Fristed
Nederst i Atlanterhavstunnelen, 250 meter under havet hadde de nådd målet. Manglende vedlikehold hadde ført til at tunnelen var stengt for ordinær trafikk, noe som hadde forsterket tendensen til at kriminelle og bostedsløse hadde funnet sitt fristed her. Langs begge sider av veien sto det telt, brakker, campingvogner og bobiler tett i tett i hele tunnelens 5,7 kilometers lengde (Mange bostedsløse hadde okkupert noen av de utallige boligene som sto ubebodde i byen, men selv om det såkalte nærpolitiet sjelden var å se, så var straffen for husokkupasjon i de fleste tilfeller mer avskrekkende enn å sove ute). Av og til kom det en kolonne med autonome kjøretøy gjennom tunnelen, når noen hadde betalt myndighetene godt for å få lov til å passere. Men de autonome kjøretøyene var programmert til å unngå kollisjon, så det var en smal sak å stanse og plyndre en slik kolonne. De eneste som kjørte noenlunde trygt gjennom tunnelen var de som hadde tilgang til ulovlige, førerstyrte biler.
Nederst i tunnelen fantes det en ulovlig bar, en nattklubb og et verksted. Det var dette verkstedet som var målet for nattens utflukt; her kunne de få tak i en ulovlig førerstyrt bil som kunne frakte dem dit de skulle. Det var langt ifra ufarlig å begi seg inn i tunnelen for hvem som helst, men han var kjent for de fleste her inne, og fikk gå i fred sammen med følget sitt.
Han hadde akkurat avsluttet forhandlingene om en passende bil, da en kolonne med autonome kjøretøy nærmet seg fra motsatt side. Før de hadde rukket å komme seg derfra ble de dermed vitne til at hele kolonnen ble stanset raskt og effektivt i bunnen av tunnelen. Men dette var åpenbart en kolonne noe utenom det vanlige. Kolonnen hadde bare så vidt stanset før to skikkelser med hjelmer og skuddsikre vester var ute av den første bilen og forsøkte å få kontroll over situasjonen. Da de oppdaget at de åpenbart var i mindretall, begynte de å argumentere. De snakket om tåke på flyplassen, at de kom fra Vigra og at de måtte rekke frem til Helseinnovasjonssenteret for å få gjennomført en viktig operasjon. Etter en lengre ordveksling åpnet døren seg i en bil lenger bak, og ut kom en eldre mann sammen med en pleier. De to beveget seg sakte fremover, mannen med gåstol og pleieren med et stativ på hjul med en gjennomsiktig pose hengende i.
Han trykket bilnøkkelen i den unge damens hånd og lukket hånden rundt den. Hun kikket forskrekket på ham, men hun forsto, og smøg seg ned bak rattet (i den grad man kan smyge seg ned bak et ratt i slutten av et svangerskap).
– Her skal jeg av, tenkte han, og lukket hånden rundt skjeftet på håndvåpenet han hadde hatt i lommen.
Med en stødig hånd rundt skjeftet stirret han uttrykksløst inn i mørket.
– Ikke ta det personlig, sa han, og trakk av.
– – –
Han så ingenting, og han følte ingenting. Men han hørte lyden av rotorene på helikopteret. Han hørte at piloten hadde nevnt St. Olavs. Han visste at man ble fløyet til St. Olavs ved sterk nedkjøling, men han følte seg ikke nedkjølt. Han følte bare tilfredshet.
Han kunne ikke skjelne mellom virkelighet og fantasi, mellom drømmer eller mareritt.
Han tenkte på hvordan samfunnet hadde utviklet seg, og han tenkte på den gamle tanten som alltid tolket alt hun observerte ut fra teksten.
– Falt, falt er Babylon den store! Den er blitt et tilholdssted for onde ånder, et tilhold for alle slags urene ånder, ja, en tilflukt for alle slags urene og avskyelige fugler.
Den gamle tanten hadde forklart alt hun så av forfall i samfunnet med at verden nærmet seg endetiden. Men selv var han ikke religiøs. Han kom til å tenke på den skotske forfatteren Thomas Carlyles ord om frihet.
– Frihet, har jeg blitt fortalt, er guddommelig. Men frihet til å dø av sult er ikke så guddommelig. Frihet? En manns sanne frihet, kan man si, består i å finne ut, eller å bli tvunget til å finne den sanne sti, og å gå den.
Og til slutt tenkte han på Robert Frost.
– But I have promises to keep, And miles to go before I sleep.
