Det å gå av når man ikke klarer å gjennomføre det som er forventet, er et statement som det står respekt av. Det finnes dessverre mange eksempler på personer som klamrer seg til godt betalte stillinger til tross for at det er åpenbart at de ikke har vilje eller evne til gjennomføring. Slik sett er det grunn til å ha respekt for de tre mellomlederne som nå forlater helseforetaket. Samtidig er det litt uklart om det er evnen eller om det er viljen til gjennomføring som mangler. Og selv om de tre mellomlederne går av samtidig, selv om de åpenbart har snakket sammen på forhånd, og selv om de sender ut en felles pressemelding, så er det nok grunn til å huske at de tre mellomlederne selvfølgelig er tre selvstendige personer.
Jeg har hatt gleden av å møte både Johan Kippervik og Carina Wollan Myhre, og den kommunikasjonen jeg har hatt med dem forteller meg at de har hatt et genuint ønske om å oppfylle de forventningene som er stilt til dem fra befolkningen, fra stortinget og fra regjeringen. Georg Johnsen har jeg ikke møtt, så hva som er hans utgangspunkt har jeg like mye eller lite forutsetninger til å mene noe om som alle andre som følger med i media.
Men det som uansett er grunn til å merke seg, er at fagfolkene her sier at de mener noe annet enn det befolkningen mener; både det befolkningen i Kristiansund gir uttrykk for gjennom sitt engasjement, og det befolkningen gir uttrykk for gjennom sine representanter på stortinget som faktisk har vedtatt at fødeavdelingen i Kristiansund skal være åpen.
Det er særlig verdt å merke seg at det blir vist til at å åpne fødeavdelingen i Kristiansund kan true de andre fødeavdelingene i fylket. Men det er altså ingen av de andre fødeavdelingene som har et stortingsvedtak på at de skal være åpne. Likevel registrerer jeg at konklusjonen har en viss «faglig» støtte.
Det er bare ett problem med dette. Det er faktisk ikke fagfolkene som skal bestemme strukturen på spesialisthelsetjenesten, - eller strukturen på noe som helst for den del. I et demokrati er det befolkningen som gjennom sine valgte representanter skal ta beslutninger om overordnet strategi og struktur, så er det opp til fagfolkene å anskueliggjøre utfordringene med å gjennomføre det som er besluttet. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det er utfordrende å bemanne en fødeavdeling, enda mindre en fødeavdeling som er nedleggingstruet. Men det er ikke opp til fagfolkene å løse dette problemet, det er opp til de politiske myndighetene. Er det for lite fagfolk så er det opp til politikerne å gjøre noe med det. Først og fremst er det kanskje om å gjøre å utdanne flere av de fagfolkene det er for få av. I tillegg er det kanskje nødvendig å se på lønn- og arbeidsvilkår i de enhetene som mangler fagfolk. Og ikke minst: Slutte å legge ned sykehus og sykehusavdelinger.
Foretaksmodellen er ikke en egnet modell til å ivareta demokratiske prinsipper. Foretaksmodellen er derimot en modell som legger til rette for mer teknokrati, og mindre demokratisk innflytelse. Foretaksmodellen ble vedtatt av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, og det kan se ut til at bakgrunnen for innføring av foretaksmodellen var nettopp et ønske om å flytte ansvar og myndighet bort fra demokratisk påvirkning og over til teknokratiske beslutninger. Slik sett er alt i skjønneste orden for statsråd Ingvild Kjerkol, som har vært tydelig på at hun ønsker å beholde foretaksmodellen. Jeg merker meg for øvrig at statsråden mener at regjeringen har oppfylt det som står i Hurdalsplattformen ved å gjenåpne fødeavdelingen i Kristiansund i tre uker før sommeren.
Det spørsmålet vi bør stille oss, er om den innsatsen som har vært gjort fra helseforetakets side har hatt som mål å gjenåpne fødeavdelingen i Kristiansund på permenant basis, eller om målet hele tiden har vært å bevise at det ikke er mulig.
Å miste et sykehus og en fødeavdeling er alvorlig nok. Men dersom teknokratiet vinner frem på bekostning av demokratiet er det faktisk enda større grunn til bekymring. Å akseptere dette vil derfor være en fallitterklæring for alle folkevalgte, på alle nivå.
