En viktig del av filmen Bunadsgeriljaen er også hvordan geriljadronningens kamp påvirket livet hjemme i Asker.
– Jeg syntes det var ubehagelig da jeg kom hjem og oppdaget filmcrew hjemme uten at jeg hadde fått beskjed på forhånd. Det synes jeg hovedkarakteren kunne informert om, men hun hadde sikkert mye annet å tenke på, sier Jan Helge Golmen, som er ektemannen til Anja Cecilie Solvik.
– Klarte du å glemme at det ble filmet, da?
– Ja, jeg forsøkte i alle fall.
– Var du snillere enn du ville vært i virkeligheten, mindre sint?
– Det er artig at du spør. Jeg tror jeg forsøker å være sånn, men det er ikke sikkert det lykkes alltid. Men det er enklere å lykkes med kamera tilstede!
– Anja, hvor kommer engasjementet ditt fra?
– Egentlig, gjennom de tre og et halvt årene jeg ble fulgt, så forsto jeg at filmskaperne jaktet på svaret på nettopp det. Da letet jeg etter formødrene mine sine fotspor, etter en «drive» som alltid har vært tilstede. Det har jeg kjent på tidligere gjennom annet arbeid jeg har gjort. Lise Skiphavn er en god venn, en gynekolog ved fødeavdelingen i Kristiansund. Jeg så hvor urettferdig de ble behandlet. Paradoksalt nok ble fødeavdelingen stengt da hun fikk kreft. Hun er frisk igjen, heldigvis, men avdelingen er stengt. Det ga drive til å fortsette.
Det var i 2014 det ble bestemt at det skulle bygges et nytt felles sykehus for Nordmøre og Romsdal. Da ga Anja Solvik et kunstverk i gave og boltret det fast i veggen. – Det skal aldri tas med over fjellet, og det var i anledning at en jordmor tok kontakt med meg. Så engasjementet har vært med meg siden da.
– Var kampen verdt det – nå som avdelingen har vært stengt siden sommeren 2022?
– Et godt spørsmål. Jeg er fremdeles preget av kampen. Det har vært mange arbeidstimer og et enormt stress. Det tar deg med hud og hår. Det er 24/7, som min mann sier i filmen. Jeg har fått søvnproblemer. Det gjør jævlig vondt hver eneste gang vi får beskjed om en beibi som blir født i en busslomme eller noen som har en traumatisk fødselsopplevelse.
– Hva håper du filmen skal oppnå?
– Det er vi inne på det jeg synes med at kampen ikke har vært forgjeves. Nettopp fordi det har hele tiden vært viktig å få fortalt historien om kampen, nettopp fordi det er så viktig for så mange kvinner. Det var derfor det spredte seg til hele landet. Det er mange som kjemper for fødetilbudet sitt, og vi ser det ukentlig i media konsekvensene av kutt i fødselsomsorgen. Derfor håper og tror jeg at filmen igjen kan sette temaet på dagsorden, ikke bare for Kristiansund, men hele landet.
– Dere bor i Asker. Når du har bodd såpass lenge fra hjembyen, fighter man ekstra for hjembyen?
– At det kompenserer siden man ikke bor der? Ja, det har jeg tenkt veldig mye på. Jeg tror at det ikke hadde vært like lett å vise engasjement for et annet sted. Det er hjembyen min hvor jeg er født. Jeg ser hvor viktig det er for familie og venner at det er et trygt helsetilbud der. Men så har jeg også opplevd en lettelse når jeg drar hjem til Kristiansund og kan lage litt rabalder, og så kan sette meg på et fly tilbake til Asker, og så kan selv velge hvor mye jeg går inn i kommentarfeltet. Det har sin pris å engasjere seg. Den prisen tror jeg er tyngre når man bor i Kristiansund. Det tror jeg kanskje mange som har engasjert seg med bundaden på, har kjent på, fordi de ikke har kunne satt seg på det flyet.
– Hvor kommer «hatet» fra romsdalingene fra. De sa mye stygt til dere når dere dro til Hjelset, i en scene i filmen?
– Det var mye verre enn det som vises i filmen. Jeg vet ikke om jeg skal si det. Det viser bare hvor sterkt det er for folk når de kjenner på frykten om at tryggheten blir tatt fra dem. Og romsdalinger har jo fremdeles nag til politikere på Nordmøre som stanset Eikrem i sin tid. Det merket vi i vår kamp. Folket er ikke klar over hvordan de politiske prosessene har vært.
Ektemannen skyter inn: – De har misforstått saken og tror noen skal ta fra dem det de har fått. Men det er ikke det som er saken.
F.v. Aslaug Holm, Helen Komini Knudsen, Anja Cecilie Solvik og Mari Nilsen Neira. Foto: John Berge / JB Forlag
Dette er historien
Våren 2019 tar Anja Cecilie Solvik på seg Nordmørsbunaden og lover at hun ikke skal ta den av før fødeavdelingen i Kristiansund er reddet. Helse foretaket på Nordmøre har bestemt at fødeavdelingen skal legges ned når det nye sykehuset i nabobyen Molde står ferdig. Filmen følger geriljaleder Anja og kvinnenes kamp i kyst-Norge, for å beholde fødetilbudet i en rekke mindre steder i Norge. Hvem er kvinnene bak geriljaen og hvorfor har så mange mennesker engasjert seg i denne saken? Dette er en historie om kampen mellom sentrum og periferi, den dypeste konfliktlinjen i norsk samfunnsliv.
