En gang ble motiver som «sigøynerpike» og «elg i solnedgang» sett ned på. Nå selges de til høystbydende på Instagram.
– Jeg tror jeg har vært innom alle motivene som har blitt kalt harry: «Sigøynerpike», «fiskeren», «elg i solnedgang» og broderte bilder. Det er min lille protest mot den rene, skandinaviske stilen, sier Ida Evenrød.
Leiligheten hennes er fylt av bruktkjøp og loppisfunn.
– Jeg samler på alt som er gammelt og gøy. Det kan være alt fra kitsch til 80-90-tallsting. Det er ikke så viktig hva det er, så lenge det har noe ved seg, sier hun.
Mange av funnene finner også veien til hennes Instagram-konto @eveni_vintage. En del av dem legges ut for salg.
– Jeg kjøper egentlig tingene til meg selv. Men det har etter hvert blitt så fullt her at jeg må selge unna. Å selge ting på Instagram, Finn.no og Tise har blitt en hobby, sier hun.
Mange kjøpere
I starten fikk hun ha elgene i fred. Nå er det flere om beinet.
– Disse motivene har blitt populære igjen. Før var det nesten bare jeg som ville kjøpe dem, sier hun.
Hun har lagt ut versjoner av både «fiskeren», «sigøynerpiken» og «elg i solnedgang» som har blitt solgt på et blunk. Riktignok til en pris de fleste har råd til.
– Originale malerier kan være mye verdt, mens vanlige trykk ofte går for noen hundrelapper, sier hun.
Hun tror det er flere grunner til at folk vil ha de klassiske kitsch-motivene på veggen.
– For det første passer de sammen med retromøblene en del har, de hører med til en epoke. Mange bruker dem også som et humoristisk innslag i interiøret, sier hun.
For noen har de også en nostalgisk verdi, og kan minne om for eksempel huset til besteforeldrene.
– Jeg liker bildene, mens foreldrene mine synes de er harry. Man har gjerne en aversjon mot den stilen man har vokst opp med, sier hun.
Hun tror også kvaliteten bidrar til at folk setter pris på bildene.
– Bildene kommer fra en tid da det gjerne var høyere kvalitet på ting. «Elg i solnedgang»-bildene for eksempel, kommer gjerne i flotte rammer. Og broderiene er jo godt håndverk.
Bilder for folk flest
Kulturhistoriker Arne Lie Christensen er aktuell med boka «Elg i solnedgang». Der skriver han om hva folk flest har hatt på veggen opp gjennom tidene – og hvordan disse bildene ofte har blitt sett ned på av kultureliten.
– «Elg i solnedgang» ble jo nærmest navnet på et fenomen, et bilde på en stil man tok avstand fra, sier han.
Men motiver som «elg i solnedgang» og «det gråtende barnet» hang også en gang på overklassens vegger. Fallet i anseelse kom da disse bildene begynte å bli masseprodusert på 1900-tallet.
I boka trekker Christensen linjer tilbake til 1700-tallet.
– Den gangen så man bilder mer som et håndverk enn kunst. Ordet «kunst» betyr jo opprinnelig noe man kan, en kunnskap, forteller han.
Mot slutten av 1800-tallet ble man mer opptatt av bilder som kunst, og av kunstneren som sto bak bildene. Det ble etablert museer, blant annet Nasjonalgalleriet, som viste fram fremragende samtidskunst.
– Allerede da var det et skille mellom det folk ville ha på veggen hjemme, og det de kunstinteresserte likte. De fleste ville jo ikke ha Munchs «Skrik» i stua, de ville ha bilder som gjorde det hyggelig, sier han.
Masseproduserte bilder
Lenge var det å ha bilder på veggen forbeholdt de velstående, men utover 1900-tallet ble det vanlig å masseprodusere malerier på papp eller lerret, noe som gjorde det mulig for langt flere å pryde veggene med bilder.
– Særlig etter 1920 begynte overklassen å se ned på vanlige folks bildevalg, forteller Christensen. Motiver som «det gråtende barnet», «det lille huset ved sjøen», «fiskeren» og «sigøynerpike» ble assosiert med arbeiderklassen.
Selv mener Christensen at vi bør ha et mer inkluderende syn på bilder.
– Jeg synes kunstmuseer også kan vise «elg i solnedgang» – det har vel knapt nok vært vist. Og jeg synes folk skal kjøpe bilder de liker framfor å være opptatt av om maleren er kjent. Et bilde blir jo ikke mindre pent selv om det er laget av en ukjent kunstner.
Fiduskunst
Store norske leksikon omtaler motiver som «elg i solnedgang», «fisker med sydvest», «gråtende barn» og «sigøynerkvinne» som typiske eksempler på fiduskunst.
Fiduskunst er ifølge nettleksikonet «kunst som framstiller lettfattelige, populære motiver, ofte som reproduksjoner og i en banal stil, og som gjennom masseproduksjon og rimelige priser søker å nå et stort publikum».
Et annet ord for slike bilder er rammeforretningskunst.
Kitsch
Kitsch er ifølge Store norske leksikon en betegnelse på «kunstlignende gjenstander med lav kunstnerisk verdi, gjerne slike som er produsert med tanke på et massemarked. Kitsch-gjenstander ansees gjerne å mangle originalitet og oppriktighet, og spille på følelser som sentimentalitet og patos».
