Da Nordlandsforskning i 2017 leverte sin rapport om maktpolitisk vurdering av regionreformen på Nordmøre, var konklusjonen at det fantes argumenter i begge retninger (Møre og Romsdal og Trøndelag). Det fantes imidlertid utfordringer som det var viktig å ta tak i om man leste rapporten grundig.
Én utfordring var at «grensene legger hindringer for utvikling». En annen utfordring var at «samferdselsløsninger som kommunene langs grensa kunne ha hatt fordel av blir prioritert ned». Rapporten pekte også på at «mulighetene i hav-rommet [i Sør-Trøndelag] vil være relevant for Nordmøre. Den vil også kunne komplettere innovasjonsstrategien i Sør-Trøndelag. Sør-Trøndelag leter etter nye muligheter i naturen. Deres innovasjonsstrategi tar utgangspunkt i samarbeid mellom relevante forskningsmiljø, den tar sikte på å bruke eksisterende teknologi på nye måter, og den drives av en pro-aktiv fylkeskommune og småbedrifter i utkanten».
Nordlandsforskning leverte en godt gjennomarbeidet rapport, men den bar likevel preg av at de nordlandsbaserte forskerne ikke kjente godt nok til historien med interne kamper i Møre og Romsdal. De endte derfor opp med å anbefale at de aktuelle kommunene heller burde prøve å bedre sine forutsetninger innenfor eksisterende grenser, å arbeide for bedre samarbeid mellom de to fylkeskommunene, og å bygge ned betydningen av fylkesgrensene.
Hvis de nordlandsbaserte forskerne hadde kjent til historien i Møre og Romsdal hadde de kanskje foreslått en tilnærming med større realisme. Hele utgangspunktet for problemstillingen er jo at kommunene på Nordmøre har kommet til kort i de interne kampene i Møre og Romsdal. Likevel er det grunn til å merke seg de områdene som ble pekt ut som vitale satsingsområder for videre utvikling.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er overrasket over at folkeavstemmingen i Aure ikke ga et klart og tydelig råd om regionendring, men uansett hva resultatet blir i Smøla og i Kristiansund, er jeg helt overbevist om at det er de riktige områdene som er definert som grunnleggende:
- redusere betydningen av grensene
- satse på samferdsel
- satse på havrommet.
En vellykket satsing på disse områdene vil også gi betydelig gevinst for næringslivet for øvrig, særlig tjenesteytende næringer generelt, og reiseliv spesielt. Ikke minst er havrommet en evigvarende ressurs til vår disposisjon. Vi har fra før oppdrett av laks, men også torsk og kveite er underveis, og flere kan komme.
Vi har allerede i mange år hatt industri basert på tang og tare, og dette forventes også å øke. I tillegg kommer utvinning av mineraler fra havbunnen. En felles forutsetning for å utvikle dette er forskning og utvikling, industriutvikling og samferdsel. Her har Nordmøre mye å hente i et samarbeid med Trøndelag, som ifølge Nordlandsforskning har en innovasjonsstrategi som tar utgangspunkt i samarbeid mellom relevante forskningsmiljø, som tar sikte på å bruke eksisterende teknologi på nye måter, og som drives av en pro-aktiv fylkeskommune og småbedrifter i utkanten.
Nordmøre strakk seg en gang helt fra Hustadvika, langs nordmørskysten og trøndelagskysten gjennom Fosen og helt opp til Namdalen. Dette havriket som utgjør det opprinnelige Nordmøre, har alltid gitt oss noe å leve av. Vi har opplevd oppturer og nedturer, men havriket har tjent oss og gitt oss mat på bordet. Også i fremtiden må vi basere oss på å forvalte havet på best mulig måte. Men for å kunne utvikle oss videre må vi prøve å fjerne de barrierene som er til hinder for utvikling. Optimalt sett må fylkesgrensa som deler Havriket bort, enten ved grensejustering eller ved at hele forvaltningsenheten legges ned.
Men om det ikke er mulig å fjerne grensene, må vi likevel sørge for at de utfordringene som ble belyst i forbindelse med regionreformen i 2017 blir ivaretatt: Å satse på samferdsel, å satse på havrommet, og å redusere betydningen av grensene.
