Jeg skjønner ikke motviljen som synes å råde i enkelte politiske miljøer om å skrive en ny bok om Kristiansunds historie. En slik bok vil være viktig på mange måter. Skal vi forstå fremtiden må vi kunne historien. For min del har jeg skrevet mange jubileumsbøker, og jeg vet at til lenger tid det går, til vanskeligere blir det å treffe de rette kildene.
Kristiansund har en rik og spennende historie. Det har vært mye dramatikk. Det er uendelig mye å fortelle.
Oppturer og nedturer
Det har vært mange oppturer (og de er det all grunn til å skrive mye om), men det har også vært mange nedturer.
Dessverre har det vært tatt alt for mange feile avgjørelser både i politikk og i næringsliv som har kostet byen og innbyggerne dyrt. Byen taklet øyensynlig ikke overgangen fra sjø- til landverts trafikk.
Den kanskje største feilen ledelsen både i politikk og næringsliv har gjort, er å være nedlatende i forhold til naboene sine. Dette har skapt mye frustrasjon og bitterhet. Man skulle ikke bevege seg langt fra byens sentrum før man ble kalt «bone». Byen var mest opptatt av seg selv.
Noen ledere har opplagt ikke forstått viktigheten av å ha et omland og de har tilsynelatende vært lite opptatt av å ta vare på kundene sine. Kanskje har man trodd at byen skulle «eie» sine nabokommuner og sine bønder?
Takk og pris har dette bildet endret seg, men endringen er kanskje kommet for sent.
Hvorfor ble ikke mulighetene bedre utnyttet?
Byen har alltid opplevd store endringer. Mye av dette har vært knyttet til oppgang eller nedgang i fiskeriene. Det har vært skapt enorme fortjenester i denne byen, men dessverre har mye av pengene forduftet til andre deler av Norge eller til utlandet. Det kan skyldes arveoppgjør eller andre forhold. Generasjonsskifter i en bedrift kan være skjebnesvanger.
I en parantes kan jeg uttrykke et håp om at den nye rikdommen som nå bygges opp også brukes lokalt.
Krigen og det som fulgte i etterkant snudde opp ned på mye i byen. Selvsagt var det enorme verdier som gikk tapt i bombingen og det som ellers skjedde i krigsårene.
Det som forundrer er at man ikke fikk mer ut av de gode og nære relasjonene man hadde mellom byens myndigheter og de statlige myndighetene. Arbeiderpartiet hadde tilnærmet full kontroll i årtider. Selvsagt burde man sørget for å ha et høyskoletilbud i Kristiansund – og selvsagt burde man allerede den gangen sikret at byen for all fremtid skulle ha sitt eget sykehus. Og selvsagt skulle man ha sikret et fortsatt bredt næringsliv.
Svaret er kanskje at man ikke valgte de rette lederne . Maktkampen i Arbeiderpartiet var beinhard. Det var slettes ingen søndagsskole. Og dessverre var det ikke alltid at det var de innovative personer som ble valgt til ulike posisjoner. Dermed mistet man kanskje noen hærførere som kunne ha brakt byen og Nordmøre videre. Det samme kan sies om deler av næringslivet.
Hadde man fulgt slagordet «By og land hand i hand», hadde nok både Kristiansund og Nordmøre stått langt sterkere enn det som er tilfelle i dag.
Vi har mistet mye
Kristiansund hadde mange skipsredere. Vi hadde en stor trålerflåte. Vi hadde en stor skipsindustri, en betydelig fiskeindustri og byen var en betydelig handelsby. Kristiansund var en ledende by langs kysten. Oljen har selvsagt reddet byen fra den store katastrofen. Men tenk om man hadde tatt vare på alle de andre mulighetene.
Selvsagt er det viktig at noen samler alle historiene om Kristiansund. Det har vært skrevet mange jubileumsbøker. Avis-arkivene ligger der. Museet sitter på uendelig mye stoff.
Men dette burde vært samlet. Og fortsatt er det mange oppegående mennesker som kan mye og som vet mye om sammenhengene. Men disse menneskene lever ikke evig. Faren er at mange viktige fortellinger aldri blir fortalt. De blir begravet sammen med den som kunne fortelle. Det er trist.