Lykken var en tykk tier klemt inn i en svett barnehånd, mens man løp ned Freiveien til Mittet frukt og tobakk med følelsen av å kunne kjøpe hele verden.

Bjellen som ringte når man åpnet døren og lukten av søtt blandet seg med lukten av avissverte og tobakk. Vente tålmodig i kø mens nabolagets klientell av ulik art gjorde unna sine ærend, for så å nøye fylle spissposen med 50 øre i nr. 23 og 50 øre i nr. 40. Ære være den eldre Mittet som tålmodig fylte posen øre for øre.

Hadde alt på Goma

Når jeg vokste opp hadde man alt på Goma. Bestemor bodde i Freiveien 86 i en av de kommunale boligene ved flyblokka. Her var det kort vei til lekeplass, til matbutikken til Strømsholm nede på hjørnet, møbelforretning, både postkontor og bank og helt nederst tronet Gomalandet skole hvor det var barn som lekte morgen og kveld.

En bydel som representerte flere samfunnslag

En bydel med mange kommunale boliger og ikke minst Arken hvor vi som barn fikk høre at slarken bodde. I mange år trodde jeg at slarken var et skummelt monster og løp ekstra fort forbi den delen av Arken som vendte ut mot Freiveien.

Ordet slark har jeg ikke hørt igjen i voksen alder og jeg tenker nok vi ville brukt et annet ord i dagens samfunn om menneskene som hadde sitt hjem der på 80-tallet.

Annonse

Eplehagen og gjenkjennelig fornyelse

Etter bestemor døde i 2013 ble de kommunale boligene solgt fra kommunen og til private hender. Skole, butikk og de fleste andre tilbud var for lengst lagt ned. I Freiveien fikk man Eplehagen, hvor man har beholdt de opprinnelige byggene og strukturene, men området har fått seg et realt løft og ser i stor grad ut som det gjorde når jeg trødde mine barnsben der. Det er på en måte en trøst i det og ikke minst flott å titte ned når blikket søker ubevisst bort, når jeg kjører ned Gomabakken. Byfornyelse eller bydelsutvikling trenger ikke bety at bydelen blir ugjenkjennelig, men at det står seg i tiden. Eplehagen er et godt eksempel på det og det skal Zikogruppen ha skryt for.

Den nye brannstasjonen på Goma og Normoria

I høst var jeg så heldig å få legge grunnsteinen på den nye brannstasjonen som i disse dager reiser seg på tomta til gamle Goma skole. En tomt hvor mange generasjoner har gått sine skoleår og en tomt som har tjent våre innbyggere i en mannsalder. Selv om man kanskje ikke er enig i plassering så synes jeg det er noe fint med at tomten fortsatt skal tjene innbyggerne i kanskje en mannsalder til. På samme måte som Normoria reiser seg for folket på tomten til tidligere Langveien ungdomsskole. Byutvikling og god eiendomsstrategi i et og samme bygg.

Vi jobber med kommunal eiendomsstrategi nå

Nettopp eierskap og våre ulike eiendommer er noe vi jobber med i bystyret i disse dager. Hva eier vi og hva skal vi bruke det vi eier til i framtida? Arbeidet er akkurat startet, men jeg ser fram til å få være med å påvirke kommunen sin eiendomsstrategi og personlig mener jeg at vi skal gjenbruke det vi kan og selge det vi ikke kan ta vare på. Jeg er også opptatt av at byutvikling og fornyelse av bydelene er noe som opptar innbyggerne. Det er selvfølgelig at man har følelser rundt hvordan bydelen man er vokst opp i vil framstå for framtiden og at innbyggerne har meninger om hvordan byen skal utvikle seg i framtida. Men Eplehagen er et godt eksempel på at fornyelse ikke alltid betyr at områder trenger endres fullstendig. Det kan moderniseres, utvikles og gjøres framtidsrettet og samtidig være både gjenkjennbart og få fram fortids barneminner.

Eføyhekken til bestemor er borte, men huset i Freiveien ligger der på samme plass, i samme farge som på 80-tallet. Det er noe fint med det, synes jeg.

Annonse