Vindkraftmotstanden vekker til live en 50 år lang historie om konflikten mellom kraftutbygging og naturvern. Det startet med Mardøla-aksjonen i 1970.
Under striden om Alta-saken rundt 1980 jobbet jeg i Miljøverndepartementet og observerte en energipolitikk som presset fram utbyggingen selv om både samfunnsøkonomi, naturvern og hensyn til samene talte imot. Stortingsmeldingen om «Samlet Plan for vassdrag» i 1984 ga grunnlag for å prioritere de billigste og minst konfliktfylte prosjekter og slik hindre nye opprivende konflikter. Mitt bidrag til meldingen var å foreslå et nasjonalt kraftmarked som ledd i dette.
Som embetsmann, i Olje- og energidepartementet i 1988, ble min først jobb å utarbeide en energilov som kunne kombinere «Samlet Plan» sin prioritering av miljøhensyn med en økonomisk gunstig kraftutbygging som ga lavt konfliktnivå. Energiloven av 1990 gjelder fortsatt som en viktig juridisk ramme for norsk kraftutbygging. Dagens kraftmarked er en følge av denne loven som tidlig på 90-tallet avdekket store svakheter i kraftsystemet. I tillegg til å ha belastet norske natur var det bygget opp et kraftoverskudd som i praksis stanset behovet for ny kraftutbygging i nær 15 år.
Det neste «tiårsjubileet» i kraftpolitikken i 2000, gikk derfor forbi uten at det dukket opp konflikter mellom kraftutbygging og naturvern. Produksjon og etterspørsel etter strøm kom i balanse. Finansdepartementet innførte en ny type beskatning av naturverdier – grunnrenteskatt. Denne skatten sikret økonomisk grunnlag for kraftutbygging, men førte samtidig verdien av gunstige naturforhold for kraftproduksjon over til det nasjonale fellesskapet. Vindkraft slipper slik skatt.
Arbeidet med ENØK ble forsterket rundt tusenårsskiftet. Jeg deltok i arbeidet med å etablere ENOVA, men fikk ikke aksept for å knytte prioriteringen av enøktiltak tettere opp til utviklingen av infrastrukturen for kraft. Behovet for sterkere nett økte til tross for at veksten i strømforbruket ble kraftig dempet utover 90-tallet.
Og omkring 2010 kom striden om «monstermastene». Mastene var nødvendig for leveringssikker strøm til Bergen by i kalde vintre. Satsing på enøktiltak som kunne sikre nok strøm i kalde vintre ble ikke gitt prioritet. Vannkraftverk på Vestlandet trengte også monstermastene for å kunne bygges ut. At de kunne bli bygget ut som ledd i en avtale med EU ble ikke nevnt som en mulighet. Stortingets vedtak om norske strømkunders subsidiering av fornybar energi, i tråd med en avtale med EU, kom i 2012, kun kort tid etter at kampen mot monstermastene var tapt.
Monstermastene står der den dag i dag og er bare unntaksvis nødvendig for å sikre strømleveranser til Bergen by. Mastene transporterer strøm fra vann- og vindkraft, subsidiert med grønne sertifikater, betalt av norske strømkunder, til EU, i et sentralnett som i økende grad finansieres av norske strømkunder.
Og her står vi i 2020 og observerer en massiv motstand mot bygging av vindkraft som er et resultat av en politisk samordning av Norge og EU på energiområdet.
Den norske energilovens opprinnelse var nettopp å hindre folkelige konflikter knyttet til kraftproduksjon, men brukes i dag som grunnlag for å bygge kraftverk vi ikke har bruk for selv, og skaper folkelig motstand som i 1970, 1980 og 2010. Det hjelper ikke at det fremføres gode argumenter om at vi (og EU) trenger et grønt skifte som ledd i klimapolitikken. En avtale med EU om et politisk bidrag til EUs egen satsing på fornybar energi kan ikke overstyre den energiloven som ble vedtatt i 1990 for å sikre en kostnadseffektiv strømforsyning for norske kunder.
I dag brukes energiloven på en måte som endrer de forutsetninger som ligger nedfelt i lovens formål – et formål jeg selv var med på å formulere. En endring av lovens formål vil kreve en fullstendig ny gjennomgang av energilovens bruksmåte og det må tas klare politiske valg om fordeling av inntekter og utgifter.
Dagens utbygging av vindkraft forutsetter at norske strømkunder subsidierer kraftproduksjon, klart i strid med energilovens formål. Norge har akseptert en EU-regel som setter en øvre grense for kraftprodusentenes nettleie. Forsterking av nettet som vindkraften trenger for å bli eksportert må derfor betales av norske strømkunder. Vindkraften får avskrevet sine investeringer raskere enn vannkraft. Det utsetter skatt og frigjør eierkapital raskere enn i annen kraftproduksjon.
Norske strømkunder er blitt en «salderingspost» for politiske vyer om grønt skifte og internasjonalt klimasamarbeid. Strømnettet er en viktig infrastruktur for samfunnets økonomi og må finansieres slik at det i minst mulig grad påvirker lønnsomhet av energitiltak både hos produsenter og kunder. Vannkraftens grunnrente burde finansiere strømnettet, ikke strømkundene slik som i dag.
Strømkundens nettleie finansierer i dag kraftproduksjon som ikke kommer norsk strømkunde til gode. Vi er inne i en spiral med økt verdiskaping i kraftproduksjon mens økt nettleie svekker kundenes arbeid med egne tiltak som kan gi redusert strømkostnad og frigjøre kraft til nye formål. Kraftproduksjon slipper i dag å bevise at økonomien er like god som tiltak som demper etterspørsel etter kraft.
Energiloven av 1990 la et grunnlag for at vanlige strømkunder kunne få en like vektig rolle i energipolitikken som produsentene. De fikk rett til å kjøpe strøm fra samme marked som produsentene, en rett NVE har avviklet med en straffeavgift. I dag betaler strømkundene nesten alle kostnader i lokalt nett og en urimelig andel av sentralnettet. Men de er ikke gitt en egen stemme i strømpolitikken. Lokale politikere har sterkere søkelys på inntekter fra eierskap i kraftselskaper enn på innbyggernes strømregning. Økte strømpriser kan øke kommunale inntekter uten å redusere innbyggernes betaling av kommuneskatt. Strømkunden oppfatter nett-tariffene som et diktat ovenfra. Mitt forslag er å la strømkundene få kollektivt eierskap til de lokale nett de finansierer nesten 100 prosent. Det vil gi strømkundene en tydeligere stemme i både nasjonal og lokal energipolitikk.
Det er på høy tid med en juridisk vurdering av hvordan energiloven er praktisert de siste 30 år, og om konsekvenser av endringene i bruken av loven i tilstrekkelig grad er tatt opp i Stortinget. Kanskje bør Høyesterett ta initiativ til å vurdere om energiloven praktiseres i samsvar med lovens formål og om endringer er vedtatt på en juridisk akseptabel måte.
Av: Svein Roar Brunborg
Tidligere Avdelingsdirektør i Olje- og energidepartementet.
Forfatter av boken: Energipolitikken er på feil spor – og det er du som betaler!