Gisseldramaet i en bank i Stockholm for 50 år siden ble verdenskjent og minnes fortsatt – ikke minst på grunn av det omdiskuterte fenomenet Stockholmsyndromet.

– Ned på gulvet! Festen begynner! ropte Jan-Erik Olsson på engelsk da han gikk inn i Kreditbankens kontor ved Norrmalmstorg i Stockholm 23. august 1973, høy på narkotisk rus. Sterkt opphisset veivet han med en maskinpistol.

Annonse

Annonse

Så begynte et gisseldrama som skulle vare i seks dager, og som altså avfødte begrepet Stockholmsyndromet – et slags psykologisk fenomen som beskriver situasjonen der fanger utvikler et emosjonelt bånd til fangevokterne sine.

Syndromet ble kjent over hele verden og brukes den dag i dag, selv om begrepet er høyst omdiskutert.

Tok fire gisler

Olsson, kjent under kallenavnet Janne, tok fire ansatte som gisler – tre kvinner og en mann.

Politi og medier kom raskt til på plassen utenfor Kredittbanken, med politiets skarpskyttere plassert i omkringliggende bygninger med våpnene rettet mot banken.

Olsson brukte to gisler som menneskelige skjold og truet med å drepe dem.

– I etterkant har jeg ofte tenkt på den absurde situasjonen vi befant oss i, minnes gissel Kristin Enmark, som da var 23 år, i sin bok «Jag ble Stockholmssyndromet».

– Jeg var vettskremt og fryktet for livet. Jeg befant meg mellom to drapstrusler, på den ene siden politiet og på den andre raneren, forteller hun.

Stilte mange krav

Olsson stilte flere krav. Han krevde tre millioner svenske kroner, biff til alle inne i banken, og at Clark Olofsson, en av landets mest beryktede bankranere i fengsel på den tiden, ble brakt til banken.

For å roe ned situasjonen gikk den svenske regjeringen med på dette.

Hele landet fulgte dramaet som utspilte seg, det var da også en av de første store nyhetshendelsene som ble sendt direkte på svensk TV.

– Da Clark Olofsson kom, tok han kontroll over situasjonen, det var han som snakket med politiet, husker nå 73 år gamle Bertil Ericsson, som var en av nyhetsfotografene som dekket dramaet.

– Han hadde mye karisma. Han var en god taler.

Olsson roet seg med en gang Olofsson kom. Og Kristin Enmark så raskt en frelser i Olofsson.

– Han lovet at han skulle sørge for at ingenting skjedde med meg, og jeg bestemte meg for å tro på ham, skriver hun i boka.

– Jeg var 23 år gammel og fryktet for livet mitt.

Snakket med Olof Palme

Hun snakket på telefon med myndighetene flere ganger under gisseldramaet og sjokkerte verden da hun forsvarte gisseltakerne.

– Jeg er ikke det minste redd for Clark og den andre fyren, jeg er redd for politiet. Forstår du det? Jeg stoler fullt og helt på dem, sa hun på telefon til daværende statsminister Olof Palme.

– Tro det eller ei, men vi har det veldig fint her, sa hun og la til at de fortalte historier og spilte dam.

Hun har forklart at det hun fryktet mest, var at politiet skulle skade dem, storme banken eller gjøre noe annet som satte livene deres på spill.

Gislene følte bitterhet mot politiet og nektet senere å vitne mot gisseltakerne.

Gisseldramaet tok slutt på den sjette dagen da politiet sprayet gass inn i banken, tvang Olsson og Olofsson til å overgi seg og frigjorde gislene.

Ikke en psykiatrisk diagnose

Psykiater Nils Bejerot var med i forhandlingsteamet. Jobben hans var å analysere ranernes og gislenes oppførsel, og det var han som tok i bruk begrepet Stockholmsyndromet.

På den tiden var oppfatningen at de kvinnelige gislene oppførte seg som under en trolldom, på samme måte som å bli hjernevasket.

Psykiatere har siden avvist den oppfatningen.

– Stockholmsyndromet er ikke en psykiatrisk diagnose, sier Christoffer Rahm, psykiater ved Karolinska Institutet og forfatter av den vitenskapelige artikkelen «Stockholmsyndromet: en psykiatrisk diagnose eller en urban myte?»

Begrepet bør heller benyttes for å beskrive en forsvarsmekanisme som hjelper offeret med å takle en traumatisk situasjon, sier han i et intervju med nyhetsbyrået AFP.

Diskriminerende

Cecilia Ase, professor i kjønnsstudier ved Stockholms universitet, sier at uttalelsene fra Enmark og de andre kvinnene under dramaet ble tolket av myndighetene i en svært seksualisert dimensjon, som om de hadde blitt fortryllet og hadde mistet all handlefrihet eller evne til å resonnere selv.

Denne oppfatningen ble drevet av rykter om et forhold mellom Enmark og Olofsson.

Selv om de to fikk et kjærlighetsforhold flere år senere, er det ingenting som tyder på at de to hadde et forhold i bankhvelvet.

– Det var ingen kjærlighet eller fysisk tiltrekning fra min side. Han var min sjanse til å overleve, og han beskyttet meg mot Janne, skrev Enmark, inspirasjonen til karakteren Kicki i Netflix-serien «Clark».

Ase hevder at Stockholmsyndromet er et konstruert konsept som brukes for å forklare hvordan gisler oppfører seg når myndighetene ikke klarer å beskytte dem.

– Stockholm-gislene handlet faktisk utrolig rasjonelt. De ringte journalister, og de forsøkte å overtale politi og politikere til å la de kriminelle få slippe ut av banken, sier hun.

Utgjorde en fare

Politioverbetjent Eric Ronnegard har i ettertid innrømmet at politiet representerte en reell trussel mot gislene.

– Med så mange politifolk rundt banken var det en risiko for at et av gislene kunne bli skutt.

Rahm mener at de fleste kan identifisere seg med Stockholmsyndromet på et psykologisk nivå. Han påpeker at følelsesmessige bånd med noen som utgjør en trussel, er vanlig i voldelige forhold.

– Å forstå et offers psykologiske reaksjon kan være en hjelp i å frata dem en skyldfølelse, legger han til.

Endret politiets handlemåte

Michael Fetz var 13 år gammel da dramaet utspant seg for 50 år siden. Han er i dag koordinator for terrorbekjempelse i Stockholm.

Han mener at dramaet bidro til at politiet endret sin måte å jobbe på.

– I dag ville man ikke hatt noen samtaler mellom gislene eller gjerningsmenn direkte med politikere. I dag har vi profesjonelle forhandlere som er opplært til å forhandle med gisseltakere. Ikke som da. Til og med Olof Palme snakket jo med et gissel. Det ville vært helt uaktuelt i dag, sier han.

Fetz mener heller ikke at man i dag hadde boret et hull i bankhvelvet for å få tatt bilder.

– Jeg tviler på at politiet i dag skulle ha boret et slikt hull, et hull hvor de senere sendte inn tåregass. Jeg hadde oppfattet det som alt for risikabelt på flere måter, sier han.

Mange har romantisert de dramatiske dagene på Norrmalmstorg. Det har Fetz liten sans for.

– Det finnes ikke noe romantisk med denne hendelsen. Det var en alvorlig hendelse som var dypt tragisk for de involverte, fastslår han.

(©NTB)