Norges første kommunale slakteri ble bygd i Kristiansund i 1898, i enden av Storgaten/Knudzons gate. Mye av grunnen til at det ble bygd så langt unna sentrum var at stanken om sommeren fra de to slakteanleggene, bak den gamle Kirklandet kirke, var uutholdelig. Som det sto i avisen 1895, signert «Venner av orden og sunnhet»: Nå må det bli etablert et kommunalt slakteri slik at svineriet kan opphøre, vi må slippe den ufyselig lukt som ikke bare er ved anleggene bak kirken, men som kan kjennes langt nede i byen. Byens deilige parker er ubrukelige når denne motbydelige lukt overdøver trærne og blomstenes behagelige duft.
De statlige myndighetene hadde reagert tidligere. I 1892 fikk Norge ny sunnhetslov som regulerte disse forholdene. I 1895 fikk landet en lov om kjøttkontroll. Den påla den enkelte kommune å dekke kostnadene. Kristiansund vedtok derfor samme år takster for kontroll av kjøtt. I juni 1896 ble det enighet med enkefrue Caroline Knudtzon om kjøp av den yderste del av Fruengets udmark, og det ble oppnådd enighet om kjøpet. Prosjektet ble vedtatt innenfor en kostnad av 10.000,– kroner (750.000,– i dag).
Slaktetvangen omfattet storfe, hest, svin, sau, geit og kalv innenfor byens grenser. Bystyret tilføyde også reinsdyr(!) Doktor Jens K. Trumpy ved sunnhetskommisjonen i byen, som hadde startet dette med å anlegge slakteriet her ute, foreslo at det ikke skulle ansettes egne slaktere, men at man skulle la byens slaktere benytte eiendommen og betale for hver slakt, kr 2,– for hver hest, kr 1,– for hver okse, ku og svin. kr 0,25 for sau. Driften balanserte med kr. 950,– pr. år med et anslag på 840 slaktede dyr pr. år.
Slaktehusets første slaktedag var 17. august 1898 og ved slutten av måneden kunne kommunekasserer Hans Wimpelmann motta kr. 215,– fra Lars Berset. Beløpet var innbetalte avgifter for stempling og slakting ved det kommunale slakteriet.
Her er noen bilder av slakteriet, samt kort om dets historie. Alle bildene er hentet fra Nordmøre museums fotosamling og teksten er hentet stykkevis fra boken «Med kjøtt på beinet», av Andreas Sandvik.
