Varaordfører Linda Dalseg Høvik presenterer det som et «paradoks» i debatten om skolegudstjenester at folk reagerer på gudstjenester i skoletiden, når de fleste nordmenn uansett deltar i dåp, bryllup, konfirmasjoner og begravelser, og feirer jul og påske på privaten. Det er ikke et paradoks.
Opprinnelig innlegg fra Linda Dalseg Høvik, 15. desember 2024
Les også
Om kristne tradisjoner og en åpen kirke – Ukeslutt uke 50
Dette «paradokset» forsvinner når man husker at nevnte seremonier og høytidsmarkeringer som regel skjer utenfor skoletiden. Ingen argumenterer heller for at gudstjenesten er skadelig; poenget er at skolegudstjenester setter elevene i en vanskelig situasjon. De står i fare for å deles i to grupper: de som blir med, og de som føler seg – eller må melde seg – utenfor. Når Høvik minner om barndommens «trend» med lapp hjemmefra for å slippe deltagelse, viser det nettopp til at denne praksisen har eksistert lenge.
Flere peker på at folk feirer jul og påske på mange ulike måter. For noen er kirkebesøket sentralt i feiringen, mens det for andre handler om familiehygge eller fridager. Det er dermed ingen selvmotsigelse i at gudstjenester forblir noe man velger selv på fritiden, mens skolens arrangementer skal være inkluderende for alle elevene. I privat regi feirer man hva man vil, hvordan man vil, ens religiøse tro eller livssyn er personlig. I skolen, bør alle oppleve samme tilhørighet uavhengig av tro eller livssyn.
Det er også viktig å anerkjenne at det finnes et bredt spekter av borgerlige og livssynsbaserte alternativer til seremonier som dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Når en varaordfører omtaler fritaksordninger eller valg av ikke-konfesjonelle alternativ som en slags «trend», kan det oppleves som en nedvurdering av andres livssyn. Folk har ulike bakgrunner, og valget av for eksempel en humanistisk konfirmasjon handler ikke nødvendigvis om motstand mot kristendommen, men om personlige livssynsvalg.
Skolediskusjonen handler altså om å ivareta forbudet mot forkynnelse i opplæringen – et forbud som fra i år omfatter hele skolen, ikke bare KRLE-faget. At mange ønsker å bevare norske tradisjoner, er forståelig, men debatten dreier seg om å bevare skolens nøytralitet. Som flere fremhever, finnes det gode måter å ivareta kulturarven på: gjennom å lære om kristendom, religioner og livssyn i KRLE, studiebesøk i kirker og andre tros- eller kulturinstitusjoner, fellesaktiviteter som inkluderer alle og tradisjonelle juleavslutninger som ikke er gudstjenester.
De fleste i Norge feirer jul, men det er heller ikke til å komme fra at «kristmessen» for de fleste er blitt mindre viktig som et kirkelig ritual eller som en begrunnelse for julen. Påsken forblir fridager for et flertall. For barn og unge er det fint å lære om hvorfor vi har disse høytidene, men det betyr ikke at man må delta i forkynnende gudstjenester innenfor skoletid. Det klarer man fint å lære om i ordinær undervisning.
Om kirken står åpen for alle som ønsker å benytte seg av kirken, er det en god ting. Likevel er det unødvendig å dra hele klasser inn i dette fra fellesskolen. De mange som ønsker gudstjeneste i julen, kan fortsatt ta turen på fritiden – enten alene, med venner eller familie. Slik holdes skole og forkynnende religiøs praksis adskilt, til beste for et mangfold av elever.
Det handler ikke om å fjerne kulturarv, men å ta hensyn til at skolen skal være felles for alle. Nye lovendringer skal bidra til å hindre at noen ekskluderes på religiøst grunnlag, særlig når de ikke har nådd en alder der egne valg veier tyngre enn foreldrenes tro eller ikke-tro. Det er ingen motsetning mellom å verdsette norske tradisjoner og samtidig respektere at ikke alle vil delta i religiøse ritualer i skoletiden. Derfor er diskusjonen om skolegudstjenester egentlig ikke et paradoks, men et legitimt spørsmål om inkludering og respekt for mangfoldet.
