Majestetiske fjellformasjoner i hvitt, og fjorden dandert med røde «ballonger», slik er det her. Fjellene som spektakulære bruder, holmer og skjær også kledd i hvitt – små brudepiker. De røde «ballongene» blåser og bøyer som viser hvor hummerteiner og torskeruser står i sjøen.
Her i vår fjord er alle hummerteinene merket med navn og registreringsnummer og knytt med bomullstråd. Den råtner opp for at de fangete dyrene skal kunne komme ut, dersom teinene blir stående for lenge.
Fjorden og fjellene skinner, og naturen synger. Etter kraftig regnskyll i natt, bryter solen nå frem. Morgenen sender rødmende stråler over til de majestetiske snefjellene, så de kan speile sin skjønnhet i fjorden og derved gi morgenrøden dobbel effekt.
Små og store fossefall, elver og bekker lager sin egen konsert, der de sender vann fra snøsmeltingen gjennom mose og lyng nedover til fjorden. De bruker alle sin egen stemme, og lydene endrer seg avhengig av mengden vann de kan sjonglere med for å skape sin del av konserten. Som et symfonisk crescendo. Hvem er dirigenten? Jeg er publikum.
Sjøvannet blir brunt og brakt, men det ødelegger ikke et fargesprakende og berusende synsinntrykk.
De små brudepikene blir mer frivole etter hvert som fjæren (lavvannet) øker. Forskjell på flo og fjære er her ca 2.5 meter. Etter hvert som vannet synker under der sneen dekket, blir nederste del av holmene mørke. Fantasien får spillerom. De lange ungpikebena synes mer og mer.
Men livet på fjorden er ikke som det burde være.
Fuglene fra nord, lundefuglene, alkekongene, teisten, de som tidligere alltid kom hit nordfra på denne tiden, de glimrer med sitt fravær. Har ikke vært her på flere år. De ble færre og færre, så ble det helt slutt. Vi blir fattigere. Spennende om tjeldparet kommer til skjæret sitt først i mars også i år.
En svart skygge fyker over stien foran meg. På jordet der borte beiter et par fredelige hjortedyr. Får jeg kanskje se en gullsjakal? Alltid lov å håpe på det uoppnåelige.
Innomhus igjen møtes jeg av andre lyder. Krig og elendighet over store deler av verden. Så mange lidelser, så mye ondskap, så meningsløst. For en grell verden vi har skapt! Kontrastene blir overveldende.
Finnes det håp for Moder Jord? Viktor Frankl sa: ‘uten håp, intet liv’. Vi må ikke miste håpet.
