Klimakrisens tragedie: Når panikk trumfer fornuft
I klimadebattens hete hører vi stadig alarmerende rop der innholdet kan oppfattes som at "Vi må gjøre alt vi kan – NÅ!" og at "Tiden renner ut!" FNs generalsekretær har beskrevet situasjonen som "kode rød for menneskeheten", at "en tidsinnstilt klimabombe tikker "og at "alarmklokkene er øredøvende ".
Disse slagordene lyder fornuftige, men de er i virkeligheten en farlig cocktail av frykt og panikk. La oss være krystallklare: Disse utrykkene er ikke bare retorikk, de gir i konsekvens en hasardiøs lek med vår felles fremtid.
Jordens evige dans med klimaet
Klimaendringer er ikke noe nytt. De har vært jordens trofaste følgesvenn gjennom millioner av år og vil fortsette å være det lenge etter at vi er borte. De er like "eksistensielle" som kontinentaldrift eller vulkanutbrudd – naturlige, uunngåelige prosesser som former vår planet. Ja, klimaendringer skaper vinnere og tapere, men slik har naturens brutale evolusjon alltid fungert. Vårt prosjekt er derfor å forsinke og gjøre klimaendringer mindre truende for mennesker og natur.
Energiløsningene er i sentrum av krisene som beskrives og vi legger derfor vekt på at FNs UNECE-panel finner at kjernekraft har den laveste negative påvirkningen på ressursbruk, økosystemer og menneskers helse sammenlignet med andre energikilder. Å ignorere disse forholdene er å ignorere fremtiden. Evolusjonen har ikke stoppet – den har heller skutt fart.
Den virkelige krisen: Samfunnets tilpasningsevne
La oss kalle en spade for en spade: Klimakrisen er først og fremst en test av vår evne til å håndtere massive samfunnsomveltninger. Det er her den virkelige utfordringen ligger, ikke i selve klimaendringene, men i vår respons på dem. På den ene siden lurer krise hvis vi ikke handler, på den andre siden truer systemsvikt hvis vi handler feil. Dette er derfor ikke tiden for slagord og panikk, men for kald logikk, nøye overveielser og langsiktige beslutninger.
Klimakrisens dominoeffekt
Vår frykt, panikk og slagordtilnærming til sakskomplekset konverterer klimaproblemene til en kaskade av andre utfordringer: Vi har en naturkrise der økosystemer kollapser. Vi har en krise der ressursfundamentet for vår velstand smuldrer opp og vi har en befolkningskrise som gir et ressursuttak jorda ikke tåler. Opp i dette har vi en fundamental årsak, en selvforskyldt energikrise som gir kilde og bakgrunn for mange av de andre problemene. Summen av konsekvenser gir en sikkerhetspolitisk tsunami med krig, massemigrasjon og samfunnskollaps, som ikke lengre fremstår som dystopisk science fiksjon - det er scenarioer vi må forberede oss på.
Veien ut av uføret
Klimakrisen må ikke få utvikle seg til en altomfattende samfunnskrise. Økonomisk styrke er nøkkelen og energi er livsblodet: Det finnes ingen velstående land med lavt energiforbruk. Massive investeringer i ny teknologi og infrastruktur krever en reform og bortimot en revolusjon i ren energiproduksjon uten dagens naturslitasje og ødeleggelse ved dagens «løsninger». Energi og materialer er to sider av samme mynt. De danner en symbiotisk syklus. Energi er nødvendig for å utvinne og bearbeide materialer, mens materialer er essensielle for å generere energi. Vi må optimalisere denne prosessen, med minimal naturslitasje og materialforbruk.
Tiden for handling er nå
Norge står i en unik posisjon når det gjelder energiforbruk og produksjon. La oss sette dette i perspektiv med noen oppsiktsvekkende tall og sammenligninger: En gjennomsnittlig nordmann forbruker årlig 101.000 kWh primærenergi. Til sammenligning bruker en amerikaner 77.000 kWh og en tysker 38.000 kWh. Dette plasserer Norge på toppen av energiforbrukspyramiden.
Om vi oversetter Norges energiforbruk til "energislaver" – en metafor for den arbeidskraften som ville vært nødvendig for 1000 år siden, får vi et interessant bilde: Hver nordmann har tilgang til energi tilsvarende 115 "energislaver". Norges massive eksport av olje og gass gir et enda mer voldsomt bilde: Norge eksporterer årlig 2300 TWh energi (omtrent 8 ganger mer enn vi i Norge forbruker totalt sett). Dette tilsvarer ytterligere 410 "energislaver" per nordmann og totalt: 525 energislaver per nordmann! Disse tallene understreker en vesentlig realitet: Norge har enormt mye å tape på å fase ut fossile energikilder. Omstillingen til fornybar energi blir ekstremt krevende for Norge, og den nåværende energidebatten i Norge fremstår derfor som urealistisk i lys av disse tallene. Vi merker oss at regjeringen innrømmer at vi ikke får redusert utslippene av CO2 med 55 prosent innen 2030. Tallet er halvert.
Noen viktige punkter
I jakten på bærekraftige energiløsninger og fornybare energikilder står vi overfor en realitet som ofte overses i den offentlige debatten: Energiavkastning på energiinvesteringen (EROI) og effekttetthet. Disse faktorene er avgjørende for vår fremtidige energisikkerhet, beskyttelse av natur og velstand. Energihistoriker Vaclav Smil påpeker nettopp viktigheten av økt effekttetthet, og energitetthet i vår energiutvikling.
Vindkraft alene har for lav energiavkastning (EROI – Energy Return On Investment) til å erstatte fossile kilder og en balansert energimiks er nødvendig: Med 1/3 fossilt, 1/3 variabelt fornybart og 1/3 kjernekraft. Denne miksen kan gi en EROI på 36, nok til å opprettholde et moderne samfunn. Vindkraft med energilagring gir EROI på kun 4. Tradisjonell kjernekraft gir EROI på 70+. En saltsmeltereaktor (fjerdegenerasjon kjernekraft) gir en EROI på svimlende 2000!
Samfunnet slik vi kjenner det i dag vil kollapse ved 7. Romerne og tidlige europeiske samfunn levde med omtrent 3. Da er vi tilbake i et landbrukssamfunn – Norge anno 1814? Disse tallene avslører en ubehagelig sannhet: Mange fornybare energikilder vi nå setter vår lit til, har en alarmerende lav energiavkastning. Den behagelige sannheten er at kjernekraft da blir en svært attraktiv løsning.
Kjernekraft: Den oversette giganten og farene ved overilte løsninger
Fjerdegenerasjons kjernekraft viser derfor et enormt potensial. Sammen med vannkraft er kjernekraft den eneste ikke-fossile energikilden som kan levere den høye energiavkastningen et moderne samfunn krever.
Et forhastet grønt skifte som ignorerer EROI og effekttetthet ser ut til å føre oss inn i en energifattig fremtid med alle de problemene vi nå ser konturene av.
Industriens harde realiteter
Det faktum at det ikke finnes ett eneste betydelig industrianlegg som drives utelukkende av sol- eller vindkraft understreker utfordringen vi står overfor. Veien fremover er derfor kvalitet over hastighet. Dette innebærer en nøye balanse der langsiktig bærekraft prioriteres over kortsiktige gevinster.
I henhold til EU skal vi gjennomføre begrensning av klimaendringer, oppnå klimatilpasning, bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og havressurser, omstilling til en sirkulærøkonomi, forebygging og bekjempelse av forurensing og gjenopprettelse av biologisk mangfold og økosystemer. I dette alvoret kreves en energiproduksjon med høy EROI og effekttetthet som strategisk premissleverandør.
Konklusjon
I vår kamp mot klimaendringer må vi omfavne hardbarka realisme. Det er kritisk at vi ikke overser sentrale faktorer som EROI og effekttetthet i vår iver etter raske løsninger. Å ignorere EROI resulterer i løsninger som virker lovende på kort sikt, men som er ineffektive og skadelige i det lange løp. Det er ikke FNs generalsekretær som viser vei med uttalelser som "kode rød for menneskeheten", "en tidsinnstilt klimabombe tikker "og at "alarmklokkene er øredøvende ". Disse slagordene lyder fornuftige, men de er i virkeligheten en farlig cocktail av frykt og panikk. Vi må vekk fra panikk eller ideologisk ønsketenkning. Bare slik kan vi bidra til en langsiktig bærekraftig og velstående fremtid.
