Den 16.desember skriver Anne Sverdrup-Thygeson i Klassekampen at vi må gjenfortrylle naturen. Absolutt! Både kjærligheten til og respekten for naturen må gjenoppstå, skal vi klare å bevare kloden. Ærefrykten for Moder Jord.
For mange år siden med barnebarn fra hovedstaden en helg på førjulsbesøk, var det tradisjon at vi skulle i skogen og hugge juletrær. Ett til oss, og ett til hver av de som kom fra Oslo. (Før jul kjørte vi trærne sørover, de kunne jo ikke ta dem med på fly) I god tid innen de skulle komme til oss her nordvest, var jeg ute i skogen og fant fine trær og gjorde avtale med grunneierne. Et år, da alderen var akkurat passe på de som skulle komme, satte jeg en skinnende stjerne i toppen på det fineste treet.
Da dagen kom for hogst og henting, snødde det – et lett snødrev som gjorde dagen enda mer magisk. Hadde også snødd mye i dagene før. Men snø ingen hindring. Bestefar pakket stor sekk med opptenningsved og hjembakte boller og kakao. Så dro vi ut i den store trollskogen for å lete etter det virkelige juletreet! Det var litt av et slit for små barneben i den dype snøen, men vi ga oss ikke. De slet og stirret og kunne vel ikke tro at de skulle finne det forjettete juletreet.
Kan dere forestille dere ansiktsuttrykkene til disse bybarna, da det plutselig stod der! Treet- så vakkert med julestjerne i toppen og dekket av snø. Det er slike øyeblikk man aldri glemmer. Fortryllelsen var optimal.
Så grov vi en grop der ute under snøtunge graner, tente bål og koste oss med boller og kakao, så vel fortjent. Et vindpust satte ytterligere stemning til opplevelsen med melodiske lyder. En gren som mistet en snøklump, en furulus eller kall den fuglekonge, annonserte sin tilstedeværelse med tynne små pip, under snøen klukket en ennå ikke igjenfrosset bekk, det knakk i frosne strå, også susingen i tretoppene. Magisk.
Kontrasten slår meg hvis jeg nå rusler rundt på ett eller annet storsenter, en kunstig julestemning fra slutten av oktober. Med skrikende musikk, kunstig lys, stressete mennesker. Hvor er det magiske?
Når jeg treffer barnebarna nå, er alle sammen minst et hode høyere enn meg, kloke, snille og ferdig utdannete. Da fornemmer jeg at de i oppveksten fikk med seg noe av det vesentlige i livet. Ærefrykt for naturen og evnen til å la seg fortrylle!
