Breiflabben (Lophius piscatorius) finner vi på alle dybder, helt fra fjæra ned til de store dybder, oftest liggende stille på bunnen.
Om vinteren går den fra grunt vann ned i dypet. Den kan ligge på sandbunn, hvor fargen blender inn mot den hvite bunnen som kamuflasje.
På fjellbunn kan den anta samme brune farge, også mønstret i brunt. Ligger den på delt farget bunn får den farge etter hva øynene ser nærmest. Har den nettopp flyttet seg, tar det en stund før fargen er justert etter omgivelsene. Rundt hodet og munnen har den hudfliker som bryter den runde formen, en effektiv kamuflasje. Buksiden er alltid hvit.
Den lengste finnestrålen på hodet fungerer som «fiskestang», vifter fram og tilbake med en hudflik ytterst. Bevegelsen kan fange interesse fra annen fisk som undersøker om dette er mat, i stedet blir den selv mat da breiflabben hopper opp fra bunnen på sine korte bukfinner, åpner det store gapet og suger fisken inn med undertrykket som blir dannet da munnen åpner seg.
Spisse tenner på kjeven holder godt tak, og et indre tannsett tar videre tak ved ganen og trekker fisken inn i magen. Av og til svømmer den pelagisk også nær overflaten.
Breiflabben er glupsk, jeg har sett måsevinger stikke ut fra munnen der den ligger på bunnen.
Album med bilder av breiflabb
