“You can do what is right or what is easy”, sa trollmannen til Harry Potter. Miljøpolitikken er blitt et «easy» - og et mareritt
Nå har den omfattende debatten om vindkraft, striden rundt Melkøya, og motstanden mot kjernekraft blitt tydelig i ulike organisasjoner som NHO, LO, Bellona, Naturvernforbundet, Zero, Greenpeace og WWF. I tillegg har NHO-sjefen etterlyst et grønt hurtigtog som ikke kan gå fort nok. Samtidig har Ola Borten Moe karakterisert det grønne skiftet som "galskap satt i system". Regjeringen kommer også med urealiserbare mål om 50 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 i Norge, både når det gjelder løsninger og tidsfrist.
Er ovennevnte organisasjoner sitt syn på kjernekraft bevegelig i lys av totalt naturtap, gruvedrift og mineral-ekstraksjon fremover? De vil ikke gå dypt inn i dette ut ifra hva som er formidlet på dagens mediaflater og fremlagt i debatten i Norge. Vi lukter dogmatikk.
Et sårt savnet bidrag til Norges klimamål er det faktum at vi kunne hatt kjernekraft i dag. I likhet med De forente arabiske emirater, vurderte Norge utbygging av kjernekraft i 2008. Statkraft ville blant annet bygge to store kraftverk tilsvarende 2 gigawatt (16 TWh) i Grenland. Men de fikk forbud mot å vurdere kjernekraft av daværende olje- og energiminister, Åslaug Haga, som også stoppet stortingsbehandlingen av Thoriumutvalgets rapport. I Grenland og østlandsområdet ville i såfall både Yara, Googles datasenter på 7 TWh (tilsvarende 10 Alta-utbygginger), annen næring og befolkning hatt nok kraft fremover til bortimot 2050.
Retorikken
Jonas Gahr Støre støtter vindturbiner i Norge, mens John Kerry vil ha kjernekraft i Norge. Vel, det er massiv motstand og ikke gitt en ny vindkraftkonsesjon siden 2019. Norske kommuner har nå i praksis sagt nei til vindkraft på land og har fått vetorett. Men det er også slik at partier som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har åpnet døren til kjernekraft. Parallelt har regjeringen gjentatte ganger sagt at «vi vet ikke hva det grønne skiftet koster – men vi har ikke lov til å la være». Vi har i praksis fått «regnskap uten vert» der de ekskluderer de vesentligste faktorene, som total energi- og materialbalanse. Vi skal altså bygge Europas dyreste havvind, samtidig mens NVE viser at norsk havvind ikke ser ut til å bli lønnsomt. Selv i vindkraftlandet Danmark har havvind blitt en flopp.
De fleste "vanlige folk" opplever at "sannhet" rundt bærekraft har blitt et spørsmål om retorikk. Retorikk inneholder som bekjent både etos, logos og patos. Patos har tatt førersetet der logikken forteller oss at denne farkosten går mot stupet. Rent språklig antyder imidlertid den implisitte motsetningen til bærekraft, som "sviktende framtid" at konseptet fortsatt har en viss substans. Man strides operasjonelt om vind, sol, hydrogen, karbonfangst og hydrogen, samt om tiltak der naturen representerer løsninger.
Oppsummert kan en rimelig hevde at «bedrevitere» ovenfra og ned har fremmet storslagne «grønne» prosjekter, som i innhold og konsekvens ikke er grønne. De mangler en gjennomført vugge til grav forankring, selv om de formelt bygger på EU taksonomien og EUs Green Deal. Regjeringens «Langskip» prosjekt av 2022 for å fjerne CO2 vil med sikkerhet også gå skeis. De samme manglene er også her. Illustrerende nok er «Langskip» beskrevet som en seiling på det åpne hav. For oss seiler skipet inn i tåkeheimen. «Langskip», er Norges største satsing for karbonfangst der staten betaler 18 av 28 milliarder i subsidier, rubrisert som «risikoavlastning».
Markedet
Vi bør også reflektere over tristessen i det norske «grønne» aksjemarkedet. Investeringer i sol, vind, hydrogen og karbonfangst har i sum vært et massivt tapsprosjekt for den vanlige investor. Denne sektoren utgjorde pr.2021 cirka 9,3 prosent (ca 60 selskaper) av Oslo Børs' markedsverdi. Til tross for betydelige subsidier har disse selskapene opplevd totalt prisfall på minst 60 prosent de siste tre årene. Videre har mer enn halvparten av de norske "grønne" selskapene notert på Oslo børs etter 2018 gått konkurs. Denne trenden understreker problemene i den «grønne» sektoren. Politiske ambisjoner og mye økonomisk støtte har ikke hjulpet.
"Oljefondet" illustrerte dette da de fremla sin vurdering i fjor om "bærekraftig finans". Om begrepet ESG (Environmental, Social and Governance) sier forvalterne de er i villrede. Dagens Næringsliv (DN) skriver samtidig om en «total utvanning av ESG begrepet». Trym Riksen skriver i Dagens Næringsliv at skandinaviske pensjonsfond kan velge mellom10.000 selskaper, men innenfor ESG er det kun 2 selskaper alle er enige om.
Vi kan nå skjære igjennom basert på «vugge-til-grav: Mange prosjekter blir like urealistiske som antigravitasjonsmaskiner eller perpetuum mobile: Konsepter som strider mot fysikkens lover. Det er fysikkens-, kjemiens- og biologiens lover som er driverne av muligheter over tid. Ikke finans. Når en handler imot disse naturlovene resulterer dette i at de påståtte miljøgevinstene nulles ut eller fører til negative konsekvenser for økonomi, samfunn, natur og miljø. De største utfordringene i de begrensede analysene ligger i det omfattende energi- og materialforbruket som underspilles i verdikjeden. Man kan ikke plukke biter i denne verdikjeden. Man må ha med seg alt. Uten dette elimineres de tiltenkte avkastingene og miljøfordelene.
I Amerikansk grunnlov i forrige århundre ble det faktisk forbudt å markedsføre peerpetum mobile løsninger. Typiske «vinninga går opp i spinninga» prosjekter. Virkeligheten er derfor i ferd med å punktere den grønne ballongen. Nåla på det grønne kompasset trenger 180 graders reorientering i Norge.
Klimamål og miljødebatt
Vi er derfor i enig om at det i dagens klimadebatt er behov for en mer helhetlig tilnærming som integrerer filosofiske-, vitenskapelige- og praktiske perspektiver. Dette er selvfølgelig et problem i en silo-orientert forskningsverden der suksess ofte knyttes til spesialisering og smal ekspertise. Næringslivet har på sin side et behov for å tenke robusthet for egen virksomhet. Dette gir et incitament for breddeforståelse og til å inkorporere horisontal og vertikal handlingsmulighet. I sum feiler de fleste aktørene på mye her. Situasjonen gir stor friksjon mellom relevante miljøer for politikk, forskning og næring. Dette hindrer den nødvendige integreringen av kunnskap og handling for å takle klimautfordringene.
Flere sentrale tenkere og teorier kan trekkes fram for å illustrere flokene vi er inne i. Noen er ikke mye omtalt, men vi trekker fram enkelte av disse her. Vi har som bakgrunn for denne tilnærmingen de raske og omfattende forandringene innen kunstig intelligens, elektrifisering, energiproduksjon og natur. I tillegg legger vi vekt på at verden over tid speiles av fysikk, kjemi og biologi som grunnleggende begrensinger og muligheter. I dette utviklingsbildet tar vi opp: En som belyser omfattende endringer og paradigmeskifter i samsvar med tittelen på denne artikkelen; to miljøfilosofer som gir et ideologisk fundament for moralske, og politiske prioriteringer; to som illustrer hvordan fysikkens lover gir et rammeverk, og kan guide for ønsket utvikling for natur og miljø. Til slutt har vi én som oppfordrer til kritisk granskning av vitenskap og handling. Alle disse henger i hop når en leter optimale praktiske løsninger
Vi snakker derfor i følgende rekkefølge kort om: Thomas Kuhn, James Lovelock, Arne Næss, Ilya Prigogine, Erwin Schrødinger og Carl Popper. Andre kunne vært valgt, men disse representerer historiske ide-typiske retninger i en relevant helhetlighet. I lys av dette havner vi særlig på løsninger som kjernekraft og fokuserer på begrepet Energy Return on Investment (EROI). Vi legger vekt på at material-, natur- og energiproduksjon ses i sammenheng. Disse parameterne henger sammen.
Thomas Kuhn
Thomas Kuhns teori om paradigmeskifter kaster lys over dagens "grønne" debatt, der økende uenigheter og polarisering har oppstått. Kuhns påstand om at gjentatte justeringer av etablerte teorier ofte leder til paradigmeskifter, gjenspeiles i de pågående endringene i "grønne" paradigmer. Tradisjonelle "grønne" løsninger viser seg å forårsake uventet høy naturslitasje, material- og energiforbruk, noe som avviker fra tidligere prognoser, inkludert FNs egne etter år 2003. Dette "opprøret mot de grønne løsningene" tvinger fram en revurdering av grunnleggende premisser, i tråd med Kuhns teori om at økende anomalier varsler et kommende paradigmeskifte. Ola Borten Moes karakterisering av det grønne skiftet som "galskap satt i system" understreker behovet for umiddelbare korrektiver. Den plutselige gjenoppstandelsen av kjernekraft, illustrert ved DnBs lansering av et kjernekraftfond nå og EUs oppfordring om en femdobling av kjernekraft innen 2050, eksemplifiserer dette potensielle skiftet i tenkning.
James Lovelock og Arne Næss
I miljødebattens ideologiske fortid står to kjente skikkelser fram med distinkte, men overlappende ideologier: James Lovelock, "Gaias far", og Arne Næss, den norske dypøkologiens pioner. Lovelock argumenterer for kjernekraft og global befolkningsreduksjon, mens Næss forfekter redusert forbruk og færre mennesker på kloden. Begge enes om at ødeleggelsen av natur, arter og biologisk mangfold utgjør den mest presserende systemiske trusselen. Hos de er sammenhengen mellom utviklingen og tapet av biologisk mangfold særlig kritisk. Næss gikk så langt i sin analyse av Brundtland-kommisjonens rapport "Vår felles framtid" fra 1987 at han i en forelesning ved Rådet for Natur- og Miljøfag ved Universitetet i Oslo, hevdet at tap av gener kan være den største trusselen for menneskehetens overlevelse, da den fjerner robusthet og tilpasningsevne. Vekten på biomangfold var en avledning av dette.
Ilya Prigogine og Erwin Schrødinger
For vitenskapelige teorier og naturlover er særlig entropiloven og teorien om selv-reparerende natur av betydning. Entropiloven, eller termodynamikkens annen hovedsetning, er notorisk vanskelig. I motsetning til den første hovedsetningen om energiens konstans, postulerer den at energiomdanning alltid medfører et energitap – med økende kompleksitet eller økt kaos som resultat. Dette gjelder for begrensede systemer. Paradoksalt nok kan dette prinsippet snus på hodet i tilstrekkelig store systemer. To fremtredende tenkere her er Ilya Prigogine, nobelprisvinner i kjemi, kjent for teorien "Order out of Chaos", og Erwin Schrødinger, med teorien om at "livet lever av negativ entropi" – redusert kaos. Disse teoriene mener å bevise at naturen vil utvikle økt orden og kompleksitet over tid, gitt tilstrekkelig rom og energi for selvorganisering. Altså ikke økt, men redusert «kaos» ved at strukturer kollapser. Vår material- og energiproduksjon bør derfor spesielt strebe etter minimal naturslitasje og gi rom for dette. Naturen selv forsøker kontinuerlig å reparere slik slitasje, ikke gjennom en overordnet vilje, men via sin iboende evne til å maksimere energiutnyttelsen for å bygge organisk og naturlig kompleksitet, og dermed robusthet overfor systemstress.
Karl Popper
Karl Poppers kritiske rasjonalisme kan anvendes på det grønne skiftet ved å vektlegge falsifiserbarhet og kontinuerlig testing av teorier og tiltak. Dette innebærer en kompromissløs utfordring og revurdering av våre hypoteser og teorier. Når vi evaluerer teorier og realiserte tiltak som havvind, landvind, hydrogen, karbonfangst og solenergi i lys av nyere erfaringer, viser mange av teoriene seg å være ekstremt mangelfulle. Dette ser vi tydelig i de "grønne" løsningene, hvor det er betydelige avvik mellom påståtte og reelle resultater for energieffektivitet, materialforbruk og naturinngrep. I tråd med Poppers vektlegging av testing og forutsigbarhet bør vi unngå å låse oss til potensielt skadelige langsiktige visjoner, men heller være villige til å endre både teori og praksis basert på empiriske funn og kritisk evaluering. Denne tilnærmingen fremmer en mer adaptiv og evidensbasert tilnærming til det grønne skiftet, hvor kontinuerlig læring og justering står sentralt.
Karbonfangst illustrerer galskapen
Karbonfangst, eller CCS (Carbon Capture and Storage) ved anleggene til Norcem og Klemetsrud som en del av «Langskip prosjektet», er et idetypisk konsept som illustrerer hvor dysfunksjonell mye av politikken har blitt. Det høres spesielt frapperende ut: Vi skal «bare» fange CO2 når vi slipper den ut! Vel, teknologisk er CCS er ikke bare én spesifikk teknologi, men en kompleks prosess bestående av flere teknologiske trinn som representerer mye av denne uoversiktlige «løsningen». På Klemetsrud i Oslo, med sine årlige utslipp på omtrent 400.000 tonn CO2, må en først fange CO2 fra røykgassen med giftige aminforbindelser, kjøle den ned til omtrent minus femti grader, frakte den med tankbil fra anlegget til brygga, laste CO2 opp i en båt, transportere dette til Øygarden på Vestlandet og deretter pumpe det ned 2600 meter under havbunn i Nordsjøen, med kraft som mangler eller er dyr. Selv om CO2-fangst har relevans innenfor sektorer som sement- og stålproduksjon, er energiforbruket for stort. Det blir karbonkannibalisme. Man bruker for mye energi for å løse et problem hvor flere ledd i «løsningen» gir utslipp på en eller annen måte.
Ingen teknologi eller industriell tilnærming har klart å bevise at karbonfangst i stor skala har en betydelig effekt, bortsett fra ved direkte fangst og reinjeksjon av CO2 i oljebrønner for å øke uttaket av gjenværende olje og gass. Det er verdt å huske at «Månelandingen» på Mongstad også feilet. Teknologien innehar fremdeles de samme problemene, selv om en introduserer hydrogen, petroleumsgass (LNG) og andre «forbedringer».
Data viser at CCS i snitt vil føre til at ett tonn CO2, tilsvarende utslipp fra forbrenning av omtrent tre oljefat vil kreve energi tilsvarende omtrent to oljefat. I beste fall, rent finansielt, trengs store subsidier. I sum, for å løse problemet ved Klemetsrud, sies det internt i Energidepartementet at karbonkvoteprisen må over 8 gangeren av dagens pris til ca 560 euro pr. tonn for at løsningen blir økonomisk lønnsom. Den samme konklusjonen gjaldt også for karbonfangst ved Melkøya, der Equinor presenterte tallet. Nå skal Melkøya derimot elektrifiseres fra land – fra vindkraft.
Karbonfangst på naturlig vis
Ingen fanger karbon bedre enn naturen. Norske skoger tar opp 20,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter årlig. I tillegg lagres rundt 200 000 tonn CO2-ekvivalenter i treprodukter. I skog- og arealbrukssektoren er netto opptak 15,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette tilsvarer til sammen cirka én tredel av Norges totale klimagassutslipp fra øvrige sektorer innenfor Scope 1 (direkte utslipp). Lykkeligvis har også praktisk naturlig karbonfangst fått en plattform; vi har forpliktet oss til natur og skogvern for 30 prosent av Norges areal gjennom internasjonale avtaler, som i Montreal avtalen om natur i 2022. En annen sak er at Norge neppe kommer til å oppfylle dette kravet, slik diskusjonene i regjeringen speiler situasjonen anno 2024.
Til sammenligning har Japan på sin side tatt in karbonfangst fra sjøalger til fravær av sine CO2 utslipp. Flere europeiske land tar skogens opptak av CO2 inn i sitt klimaregnskap. Landbruket kan også innregnes i Norge. Kunstgjødselbruk, avrenning og fordampning av lystgass (N2O), samt jorderosjon kan forbedres. En seriøs oppfølging for karbonfangst i jord og skog er langt mer produktiv enn dagens teknologiske CO2 fangst løsninger.
COP ’ene (FN Conference of the Parties) kommer
Rio 92 var en viktig konferanse som ble arrangert av FN i Rio de Janeiro i 1992. Dette var etter lange forhandlinger og ble avsluttet med Agenda 21 og FNs klimakonvensjon. Den globale konferansen ble arrangerte for å diskutere og fremme miljø og utvikling. Norge var i tet for denne konferansen med Gro Harlem Brundtlands «Our Common Future» rapport i 1987.
Efter Rio 92 ble det optimisme omkring grønne løsninger som vind, sol og hydrogen. Men nå, etter mer enn 30 globale konferanser om klima, viser diskusjonene i EU og EUs Green Deal at dagens politikk er i skikkelig trøbbel med betydelig behov for revisjon.
Fra COP til CAP
COP ’ene har resultert i en rekke krav om maksimalutslipp (CAP), og vi applauderer Norges tilslutning til naturavtalen i Montreal i 2022, ambisiøse klimamål om 55 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030 (selv om vi ikke kommer i mål), tilslutningen til EU-taksonomien for bærekraft som et premiss for EUs Green Deal og moralen om at vi alle må forholde oss realpolitisk til de vanskelige valgene.
Regjeringen sier i all hovedsak at vi må øke energiproduksjon med 40 TWh ved hjelp av havvind, oppgradere vannkraften, få mer solkraft og oppnå storstilt energisparing. Vi skal altså subsidiere bygging av vindkraft på land og øke til omtrent 90 vindturbiner på Nordsjø II eller et område tilsvarende Vestfold. Statkraft har uttalt at de ikke er interessert i å investere i Nordsjø II.
Samtidig vet vi at gass er den viktigste balansekraften til vindkraft i 26 OECD land, men på grunn av gassmangel satser flere land nå på kullkraft, som øker utslippene ytterligere. I Tyskland river RWE vindkraft for å hente fram kullet under. Det kan man selvsagt skylde på Putin for, men er det noen som ærlig talt tror at å satse på kraftteknologier der Kina besitter opptil 95% av kritiske deler av forsyningskjeden vil bli enklere å styre over tid?
Statkraft snakker om å bruke vannkraft i Norge som balansekraft. Kraftige innsigelser, ikke minst i lys av NRKs dekning av tematikken, viser til at store variasjoner i vannføringen i vassdrag ødelegger natur og biologisk mangfold. «Balansering» av vindkraft med vannkraft fører til at man varierer vannføringen i de regulerte vassdragene, med økt nedstrøms slitasje på flora og fauna. Kostnadene ved «balansering» for forbrukerne er også svært uklare, men det blir åpenbart dyrt da man må investere i flere turbiner med marginal økning i kraftproduksjonen.
For eksempel, Statkraft ønsker å øke kapasiteten til Mauranger vannkraftverk med 252%. Mengden strøm øker dessverre bare med beskjedne 7%. Oppgraderingen vil forkorte kraftverkets brukstid fra 4584 til 1393 timer per år. Dermed reduseres utnyttelsen til kraftverket fra 52% til 16% av året. Fra et bedriftsøkonomisk synspunkt vil dette kanskje lønne seg, men alle kundene vil tape på dette – og ytterligere svingninger i kraftprisen til dagens strømkunder er det svært liten entusiasme for i dagens Norge.
Alternative strategier, kjernekraften
Ser vi på det store bildet, vet man at det er kun kjernekraft som har den energitettheten som vil gi nok energi til samfunnet gjennom en grønn omstilling og gjennom befolkningsvekst uten å rasere naturen. Om kostnader vet vi også at de har en kostnadsempiri som er svært god for kjernekraft om man velger å se utenfor Europa og USA. Da snakker vi om de store kraftverkene som også er mulig i Norge, men der berøringsangsten hos regjeringen er absolutt.
Bruker vi Energy Return On Investments (EROI) som måltall er et høyt tall bra. EROI er forholdet mellom faktisk produsert mengde energi gjennom kraftkildenslevetid og all den energien som blir brukt gjennom levetiden for å gjøre denne kraften tilgjengelig. Her leder kjernekraft suverent med 75. For vindkraft er den mellom 4 (til havs og spesielt flytende havvind) og 16 (til lands), for sol ca 9 og for vannkraften ligger den rundt 50. Hva som lønner seg – både økonomisk og miljømessig – er derfor direkte proporsjonalt med EROI over tid. Dersom vi i tillegg legger inn erstatningskostnader for naturen som skal rehabiliteres er EROI avgjørende. Rehabilitering av en myr er dyrt. Det er totalavtrykket som er avgjørende. Naturtap er også avgjørende for enhver satsing som skal bedømmes som bærekraftig. Norge støtter EU taksonomien og EUs Green Deal, men unngår dens logiske konsekvens.
En av verdens fremste energieksperter, Vaclav Smil, skriver at i 2000 hadde Tyskland en installert kapasitet på 121 GW med en strømproduksjon på 577 TWh (fire ganger Norge) mens i 2019 hadde Tyskland 80 prosent mer kapasitet (218 GW) men strømproduksjonen økte kun med 5 prosent (607 TWh). Dette er en omfattende investering i kapasitet, men med katastrofal dårlig utnyttingsgrad. Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning», noe riksrevisor Kay Scheller fremhever. Store BASF industrikonsern forlater nå Europa pga energikostnadene!
Løsning
La oss skaffe Norge små modulære reaktorer (SMR) eller bruke Sør-Koreas teknologi (APR1400) som det nå bygges 7 stykker av i verden. Da har vi kommet i mål for regjeringens økte energibehov innen 2040 på 40 TWh. I tillegg får vi 60 TWh mer varmeenergi tilført nærområdene rundt. Denne løsningen er allerede prosjektert for et nærvarmeanlegg til Tønsberg regionen. Ett anlegg kan bygges på Slagentangen som stort sett allerede har relevant infrastruktur. Vi har regnet dette på plass med eksterne entreprenører, samt norsk ekspertise. Dette koster 300 mrd kroner –20 mrd kroner billigere enn Paretos estimat på å sikre 40TWh med havvind. Havvind har for øvrig mindre enn en tredel av levetiden til et kjernekraftverk.
Prosjektet har kapasitet til å fjerne alle norske vindmøller i Norge, hindre byggingen av vindkraft for å kompensere CO2 utslipp fra Melkøya og gi billig hydrogen til Yara på Herøya. I tillegg kan det ekstremt energikrevende datasenteret til Google i Grenlandsområdet som skal bruke omtrent 6 TWh, tilsvarende minst 100 000 husstander i et område med mangel på energi fremover.
Vi er i et miljø- og energipolitisk paradigmeskifte. I dette perspektivet er kjernekraft uten nevneverdige sikkerhetsproblemer den løsningen som gir høyest energi- og effektsikkerhet. I tillegg ødelegger den minst natur, gir forutsigbarhet og derved de laveste totalkostnadene. Er vi tvunget til å velge denne dersom vi er seriøse på bærekraft? Ja! Alternativt må vi slutte å snakke om bærekraft, eller redusere energiforbruket og levestandarden. La oss gjøre det som er «right, not easy». Vi vet hva det grønne skiftet koster – og det vi forslår er kostnadseffektivt og forutsigbart i motsetning til hva regjeringen driver med. Se til Tyskland og lær – et land som har tapt levestandard og konkurranseevne.
