Aage Sivertsen lanserer onsdag 28. august, i Oslo, boka «Prosessen mot Svanhild». Forfatter Sivertsen inviterer til det han kaller en presentasjon av skammens historie. Hovedpersonen Svanhild vil være tilstede og deltar i en samtale om hva som skjedde da hun ble fratatt omsorgsretten til sine to barn av barnevernet.
Boka ble prelansert i forfatterens hjemby Kristiansund, i forrige uke, hvor vi fikk et eksemplar til gjennomlesing.
Forfatterens motivasjon
Motivasjonen for å skrive denne boka kom etter at saken ble kjent i Dagbladet. Sivertsen fikk et et sterkt inntrykk av urettferdighet og ville skrive om dette. Han antok at om ikke han gjorde det, ville kanskje ingen gjøre det, og historien om Svanhild ville aldri bli fortalt.
Med visshet om overveiende sannsynlighet for at man ikke selger mange eksemplarer av en slik bok, valgte Sivertsen å starte på prosjektet det har tatt halvannet årsverk å fullføre. Etterhvert som prosjektet skred frem og tildels sjokkerende fakta ble dokumentert, ble målet med boka at den kunne påvirke systemendring i slike saker.
Sivertsen peker spesielt på følgende to punkt:
- Den horrible IQ-test, hvor måten, metoden og de rådende forhold når testen ble gjennomført, var mildt sagt tragiske. IQ tester bør ikke benyttes som et verktøy for vurdering av omsorgsevne.
- Rettsvesenets bruk av sakkyndige favoriserer barnevernet framfor foreldrene. Underkjennelsen av de to psykologene, betalt av Svanhild, er ulogisk. Hvorfor er psykologer betalt av barnevernet mer troverdige?
Lettlest og engasjerende
Sivertsen tar oss med på en kronologisk reise fra før den første datteren til Svanhild blir født til hennes liv og kamp mot et formidabelt system, som kulminerer med at hun mister omsorgsretten til begge sine to døtre.
Vi blir med på beskrivelsen av en prosess hvor man kjenner på følelser og settes i sinnstilstander som sjokkert, sint, trist, spørrende og undrende. I sum rett og slett engasjerende. Denne boken bygges opp på en slik måte at mange lesere sannsynligvis ikke vil legge den fra seg før etter at den er ferdiglest.
En bok for samfunnsdebatt om omsorgsvurdering
Fakta dokumenteres og farges av og til av adjektiver som avslører forfatterens syn. I noen tilfeller oppfattes det som unødvendig, da den objektive faktabeskrivelsen alene ville skapt den samme oppfatningen uansett.
I Sivertsens bok om Svanhild, trer sannhetsvitner fram som ikke har vitnet i noen av rettssakene. Det beskrives et lokalsamfunn som står opp og tar parti mot det som oppfattes og beskrives som maktovergrep og som tilbyr å hjelpe, om et sterkt nettverk av slektninger, venner og andre relaterte til Svanhild, som ikke forstår noen av beskrivelsene og begrunnelsene for å ta fra henne barna.
Samtidig beskrives de juridiske delene av prosessen, hvor man til og med som legmann, aner en betydelig risiko for feilbehandling, -vurdering og -dømming i slike saker.
Hvor mye makt og innvirkning bør en psykologisk sakkyndig ha i slike saker ? Noen få observasjoner over noen timer i ett liv, er det tilstrekkelig til å kunne danne seg et sannferdig bilde av en persons omsorgsevne ?
Det beskrives en prosess, hvor man får et inntrykk av at barnevernsmyndighetene har lett etter begrunnelser og kriterier for å kunne fradømme Svanhild retten til omsorgsrett for egne barn. Delprosesser hvor kriteriene ikke har vært tilstrekkelige, har blitt til en ny delprosess med nye kriterier for Svanhild å oppfylle for å beholde retten.
Man tenker, hvor ligger hunden begravet, hva er det barnevernsmyndighetene ikke forteller oss av sine begrunnelser for å fortsette prosessen, er det gått så langt at det er gått prestisje i saken, er det feilinformasjon mellom etater og avdelinger, feiltolkninger av sakkyndige som gjør at de går så langt og så drastisk til verks som de gjør? Man lurer rett og slett på hvordan det man leser om er mulig.
«Prosessen mot Svanhild» er en bok som anbefales å lese. Den bør kunne skape debatt om våre rettssystemer og rettspraksis etterlever menneskeretter og menneskeverd, i forhold til omsorgsrett av egne barn.
