Med lånt buss og solid støtte fra fylkeskommunen, fraktet Eirik Rodlie, yrkessjåfør og lærer ved Kristiansund videregående og resten av mannskapet, nylig 34 ukrainere i sikkerhet til Norge. Og hadde han kunnet, hadde han snudd og kjørt ned etter flere, tvert.

Det er ikke så mange dagene siden han parkerte bussen etter maratonturen til Polen fra 30. mars til 4. april, sammen med lærer Gunnar Bjerkestrand, en sykepleier fra organisasjonen Helpers, og en tolk.

Annonse

Men selv om han var både fysisk og psykisk sliten etterpå, kunne han ha gjort det om igjen, med øyeblikkelig effekt. Budskapet til yrkessjåføren, avdelingslederen og krigsveteranen er klokkeklar:

– Folk trenger hjelp, og de trenger like mye hjelp som i fjor.

Han har inntrykk av at folk er mettet av krigen.

– Vi lever livene våre, og håper at det går greit, men krigen og flyktningstrømmen er like stor i dag. Men til forskjell fra i fjor, da det var lett å få penger til å hjelpe, må frivillige på tiggerferd for å få midler nå, sier han.

Selv er han veldig takknemlig for de 350.000 kronene som fylkestinget ga i fjor og som gjør oppdraget mulig, og for at arbeidsgiver stiller med midler og utstyr, blant annet en buss. Det har resultert i fire reiser så langt, og sannsynligvis blir det en femte tur i mai.

Før påske fraktet han 34 flyktninger i sikkerhet, etter 4.700 km tur-retur Warszawa og veldig mange timer i buss, inkludert overnatting, ferge, lossing og lasting og alt.

På veien ned var bussen stuet til taket med medisinsk utsyr, sentrifuger, senger, gynekologstol og 180 sekker med klær hentet i Moss.

Utstyret losset dem sør for hovedstaden, om kvelden, og neste morgen, nøyaktige klokken 12, tok de om bord flyktninger fra det norske mottakssentret The Norwegian Refugee Council NRC, hjelpeorganisasjonen som er ledet Jan Egeland.

– Det er stor forskjell fra i fjor, da flyktningene kom mens alt de eide i plastposer, direkte fra grensen, og flere ikke hadde vært innom en dusj på lang tid. Nå er alt mer organisert med ventelister og booking, og det er større kontroll med hvem som skal hvor.

Men hvor de første flyktningene trodde de skulle være i Norge i max en måned, skjønner dem han hentet nå at det i ytterste fall kan bli for alltid. Det er hjerteskjærende.

– Dette er folk som må forlate familien sin og som ikke vet om de får se mannen eller faren sin igjen. Og Norge er et land de vet lite om, og det er langt unna.

Annonse

Barn og mødre

Dem hentet så mange det var plass til, denne gangen var det ikke den største bussen, totalt 34 ukrainere i alderen 1 til 80 år. Blant disse var det åtte eldre menn, men de fleste var mødre i 30-årene med barn.

Noen av dem kom fra krigsområde og har oppholdt seg i ly i krigsbunkers, i Mariupol og andre plasser hvor det ikke lenger er noe fremtid, mens andre har levd med krigen på lenger avstand.

– Vi merket at de var glade for å komme seg på en buss og komme seg unna, og etter fergeturen til Trelleborg i Sverige senket de skyldene og var i relativt god sinnstilstand.

Om bord er flyktningene rolige, forteller Rodlie. Mange har ikke reist før, de er tålmodige og stille, og det er uvant for dem. De blir tilbudt mat og drikke, turen skal være så komfortabel som mulig, men mange vil helst ikke ta i mot, fordi de er beskjedne.

Mannskapet fanger opp stemningen, de ser at folk er preget, men det er ikke alt man skjønner på grunn av språket, og det er ikke alt tolken vil fortelle.

– Tolkene har det tøffere enn oss. De snakker mye med flyktningene, og de får alle skjebnene innpå seg.

Kritiserer myndighetene

Totalt har ham og mannskapet fra Kristiansund vgs evakuert 150 mennesker. De første fraktet ham til Kristiansund, og han kan fortsatt observere dem i bybildet og se at det går godt med dem. De siste eskorterte de til et vandrerhjem i Sarpsborg i påvente av at det skulle bli kapasitet ved Nasjonalt ankomstsenter på Råde, etter politiets utlendingsenhet sine retningslinjer.

Han er ikke imponert av myndighetene sin rolle i evakueringen, fordi alt er basert på frivillighet, og det er ikke sundt, sier Rodlie. Det er synd det skal være opp til de frivillige.

At han selv har gjort en stor innsats, skulle bare mangle.

– Jeg bistår med det jeg kan bistå med. Jeg er en bitteliten brikke i noe som kan være positivt for noen, men den takknemligheten de viser når de går av bussen, ja, du kan tenke deg selv hvis det var deg i samme situasjonen.

(Kilde: Møre og Romsdal fylkeskommune)