1. januar 2018 blir Trøndelag ett fylke. Det er synd at muligheten for å bli med i det nygamle trøndelagsfylket fra begynnelsen av ble spolert av introverte politikere på Nordmøre, ellers kunne vi feiret at Trondhjems len igjen var samlet slik det var i 1560, da Trondhjems len besto av Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Nordmøre.
«Et samlet Nordmøre har dessverre ikke vilje til å kjempe til felles beste. Tvert imot. Et samlet Nordmøre er sin egen største fiende. Vi bygger ikke hverandre opp, vi river hverandre ned », skriver Stig Anders Ohrvik i dagens kronikk.Betegnelsen introverte politikere fremstår umiddelbart kanskje som en selvmotsigelse, men ifølge Carl Gustav Jung er introvert en betegnelse på holdningen hos mennesker som tillegger sine egne, indre opplevelser en dominerende betydning. På Nordmøre er det nettopp det politikerne har gjort, både i kommunereformen, regionreformen og ikke minst i sykehussaken. Det er politikernes egne standpunkt som har styrt stemmegivningen, mens folkemeningen har blitt oversett. Nylige ytringer i media fra høyst ulikt hold tyder imidlertid på at siste ord ikke er sagt i kommunereformen.
– Omkampenes tid er forbi, sier kommunalminister Jan Tore Sanner i et intervju med NTB, men man trenger ikke å lese mellom linjene for å se at det er nettopp omkamp han vil ha. De kommunene som ikke ville slå seg sammen i første omgang skal nemlig fristes, trues og tvinges inn i Sanners nye virkelighet enten de vil eller ikke. – Selv om Stortinget har satt foten ned for flere tvangssammenslåinger, vil stadig flere kommuner innse at sammenslåing er veien å gå, mener Sanner.
Sett bort fra uttalelsen om omkamp har Sanner sannsynligvis rett, og så lenge han er i den posisjonen han er har han selvfølgelig også all mulighet til selv å sørge for at egen profeti blir oppfylt; kommunene er avhengig av overføringer fra staten, og hvis staten struper overføringene til små kommuner går det nødvendigvis mot sammenslåing.
En ørliten overraskelse er det kanskje likevel at det er fra Gjemnes og Tingvoll av alle steder det nå høres røster om at det kanskje ikke er så dumt å tenke på sammenslåing likevel, etter at begge kommunene sa nei til sammenslåing i 2016. Nå er det riktignok sammenslåing mellom Tingvoll og Gjemnes som trekkes frem, et alternativ som ikke var på bordet i 2016. Det hindrer imidlertid ikke ivrige urbanister fra Nordmørsbyen i å hente frem igjen planene om den store nordmørskommunen.
For hva det er verdt, jeg tror det er fornuftig av Gjemnes og Tingvoll å ta nabopraten uten å involvere de større kommunene de er omringet av. Jeg tror Tingvoll og Gjemnes står seg bedre uten både Kristiansund, Molde og for den del Sunndal. Men jeg tror også at Kristiansund er bedre tjent med å se mot Aure og Smøla enn å se mot Tingvoll og Gjemnes. Skal en samling lykkes må de som samler seg ha noenlunde sammenfallende interesser, ellers er forsøket dømt til å mislykkes allerede på skissestadiet.
Et samlet Nordmøre har dessverre ikke vilje til å kjempe til felles beste. Tvert imot. Et samlet Nordmøre er sin egen største fiende. Vi bygger ikke hverandre opp, vi river hverandre ned. Nå er det på tide å prioritere hva som er viktig, og å ha riktig rekkefølge på prioriteringene. Skal vi klare å snu en negativ utvikling må vi klare å løsrive oss fra alt som river oss ned, og da må vi også være i stand til å la gode naboer gjøre ulike valg uten å ryke uklar av den grunn.
For Aure, Smøla og Kristiansund er fylkestilhørighet av mye større betydning enn kommunestrukturen. Men med dette som bakteppe er det også slik at de tre kommunene har sammenfallende interesser, og dermed kunne funnet sammen i en større kystkommune, gjerne sammen med den nye Heim-kommunen i det nye Trøndelag. Så er det selvfølgelig ingen ting i veien for at andre kommuner på nordmørskysten kan følge på ved neste korsvei.
