bedragerne tomt ut i luften som roboter. De lignet avkledte smådjevler og Statskraftwerk og satt helt stille i en båt, som svarte steiner tilgriset av oljesøl. Hun fortsatte direkte henvendt til dem: –Landet er deres, fjellene, kyststrøkene, de vakreste øysamfunn med eldgammel symbiotisk sameksistens med naturen, ta dette biomangfoldet, alle fuglereder og det som lever i luft og på marken, i havet også! Besudle drikkevannet, ødelegg folkehelsen, overkjør urfolks rettigheter og folkeopinionen generelt og gjør det til fulle, ta for dere av folkets tillit til meg som keiserinne – og der er det MYE å ta av, det kan jeg røpe, humret hun muntert. –Ta det hele, det har dere fortjent, for dere har reddet jorda. 

Det var nesten som om universet fikk hakeslipp og måtte ta en måpende pause, noen minutters stillhet etter disse himmelropende store ordene. 

Keiserinnen tildelte hver av bedragerne, og nå var de blitt utallige både fra inn- og Utland, en globalist-nål som hun festet på jakkeslagene deres en etter en. –Nå er dere en av oss, lød det, mens alle bedragerne gjemte seg i sine egne rekker. –Det er vel heller dere som er i lommen vår hvisket de giftig mellom seg, og lo og smilte som om ingenting oppsiktsvekkende hadde hendt. Innvendig lo de den hesligste latter du kan tenke deg, og om det hadde eksistert liv på andre planeter, så hadde livet hørt denne latteren runge like ut der hvor det ikke finnes noen jord å redde. 

Folk sto som forsteinet. I bakgrunnen sprengtes den ene fjellrekken etter den andre. Møya ble lagt øde og Påskeøya ble til et ubeboelig skjær i havet, der det eneste som sto støtt var 8 syregrønne vindturbiner som produserte kraft kun når vinden var akkurat passe sterk, noe den sjelden var. Vogntog passerte kontinuerlig, i uendelige politi-parader av rotorblader og turbindeler. De flasset allerede mikroplast og glassfiberbiter. Noen mumlet svakt at de hadde hørt et og annet om stedene der råvarene til turbinene ble produsert. Dødens landsbyer, kaltes de visst, de hadde hele innsjøer av gift fra råvareutvinningen som menneskene der ble syke og døde av. 

Bedragerne takket høflig, og inviterte keiserinnen og de oppmøtte til en liten rundtur i parken. De bøyde seg ned for å mate endene i den imaginære dammen. –Se, så hyggelig og grønt det er her, sa den ene bedrageren. –Det er som om vannet og endene svever, det er så lett og luftig at man såvidt kan se det! og så videre. –Man skulle nesten tro at vindmøllene får verden til å sveve i luften, for ikke å si vinden, som et luftslott!, –Ja, stemte keiserinnen og resten av de folkevalgte i; –som et luftslott! Som et grønt luftslott som redder jorda! ropte de nesten i kor. 

–Ja, sa folk, men de kunne ikke se verken parker eller luftslott, for der var ikke noe, annet enn sprengte fjell, anleggsmaskiner, sørgelige rester av biomangfold, støy og spesialavfall. –Så flott parken kler keiserinnens land, sa de. –For en grønnfarge! For en utsikt! Jorda er reddet! 

Alle gikk omkring som om de var i paradis, snakket og gestikulerte om parkenes skjønnhet med en stor innlevelse. De utbasunerte med en slik overbevisning og kraft at de til slutt trodde på det de selv sa og nesten overdøvet flystøyen fra turbinene. 

Ingen turde å nevne at parkene gjorde naturen til historie og drepte en lang rekke truede fuglearter. Ingen turde si at urfolkets rettigheter og protester hadde blitt fullstendig ignorert, at samtlige konsesjoner var gitt på sviktende og foreldet grunnlag og at ledende forskere ved LTNU var blitt fortiet av LVE da de formidlet at vannkraften kan gi mer kraft, mer stabil kraft og mye mindre naturinngrep enn vindmøllene kan. Og det var ingen, absolutt ingen som turde å nevne at vindmøllene var kommet til landet fordi andre land slett ikke orket dem mer. Der hadde de visst fått nok av elendig søvn, hyppige og uforklarlige dødsfall i storfebestanden, tapt eiendomsverdi og forringet livskvalitet. 

Ingen ville la seg merke med at de så, visste og forsto dette, for da ville man være en av outsiderne, en av dem som ikke skjønner noen ting. Nei, ingen ville være dumme og uopplyste, alle ville vise seg fram som en av de fremste, en av de som redder jorda. Dessuten var det ganske mange som hadde både penger og karrierer å tape på å si det som det var. 

–Men dette er jo ingen park å leke i! sa plutselig et lite barn. –Herregud, hør på den uskyldige stemmen, sa en av de stødigste bestemødrene fra Møya. Barnet, bestemoren og flere 

omkring dem ble brått og bryskt ført bort fra området av politimennene som var ute på et av sine første oppdrag i tjenesten. 

Men flere hadde hørt hva det sannferdige barnet sa og ordet spredte seg som et sannhetsserum på sosiale medier. –Parkene finnes ikke! Vi har blitt rundlurt, svindlet! Naturen vår er borte! Den enorme fortjenesten og skatten forsvinner til Kakemannøya! Utbyggerne vil nesten ikke betale eiendomsskatt en gang, og hvor ble det av alle arbeidsplassene? Hvor skal vi nå finne ro og nye krefter? Våre barndomsparadis er tapt for alltid! Arven til kommende generasjoner! Drikkevannet vårt! Naturens egenverdi! Alt er tapt, og folkesjela med den! ropte tilslutt hele mengden av vanlige mennesker i dyp vantro, sinne og fortvilelse. 

Og det grøsset i keiserinnen, for hun syntes de hadde rett, men hun tenkte som så: –Nå må jeg holde masken gjennom hele svindelen, ellers blir landet saksøkt av Utenlandske keiserdømmer som har gått inn som garantister for disse infame bedragerne! Og så holdt hun seg enda stoltere, og ministrene fortsatte å snakke og gestikulere om de grønne, grønne vindmøllene mens keiserinnen sang lallende for seg selv på en tekst hun ikke riktig husket lenger: 

–Kom mai, du grønne, milde, gjør skogen atter grønn og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn Hvor ville jeg dog gjerne at EU en annen vei lå Men nå er landet solgt ut på billigsalg, det er jo så 

I parken kan man have vel mangt et tidsfordriv man kan på stien trave, å ja, et lystig liv! Men når seg lerken svinger, og vingene kappes av da kan den ei mer flyve ei heller synge kvad 

Kom derfor mai, du milde, gjør verden atter grønn og la ved bekk og kilde fiolen blomstre skjønn Hvor ønsket jeg dog gjerne At EU ei var så sta Men kabelen er kjempelang Og ACER er hoppende glad 

Hun skuet ut mot den knuste kystlinjen, mens hun klappet på en av de mange døende reinsdyrkalvene som lå strødd omkring henne. De var da utrolig vakre, selv med bruddskader, blod og smerter, undret hun seg i et forsvinnende flyktig øyeblikk. Et dusin grunnleggende næringer, infrastrukturen og sitt eget urfolk må man kunne ofre for å få til så mye, det var hun helt klar på. –Vi får klappe reinsdyrene mens vi ennå kan, slo hun målrettet fast, og kjente forventningene til kveldens fest stige. Under etegildet på slottet i forbindelse med åpningen av vindmølleparkene skulle de nemlig få smake en helt ny buffet. De hadde avtalt at keiserinnen og alle i hennes hoff skulle ha samme dyprosa bånd rundt halsen, som en aldri så liten kampanje for å imponere det mektige Utlandet. Grønnfargen hadde de liksom gjort seg litt ferdige med, dessuten hadde den på ett eller annet vis mistet sin troverdighet. Keiserinnen hadde snakket med kokken, som hadde røpet flere av rettene: 

Flybåret, langreist neodymium-suppe med grovt pengebrød til Frikasse av kvestet ørn på en seng av hubrosalat Smalahåve av villsau innbakt i en skarp rull av glassfiber Bankebiff av reinsdyrkalv surret i industriavfall Multekrem laget på overflødig melk fra reinsdyrbinne 

Dette ville bli servert med boblevann fra drikkevannskilden på de gule slettene, som i det siste hadde fått en spenstig bouquet av maskinoljer av beste kvalitet. Nam, nam. Hun gledet seg. 

Mens Vinterfjella ble omgjort til industrianlegg med 72 giftige mastodonter midt i reinens beiteland, omfavnet gråtende bestemødre hverandre i sorg og vantro over det tapte landet. Og fuglene skrek og varslet fare, igjen og igjen.