Jeg har vært en del i kirken dette året. Det har fått meg til å reflektere både over mitt eget forhold til kirka, men også hvordan kirken fungerer som samlingssted for alle om det er høytid eller sorg. Kirken lukker ikke døren for noen, selv ikke for meg som meldte meg ut av statskirka når jeg fylte 18 år og kunne bestemme selv.
Medlem eller ikke, kirka er der når jeg trenger den eller om jeg skal si farvel til et kjært familiemedlem eller en venn. Kirkens ansatte er alltid varmt tilstedeværende. Om det er prest eller pastor, kirketjener eller frivillige. De er ekte sjelesorgere og er som lys i mørket for mange. De møter mennesker både i deres verste og beste øyeblikk.
Den tiden jeg gikk i grunnskolen var det en trend å få med lapp hjemmefra slik at man slapp å delta i skolegudstjeneste. Vi hadde akkurat fått livssyn som eget fag og alternativ til kristendom. Mange benyttet seg av retten til å få fritak, både fra kirka og faget.
Jeg har aldri kalt meg kristen og bestemte meg i ganske ung alder for at jeg ikke var det. Til tross for det, så synes jeg kristendom var et veldig fint fag på skolen.
Jeg tror ingen har tatt skade av å ha kristendom på skolen eller å ha deltatt i en skolegudstjeneste. Ifølge bestemor var den kristne lære rett og slett god gammeldags folkeskikk og det var flere som kunne lære av det etter min mening.
Samtidig lærte vi lite om andre religioner. I dag er jeg glad for at barna har faget KRLE som er en forkortelse for kristendom, religion, livssyn og etikk. Begge mine barn har likt dette faget og jeg er glad for at de er åpne for å lære om hva andre tror på og hvordan de lever. Det er en nødvendighet for at man skal kunne respektere andres religioner, livssyn og levemåter.
KRLE-faget bidrar vesentlig til skolens mål om å utvikle elevenes forståelse for ulike livssyn og er etter min mening en viktig del av danningen.
Selv har jeg jobbet i barnehage i over 20 år hvor vi har hatt formålsparagrafen som sikrer at vi lærer barna om kristne tradisjoner og lar dem ta del i dem. Disse tradisjonene følger årshjulet i barnehagene på en naturlig måte med markering av kristne høytider som jul og påske.
Jeg har sjelden møtt motstand fra foreldrene på deltakelse her, men noen unntak har det vært. Det å feire jul er en del av den norske kulturen, men jeg har respekt for at ikke alle føler seg som en del av den.
Når jeg nå ser at debatten om skolegudstjenester er i gang igjen, også det en årlig tradisjon, synes jeg dette er et forholdsvis stort paradoks. For ellers i året feirer vi blant annet tradisjonell jul og påske, vi deltar i dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, men skolegudstjenesten, den er oppe til debatt hvert eneste år.
Jeg er nok blant dem som syntes at en del av gudstjenesten var kjedelig som barn, men i ettertid ser jeg at det har gitt meg et forhold til kirken som jeg ikke ville vært foruten. For som tidligere nevnt så stenger ikke kirken døren for noen, den er der for deg når du trenger den. Derfor har jeg heller aldri stengt meg selv ut fra kirka. Den har vært der når jeg har trengt den.
Julegudstjeneste er en fast tradisjon for vår familie og våre to barn på julaften. Begge synes at det er en fin del av dagen og jeg tror nok de som mange andre barn kjenner på både julestemning og høytidsstemning i kirka. Vi besøker også storebror på kirkegården, legger ned krans og tenner lys.
Jeg synes det er viktig å lære barna at julen ikke bare er gaver og god mat, og den lærdommen får man både hjemmefra og på skolen.
