Hadde man ikke visst bedre kunne man håpet på at alle signalene fra fylket de siste ukene, tilsa at noen begynte å jobbe med å se på reelle muligheter for regionsendring og tilhørighet til Trøndelag for så mange kommuner som mulig på Nordmøre.

Per Helge Pedersen etterlyser hærførere på Nordmøre i  en kronikk på KSU.NO mandag den 26. november. Mot kjøttvekt og durkdrevne og dyktige strategiske politikere og næringsfolk, med hærførere i nær sagt hver eneste kommune i Romsdal, levner jeg dessverre Nordmøre få sjanser i nåværende og fremtidiges fogderislag. For slagene vil vedvare mellom fogderiene så lenge fylket består og så lenge det er noe å vinne for den angripende part. Og ikke minst så lenge den tapende part ikke evner å ta til seg konsekvenslæring av alle tidligere tapte slag. Vi har sett det gang etter gang de siste årene. Siste halmstrå er at det fremstår en folkelig, energisk, strategisk og offensiv hærfører som kunne samle Nordmøre. Det er dessverre i 12 time eller kanskje også for sent.

Nordmøre er allerede i oppløsning. Rindal og Halsa har allerede forlatt Møre og Romsdal til fordel for Trøndelag. Hva gjør Aure og Smøla etter valget i 2019? Hva gjør Averøy, Gjemnes, Surnadal og Sunndal? Jeg etterlyser også strategi, utøvelse av lederskap, offensivitet og fremoverlenthet i disse viktige spørsmålene.

• Er det noe særlig strategisk for et regionssenter som Kristiansund å sitte å se på at kommuner som kunne tilhørt samme region forsvinner til nytt fylke og ny region?
• Er det særlig strategisk å ikke undersøke mulighetene for å søke grenseflytting før naboene våre gjør det?
• Er det særlig strategisk å ikke sette seg i førersetet for dette?

«If you can't beat them, join them», lyder et engelsk ordtak. Jada vi kunne sikkert begynt å samarbeide med Molde og Romsdal hvor det ville vært overhengende fare for å bli en fremtidig utkantsbydel av Molde. Det siste er en av få alternativer for praktisk gravlegging av striden med Molde og Romsdal. Men slagene og krigen ville fortsatt med Ålesund og Sunnmøre. Jeg har liten tro på at Møre og Romsdal kan bli noen livskraftig og enhetlig region. Vi snakker ikke samme språk, vi har ikke de samme tradisjonene og vi har heller ikke samme lynne.

Møre og Romsdal tilhører dels det vestlandske, det østlandske og det trønderske med hensyn til dialekt og tradisjoner. Nordmøre kan regnes til den  trønderske  hovedgruppen av dialekter, mens sunnmørsdialekt regnes som til den vestnorske hovedgruppen. Romsdalsdialekt har trekk av både østnorsk og vestnorsk.

På grunn av de åpenbare forskjellene mellom oss og vondt blod som er skapt i alle disse hersens fogderikampene synes samarbeid mellom fogderiene å være en umulig oppgave.

Striden om plassering av fellessykehuset er foreløpig den mest opprivende.

• En kamp som ser ut til å ha resultert i et sykehus som erstatter to tidligere sykehus men som i sum kommer til å gi et dårligere tilbud til befolkningen.
• En kamp som gjør at den ene byen taper hundrevis av livsviktige arbeidsplasser i løpet av få år etter at sykehuset er bygd.
• En kamp som har sørget for å plassere et sykehus på en lokasjon som aldri vil bli aksptert av store deler av befolkningen i Kristiansund og på Nordmøre.
• En kamp som har ført til at særlig deler av befolkningen på Nordmøre har fått livsfarlig lang vei til sykehus.

Drifstsøkonomien i helseforetaket, kostnadsoverskridelser på byggeprosjekt og vanskeligheter med finansiering gjør at det ennå er håp i hengende snøre for de som ennå ikke har gitt opp null-alternativet. Slanke eksisterende sykehus i Molde omtrent til samme nivå som i Kristiansund, med funksjonsdeling mellom St Olav og Åse. Molde sykehus er alt for nært Åse, til å kunne forsvare dagens tilbud i Molde.

Som om ikke dette var krutt nok til sprenge det dysfunksjonelle Møre og Romsdal, er det nå striden om Møreaksen versus den ennå ikke utredete Romsdalsaksen og kostnadsoverskridelsene på Nordøyvegen som er i ferd med å underminere fylket. De økonomiansvarlige i Møre og Romsdal Fylkeskommune advarer mot et kostnadsbilde som vil lage katastrofebudsjetter og -resultater i årene som kommer. Men politikerne kjører på. Her er det gamle hestehandler som skal gjøres opp. Fornuft og logisk sans må vike for politisk svineri, egeninteresser, evinnelig fogderistrid og en følgelig katastrofal samarbeidsevne. 

Fylket kan umulig overleve den fortsatte støyen og den manglende aksepten i store deler av befolkningen av SNR samt uenigheten og striden om Nordøyvegen og Møreaksen. Blir Nordøyvegen bygd, er det takk og farvel i en årrekke fremover til mange andre offentlige prosjekter og virksomheter i fylket. Sannsynligheten er også stor for at vi blir satt under statlig styring. 

Jeg ønsker Kristiansund og Nordmørskommunene hjem til Trøndelag. Å sette ny fylkesgrense mellom Nordmøre og Romsdal hvor Nordmøre går til Trøndelag, er det andre av to mulige alternativ for å gjøre slutt på fogderistriden mellom Nordmøre og Romsdal. Det vil selvsagt ikke bli noen dans på roser å legges under Trøndelag heller, men det kan uansett ikke bli verre enn nåværende situasjon. Av den enkle grunn har man har man alt å vinne. En ny frisk start med blanke ark og fargestifter til og med ønsker og klare mål om å bygge en større delregion i den nye regionen. Hitra, Frøya, Smøla, Aure, Heim og Kristiansund kan alle bygges tettere sammen og danne grunnlaget for en ny og større region. Tar vi med Todalsfjordprosjekt og Halsafjordsamband bygger vi også Surnadal, Tingvoll og Sunndal tettere sammen i et nytt og forsterket Nordmøre, men i Trøndelag fylke.

Romsdal kan med fordel gå til Austlandet og Sunnmøre kan ta del i Vestlandet.

For de med kontakter og nettverk i Trøndelag: Det er på tide at dere møtes igjen og ser på muligheter for iverksetting av Plan B. Det er en lang vei å gå og man bør ha stor respekt for oppgaven men det er viktig å begynne allerede nå. Det er mange tegn i tiden som tilsier at det ikke går så lang tid før Plan B blir til Plan A.