I dagene frem mot stortingsvalget 11.september 2017 vil vi orientere deg om hvert enkelt parti. Vi vil belyse historikken og se på hva partiet står for både nasjonalt og lokalt. Vi legger særlig vekt på sykehussaken. Med en slik orientering mener vi du vil være bedre rustet til å gjøre et valg. For dette er ikke enkelt. Men noen råd kan virke åpenbare. Sist uke var det partiet Rødt, i dag er det Venstre og i morgen er det KrF.

Venstre ble stiftet i 1884 og er Norges eldste parti. De kjempet for at Norge skulle bli likestilt med Sverige i unionen. Kampen for demokratiet og stemmeretten var viktige saker. Hvor tørt det enn høres ut, var det i 1884 én viktig sak, parlamentarismen: kampen for å gi Stortinget kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten. Parlamentarismen ble gradvis innført fra 1884. Eller demokrati i praksis, om man vil.

I 1885 fikk Venstre 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse. Motstanderne samlet seg etterhvert i partiet Høire. På denne tiden fantes ikke Bondepartiet, KrF, Kommunistene, SF, SV, FrP osv. Selv Arbeiderpartiet var ikke særlig synlige på denne tiden. De ble stiftet i 1887, men fikk sine første stortingsrepresentanter i 1903 og ble først dominerende i norsk politikk fra 1927. Vi kan si med full gass fra 1935.

Lite svin på skogen

Venstre oppfylte sitt løfte og innførte allmenn stemmerett for menn ved valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men Venstre bidro sterkt til allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Med andre ord snakker vi om et parti som er en av grunnpilarene i norsk politikk. I motsetning til både Høyre, Arbeiderpartiet, Rødt (NKP) og Senterpartiet(Bondepartiet) som alle har sine historiske svin på skogen, er det nesten slik at Venstre slipper unna. Den sjofleste perioden for Venstre, må være i årene tett før 1940. Da satte de seg i samme båt som Arbeiderpartiet og forstod ikke at forsvarsbudsjettene var alt for lave. Fra 1935 sikret de flertall for Nygaardsvolds Arbeiderpartiregjering og vi vet alle hvor tragisk denne perioden endte. I moderne tid har de hatt problemer med å bestemme seg for om de tilhører venstre eller høyresiden. Til deres forsvar må man si at det slett ikke er alltid like lett å skille ut, hvis man ikke tilhører en av ytterfløyene.

Seks statsministre

Venstre har hatt seks forskjellige statsministre, samtlige før 1935. Den første var legendariske Johan Sverdrup og den siste var Johan Mowinckel. Sistnevnte var var statsminister fra 1924 til 1926, fra 1928 til 1931, og fra 1933 til 1935. Men den mest kjente Venstremannen er navnebror til dagens KBK-trener, Christian Michelsen. Han var statsminister i 1905-1907, en ikke helt ubetydelig periode i norsk politikk, siden vi løsrev oss fra Sverige i 1905.

Regjeringsdeltagelse

Etter den andre verdenskrig har Venstre vært i regjering flere ganger, i koalisjon med andre partier. Den ikke-sosialistiske John Lyng-regjeringen varte bare en måned høsten 1963, men den banet vei for Per Borten-regjeringen i 1965.

Tidlig på syttiårene var det forholdet til EF som splittet partiet. Venstre ble delt i to – Venstre og Det Liberale Folkepartiet. Likevel ble Venstre med i dannelsen av Lars Korvald-regjeringen høsten 1972, forøvrig en regjering som bare varte til valget i 1973. Korvald, fra KrF, hadde støtte fra Senterpartiet og Venstre. Når man ser på dagens mandatfordeling og meningsmålinger, ser man at det har skjedd en utvikling i norsk politikk. Det vil være forunderlig om de tre partiene skulle få særlig mer enn 25 % av stemmene tilsammen ved valget den 11.september.

Første kvinnelige partileder

Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder og ble med dette Norges første kvinnelige partileder. På denne måten kan man si at Venstre også i moderne tid har gjort seg bemerket i det som omhandler likestilling.

Stortingsrepresentasjon – en oversikt

I stortingsvalget i 1973 mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og de sto igjen med bare 2 av de 13 stortingsrepresentantene. En krise.

Ved valget i 1985 mistet Venstre også disse to, og var uten representasjon i Stortinget i 8 år. Fra krise til katastrofe får man si. I 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant. Kanskje mest kjent for replikken som han sa fra Stortingets talerstol: ”Alle menn bør ha hver sin høne.” Sponheim ble partileder i 1996 etter den dyktige og sympatiske Odd Einar Dørum. Hvem husker ikke Dørum da han gikk i fakkeltog på vei til volleyballkamp med KBK, fra Piren til Idrettshallen. Klubben markerte klubbens nulltoleranse til rus, i 2006. Den tidligere justisministeren opplevde jeg, som leder av KVBK,  som en særdeles hyggelig fyr med elefanthukommelse. 

I 1997 gjorde Venstre come-back for alvor, da de fikk 6 stortingsrepresentanter. De ble med på dannelsen av den første Kjell Magne Bondevik-regjeringen. Oppturen varte ikke lenge. Fire år senere gikk Venstre tilbake og falt på ny under sperregrensen, men fikk likevel inn to stortingsrepresentanter. Venstre ble dog invitert i det gode selskap av Høyre og Krf- for å delta i Bondeviks andre regjering. På denne måten ser vi at Venstre, de siste 40-50 årene, har hengt i en tynn tråd. Men de har ikke bare overlevd. I flere perioder hvor de ikke har hatt mer en rundt 4 % av stemmene, har de også kommet i regjeringsposisjon, utrolig nok. Og det kan skje også denne gangen. 

Ved valget i 2005 gjorde Venstre (10 mandater) sitt beste valg siden 1969, og var med det en av veldig få partier i Europa som har hatt fremgang ved et parlamentsvalg, samtidig som de satt i en koalisjonsregjering. I 2009 gikk partiet på en ny smell, men bare to år senere gjorde Venstre sitt beste kommune- og fylkestingsvalg på 40 år med sine 6,3% og 5,7% av stemmene.

Etter 5,3 % ved stortingsvalget i 2013 ble Venstre en del av en borgerlig mindretallsregjering. Nok en gang er de med å bestemme hva som skal foregå i norsk politikk.

Valgoppslutning i tall etter 1965

Her er en oversikt over valgoppslutningen etter 1965.  Tallene forteller at Venstre fikk stor oppslutning i 1965 og i 1969. Etter splittelsen i 1973 har de aldri greid og reist seg helt. Både i 1985 og 1989 hadde de null representanter på Stortinget. Men i 2013 kom de seg nok en gang over sperregrensen og har hatt 9 representanter på Stortinget i inneværende periode.

År; Andel; Mandater
1965; 10,3 %; 18
1969; 9,4 %; 13
1973; 3,5 %; 2
1977; 3,2 %; 2
1981; 3,9 %; 2
1985; 3,1 %; 0
1989; 3,2 %; 0
1993; 3,6 %; 1
1997; 4,5 %; 6
2001; 3,9 %; 2
2005; 5,9 %; 10
2009; 3,9 %; 2
2013; 5,3 %; 9

1972: Splittelse

Landsmøtet på Røros i 1972 ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt i EF-saken. Dette førte til at ja-fløyen brøt ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Som en følge av statsminister Brattelis «kabinettspørsmål til velgerne» om folkeavstemning om EF, kom Lars Korvald-regjeringen i stand. Dermed satt Venstre nok en gang i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen, som satt fram til Stortingsvalget i 1973. Kristiansunderen Hans Ditlev Hammond Rossbach ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og to år senere ble Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i 1977. Rossbach (1931-2012) representerte Møre og Romsdal på Stortinget fra 1965 til 1985, og var blant annet parlamentarisk leder fra 1973 til 1985. En betydelig politiker får man si.

Venstre – er det blått eller rødt?

Så kan man lure seg på om Venstre er på venstresiden eller på høyresiden i norsk politikk? Hvis man ser historisk på dette spørsmålet, får man skissere opp følgende: Fra oppstarten og frem til 1945 tilhørte Venstre, venstresiden.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden, åpnet Venstre før valget i 1985 for første gang muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette var nok ikke i tråd med velgerne og dette valget ble det første, der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til valget i 1989 var Venstre, under ledelse av nok en sympatisk herremann,Arne Fjørtoft. Nok en gang gikk de til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen, endte partiet uten stortingsrepresentanter i 1989.

1993: Gjenreising

Lars Sponheim ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i hele 14 år.

Ved valget i 1993 ble han valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter Dørum. Ved valget i 1997 gikk Venstre, sammen med KrF og SP til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved valget fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en mindretallsregjering med KrF og Senterpartiet.

Ved valget i 2001 gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt dermed på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i Bondeviks andre regjering, med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord: De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter.

I 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved Stortingsvalget i 2009 fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

2009: Ny kurs - mot høyre

Rett etter valget i 2009 kom en formidabel medlemsvekst. I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med 1700, noe som tilsvarte en økning på ca. 20%. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved kommunevalget i 2011, hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971, med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009. De bestemte seg for at:  om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlige partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med.

Skal du stemme Venstre?

Den største usikkerheten ved å stemme Venstre er på linje med noen andre små partier: Kommer de over sperregrensen? Som man ser av tabelloversikten de siste 50 årene har de vært under sperregrensen langt flere ganger enn de har vært over. I en politisk hverdag, hvor det er færre og færre forskjeller mellom de store partiene, særlig mellom Arbeiderpartiet og Høyre, kan man ikke si at Venstre er den konsekvente støttespiller. De har sittet i en borgerlig regjering siden 2013 og går også til valg denne gangen med håp om å fortsette i samme spor. Trine S. Grande er ikke noen superpopulær leder lenger. Hun alene har fått skylden for nedleggelsen av Rygge Flyplass, så noen stemmer mister nok partiet på den saken.  Det siste halvåret har partiet stort sett vært like under sperregrensen. Men så har det vist seg flere ganger at selv om ikke Venstre kommer over sperregrensen, kan de likevel bli representert på Stortinget. Ikke nok med det: Blir de representert på Stortinget, kan de også bli valgt inn i regjering.

Venstre har tradisjonelt hatt en positiv klang på Nordmøre og i Kristiansund. Det er også verdt å nevne venstremannen Otto Dyb. Den særdeles hyggelige apoteker Dyb, som også var ordfører i Kristiansund 1980-1981, er en av pionere bak olje-eventyret i Byen ved storhavet. Men det er nok først og fremst Rossbach som har sørget for at kristiansundere har gitt mange stemmer til Venstre.

Pål Farstad - engasjert,dyktig og i det gode selskap

Pål Farstad er Venstres 1.kandidat for Venstre i Møre og Romsdal. Til daglig har Farstad arbeidet som bedriftsrådgiver i Triangel AS, med hele Møre og Romsdal som arbeidsområde. Han har tidligere vært daglig leder i Nordmøre Fiskebåt, Nordmøre Fiskarlag og vært leder for KOM Vekst; næringsforeningen for Kristiansund og omegn.

Pål Farstad er adjunkt, utdannet fra Volda, Molde og Trondheim. Han er født på Sunnmøre i 1959, bor i Kristiansund og kjenner fylket meget godt. I nesten hele sitt voksne liv har han arbeidet med nærings- og samfunnsutvikling som leder av organisasjoner og selskap. Først og fremst innen marin og maritim sektor, men også andre deler av næringslivet.

Pål Farstad var en av hovedårsakene til at Høgskolesenteret i Kristiansund (HiKSU) ble berget.  Campus er det neste steget innenfor høgskoletilbud her i byen. Det sies at alle partier støtter det, men i en slik sammenheng kan det være greit at Farstad er med på lasset.

Venstre har vært sentrale i utbygging av Riksvei 70 Tingvoll-Meisingset, en ekstra ferge på Halsafjorden, E39 Betna-Stormyra og rassikring i Sunndal, ikke minst opprettelse av politiets regnskapsavdeling med 70 arbeidsplasser, pådriver i nytt kulturhus osv. Det er liten tvil om at Farstad har gitt jernet.

Med andre ord: Sunnmørsgutten har stått på for Nordmøre og han kan vise til resultater. Da det stormet som verst rundt regionsaken for ett års tid siden, og de fleste kristiansundere var i harnisk over lokale politikere som ikke ville til Trøndelag, fikk også Farstad smake pisken på sosiale media. Til tross for at Nordmøre har fire representanter på Stortinget, den såkalte Mørebenken, var det ingen av dem som ga støtte til aksjonen ”Nordmøre mot Trøndelag”.  Mange kristiansundere syntes det var for jævlig at ikke en gang en representant som bodde i byen kunne støtte folket. Det kan nok være litt av årsaken til den ambivalente oppslutningen om Farstad.
Et annet poeng er selvsagt at Venstre støtter en borgerlig regjering. Det er ikke det beste kortet å stille med overfor nordmøringene ved Stortingsvalget. Særlig kristiansunderne har Høyre og FrP i vrangstrupen. Og kanskje ikke uten grunn. Farstad har ikke gjort som et par FrP- representanter - som gikk sitt eget parti midt i mot.

Stemmer du Venstre må det være for at Farstad får fortsette på Stortinget. Man må regne med at en god del Høyrevelgere stemmer Venstre av taktiske hensyn. Skal de borgelige fortsette å regjere er de sannsynligvis avhenig av at Venstre kommer over sperregrensen. Er du trønderpatriot og vil at Nordmøre skal bli en del av Trøndelag, er neppe Farstad et riktig valg. Han er heller ikke den som fronter sykehussaken.

Når det er sagt, er han en utrolig viktig person for det meste av det som foregår på øverste hylle i politisk sammenheng. Skulle Venstre komme over sperregrensen, kan Farstad være en av dem som kommer inn på et utjevningsmandat. Det var han sist. Dog er min påstand at muligheten er mindre denne gangen. Skal han inn på Stortinget bør han få rundt 4 % av stemmene i Møre og Romsdal. Det skal holde hardt.

Konklusjon:

Ønsker du en borgerlig regjering kan Farstad være et godt alternativ - om du er fra Nordmøre.