1954 – Den amerikanske regjeringen beordrer brenningen av alle Wilhelm Reichs bøker

Wilhelm Reich (født 24. mars 1897, død 3. november 1957) var en psykiater, psykoanalytiker og forfatter født av jødiske foreldre i Ukraina (dengang del av Østerrike-Ungarn). Han studerte medisin i Wien, og ble interessert i psykoanalyse og Sigmund Freuds lære. Han var ferdig utdannet lege i 1922, og samme året startet han privat praksis som psykoanalytiker. 

På 1920-tallet brøt han med Freud og dannet en egen retning innen psykoanalysen: den såkalte «karakteranalysen». I 1930-årene mente han å ha oppdaget en fysisk energi, «orgon», som han mente eksisterte i atmosfæren og i alt levende. Han utviklet instrumenter som han mente kunne utnytte denne energien til å behandle sykdommer som f.eks. kreft.

Han var opptatt av hvordan den borgerlige, seksualfiendtlige moralen ødela en naturlig livsutfoldelse, og førte til fascisme og maktovergrep. Han gikk derfor inn for seksuell frigjøring.

I 1930 flyttet Reich til Tyskland, hvor han ble medlem av det tyske kommunistpartiet. I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland. Reich ga ut boken Fascismens massepsykologi som ble forbudt av nazistene. Han ble ekskludert fra både kommunistpartiet og den psykoanalytiske foreningen. Han rømte fra Tyskland og flyttet efter utvisning fra Danmark til Norge.

I Norge underviste han på psykologisk institutt, og arbeidet sammen med ledende norske psykiatere og psykologer. Han forsket på elektriske spenninger på huden under angstanfall og under orgasme. Dette falt ikke i god jord, og han ble angrepet i dagspressen. I 1939 flyttet han til USA hvor han fortsatte med forskningen på orgon. Reich ville behandle kreft med orgonterapi. Dette førte til at praksisen hans i 1947 ble etterforsket. Fordi han ikke kunne påvise at orgonmetodene kunne hjelpe kreftpasienter, fikk han forbud mot å fortsette med denne formen for terapi. Bøkene hans ble beslaglagt og brent av FDA (Food and Drug Administration). Han ble tiltalt og dømt til to års fengsel i 1955. Han døde av hjerteinfarkt i fengselet i 1957.

Wilhelm Reich mente han hadde greid å skape liv gjennom fysiske eksperimenter han foretok mens han bodde som flyktning i Norge på 1930-tallet. Det dreide seg angivelig om levende organismer som han kalte bioner. Slik såkalt spontan generasjon var da forlengst tilbakevist av Louis Pasteur.

Reich hadde mange tilhengere i det psykoanalytiske miljøet i Norge. Blant de mest trofaste, norske tilhengerne var Nic Waal og Ola Raknes. Også sosiologen Erik Grønseth var fascinert av Reich, og hans bror Rolf Grønseth utviklet også sin egen retning innen vegetoterapi («eksistensiell vegetoterapi»). Det norske, reichianske miljøet betegnes internasjonalt som et av de sterkeste Reich-orienterte, psykoanalytiske miljøene.

1962 – Bob Dylan gir ut sitt første album Bob Dylan

Bob Dylan er debutalbumet til den amerikanske singer-songwriteren Bob Dylan. Det ble utgitt 19. mars 1962 av Columbia Records da Dylan var 20 år.

Albumet har to selvkomponerte sanger, de øvrige er gamle standardsanger innen amerikansk folk-musikk. Albumet ble produsert av den legendariske talentspeideren og plateprodusenten John H. Hammond som også fikk Dylan inn i Columbia-selskapet.

1982 – Falklandskrigen: Argentinske styrker går i land på Sør-Georgia

I perioden som ledet opp mot krigen – og spesielt etter overføringen av makt mellom de militære diktatorene, general Jorge Rafael Videla og general Roberto Eduardo Viola, i slutten av mars 1982 – hadde Argentina en kraftig økonomisk konjunkturnedgang og det var store indre uroligheter på grunn av opposisjon mot militærjuntaen, som hadde styrt landet siden 1976. I desember 1981 ble det nok en endring i militærregimet med en ny junta ledet av general Leopoldo Galtieri (fungerende president), brigader Basilio Lami Dozo og admiral Jorge Anaya. Anaya var hovedarkitekten og pådriver for en militær løsning på det langvarige kravet over øyene, og regnet med at Storbritannia aldri ville svare militært.

Ved å velge en militæraksjon håpet Galtieris styre å mobilisere argentinernes langvarige, patriotiske følelser for øyene, og dermed lede den offentlige oppmerksomheten vekk fra landets økonomiske problemer og regimets krenkelser av menneskerettighetene.[12] En militæraksjon ville også understøtte regimets svinnende legitimitet. Avisen La Prensa spekulerte i en stegvis plan som startet med å stanse forsyninger til øyene og kulminerte med direkte aksjoner mot slutten av 1982 dersom FN-forhandlingene ikke førte frem.

Spenningen mellom de to landene økte i intensitet den 19. mars da en gruppe argentinske skraphandlere (i virkeligheten infiltrert av argentinske marinesoldater) heiste det argentinske flagget på Sør-Georgia, en handling som senere ble sett på som den første offensive aksjonen i konflikten. Som respons ble Royal Navys patruljefartøy HMS «Endurance» sendt fra Stanley til Sør-Georgia. Den argentisnke militærjuntaen, som mistenkte at Storbritannia ville forsterke sine styrker i Sør-Atlanteren, ga ordre om at en invasjon av Falklandsøyene skulle fremskyndes til 2. april.

Storbritannia ble til å begynne med overrasket av det argentinske angrepet på de søratlantiske øyene, til tross for gjentatte advarsler fra kaptein Nicholas Barker i Royal Navy og flere andre. Barker mente at forsvarsminister John Notts beretning fra 1981 (der Nott beskrev planer om å tilbakekalle «Endurance», den britiske marines eneste tilstedeværelse i Sør-Atlanteren) sendte et signal til argentinerne om at Storbritannia var uvillig til, og snart ville være ute av stand til, å forsvare sine territorier og borgere på Falklandsøyene

Kilder: Wikipedia