Ingen parter – heller ikke Iran eller Hizbollah – har interesse av at krigen mellom Israel og Hamas utvides til nabolandene, tror forsker Kjetil Selvik.
– Vi kan ikke si at det ikke er noen fare for en utvidelse, så spent som situasjonen er nå. Nervene er i høyspenn, og en eller annen form for hendelse eller misforståelse kan jo selvfølgelig trekke inn andre land, særlig Libanon. Men sånn jeg leser situasjonen, er verken Israel eller Hizbollah interessert i en krig, sier Selvik til NTB.
Forskeren har bred kompetanse på de politiske forholdene i regionen, og jobber i dag på Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi). Hans resonnement er at Israel har hendene fulle med Hamas etter deres overraskende angrep i helgen – mens Hizbollah-militsen nødig vil gjøre seg upopulære på hjemmebane ved å starte en krig i et allerede kriserammet Libanon.
Heller ikke Iran, som er en mektig støttespiller til både Hamas og Hizbollah, vil nødvendigvis ha en interesse av å bruke «Hizbollah-kortet».
– Iran tenker på Hizbollah som en form for forsikring eller trussel mot Israel. De er en forsikring dersom Israel skulle angripe Iran. Min forventning er at krigen kommer til å holde seg innenfor Israel og Palestina, men situasjonen er veldig usikker.
Terrorbalanse
Også UiO-forsker Dag Henrik Tuastad mener det virker usannsynlig at Iran har interesse av en utvidelse.
– Iran frykter en amerikansk og israelsk aksjon mot sine atomanlegg. Deres avskrekking er å ha Hamas og Hizbollah som støttespillere i Gaza og Libanon som en del av et motangrep mot Israel. Det er vanskelig å se hvilken interesse Iran skulle ha av å starte noe nå. Støttespillerne er deres motsvar til et Israelsk angrep, deres terrorbalanse, sier Tuastad til NTB.
Selvik vil ikke si om Iran var med på planleggingen av Hamas' angrep mot Israel.
– Det har jeg ikke svaret på. Det er vanskelig å vite, det er i deres interesse at angrepet fant sted, men det er ikke i seg selv et bevis på at de orkestrerte det.
Under radaren
Samtidig understreker han at Iran på et nivå er innblandet, i form av at de har gitt støtte til Hamas og hjulpet dem med å utvikle sine kapasiteter. Selvik åpner for at Iran kan ha gitt en form for klarsignal, men også for at de ikke har vært kjent med Hamas' planer i det hele tatt.
– Noe som kunne tale mot er at jo flere man involverer i en slik planlegging, jo større er faren for at man blir avslørt. Det er noe av det virkelig slående i dette, hvordan Hamas har klart å holde dette under radaren til israelsk etterretning.
Selvik peker på flere faktorer som taler for at Iran har interesse av krigen: et dyptgående fiendskap med Israel, et ønske om hevn for angrep som Israel har utført mot iranske mål i Syria, Irak og Iran, og dessuten et ønske om å stikke kjepper i hjulene for den mye omtalte gryende normaliseringen av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia.
– De har også en generell interesse av en radikalisering av den palestinske motstanden, der Hamas og Islamsk jihad setter seg på kartet som ledere for motstandsbevegelsen.
Folkelig arabisk sympati
Sympatien til det store flertallet av folket i land som Saudi-Arabia, Egypt og Tyrkia vil ligge hos palestinerne, og det vil nødvendigvis også prege hvordan myndighetene forholder seg til konflikten, sier Selvik.
– Det er ikke snakk om at disse landene kan ha en proisraelsk posisjon i en slik konflikt, selv om vi vet at elitene i Egypt og til en viss grad Saudi-Arabia har en form for koordinering med Israel. Den voldsomme oppblussingen man ser gjør at det blir mye mer kontroversielt for saudiarabiske styresmakter å skulle normalisere forholdet med Israel.
Forskeren har sett et tydelig skille mellom vestlige og arabiske medier gjennom helgen: de arabiske mediene framhevet i større grad de positive konsekvensene av Hamas-angrepet enn man gjorde i Vesten.
I Vesten tror Selvik at det er sympati med Israel, men også mulig uenighet på sikt.
– Alle fordømmer angrepet fra Hamas, og understreker Israels rett til å forsvare seg, men spørsmålet er når vestlige land og regjeringer vil tenke at Israel har kommet med et sterkt nok svar. Det vil ikke nødvendigvis være det samme som når Israel mener de har kommet med et sterkt nok svar.
