1946 – Trygve Lie blir valgt til FNs første generalsekretær.
Den 1. februar 1946 ble Trygve Lie valgt til De forente nasjoners første generalsekretær. Han var akseptabel både for Vesten, for sin innsats i den norske London-regjeringen, og for Sovjetunionen fordi han dessuten kom fra en venstreorientert regjering.[trenger referanse] Han overtok etter Gladwyn Jebb, som inntil da hadde vært kommissarisk generalsekretær. Etter en optimistisk og idealistisk begynnelse gjorde verdens deling i to maktblokker seg sterkt gjeldende også i FN. På begge sider var det enkelte som anklaget Lie for å foretrekke deres respektive motparter, og forsøkte å instrumentalisere FN for egne formål. Et tidlig stridspunkt var hvorvidt det kommunistiske Kina på fastlandet eller eksilregjeringen på Taiwan (Republikken Kina) skulle representeres i FN, og dermed inneha en fast plass i Sikkerhetsrådet.
Blant de politiske suksesser under Lies tid i FN kan regnes Menneskerettighetserklæringen og den fremforhandlede tilbaketrekning av sovjetiske styrker fra Iran.
I 1950 vedtok Sikkerhetsrådet (mens Sovjetunionen boikottet rådet) en militærinnsats mot Nord-Korea, noe som gjorde det mulig for USA å støtte seg til FN-mandat under forsvaret av det angrepne Sør-Korea (Koreakrigen). I Stalins øyne plasserte dette Lie entydig på motstandernes side, og han begynte å arbeide for å få Lie avsatt fra sin post.
Trygve Lie på Schiphol lufthavn 1960
I 1951 ble han mot Sovjetunionens vilje gjenvalgt til generalsekretær. Men den 10. november 1952 trakk han seg i frustrasjon fra embedet. Han hilste sin etterfølger, Dag Hammarskjöld, med ordene: «Velkommen til New York og til De forente nasjoner. De overtar her verdens mest umulige stilling».
1958 – Egypt og Syria slås sammen til Den forente arabiske republikk.
Den forente arabiske republikk var en union mellom Egypt og Syria som eksisterte fra 1. februar 1958 til 5. oktober 1961.
Unionen ble dannet etter initiativ fra Syria av frykt for et kommunistisk kupp. Etter at unionen ble proklamert i februar, ble det holdt folkeavstemninger i hvert av landene – de offisielle tallene var 99,99 prosent for i Egypt og 99,9 prosent i Syria. Unionen fikk et svart-hvitt-rødt flagg med to stjerner, det samme flagget som Syria bruker i dag.
Den forente arabiske republikk fikk en midlertidig konstitusjon 5. mars 1958. Akkurat som i Egypt ble alle politiske partier forbudt i Syria. Landet skulle styres av en nasjonalforsamling med 400 representanter fra Egypt og 200 fra Syria, håndplukket av Nasser i juni 1960. Halvparten av representantene skulle komme fra det egyptiske og syriske parlamentet, den andre halvparten fra det ene tillatte partiet, Nasjonal union. Både Egypt og Syria skulle ha hvert sitt kabinett for innenriksspørsmål, men det fantes også en sentralregjering.
1979 – Ayatollah Khomeini blir ønsket velkommen tilbake til Teheran i Iran etter 15 år i eksil.
Ayatollah Seyyed Ruhollah Khomeini (24. september 1902–3. juni 1989) var en iransk sjia-muslimsk geistlig og den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet Muhammed Reza Pahlavi, den siste sjahen i Iran. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange sjiamuslimer og styrte Iran fra sjahen ble kastet til hans egen død i 1989. Khomeini er regnet av mange som en av de mest innflytelsesrike menn i det 20. århundre, og ble kåret til Årets Mann av Time Magazine i 1979. Khomeini ble også regnet av mange i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme.
Han ble født i byen Khomein som Ruhollah Mousavi i 1902. Som etterkommer av profeten Muhammed hadde han krav på å bruke Sayyid foran navnet sitt. Khomeini fikk tittelen ayatollah i 1950-årene.
I 1964 ble han tvunget i eksil fra Iran for sin konstante kritikk av regjeringen til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Han ble innledningsvis sendt til Tyrkia, før han senere fikk flytte til Irak, hvor han ble til han ble tvunget til å forlate landet i 1978 til Neauphle-le-Château i Frankrike. Ifølge Alexandre de Marenches (da leder for den franske etterretningstjenesten), foreslo Frankrike for sjahen at de kunne «sørge for at Khomeini ble utsatt for en dødelig ulykke.» Sjahen avslo attentat-tilbudet, og begrunnet dette med at noe slikt ville gjøre ham til martyr.
Khomeini ble en av de mest innflytelsesrike motstanderne til styret til sjahen. Han ble sett på som åndelig leder av de som bekjempet hans styre. Under eksilet skrev Khomeini en bok med tittelen vokterne av de islamske jurister, som la ut hans tanker om at hele regelverket i et islamsk samfunn skulle være basert på lovene til islam, alle lover og aktiviteter skulle overvåkes av autoriteter på islamsk lov (voktere) og der skulle ikke være noen konge (islamske land skulle være republikker og ikke et monarki). Khomeini trodde at lederen av en islamsk stat skulle være en faqih (islamsk jurist) som skulle være valgt av en gruppe geistlige. Disse faqihene ville ha absolutt autoritet og kunne bare fjernes fra makten av den samme gruppen geistlige. Offentligheten kan ikke stemme på faqihene, men ifølge grunnloven til Den islamske republikk Iran velger folket en gruppe geistlige kalt ekspertrådet hvert åttende år og de velger faqihene. Denne boken gir et innblikk i den politiske bakgrunnen for Den islamske republikk Iran. Han erstattet sjahens styre med et religiøst styre.
