NRK.NO har i dag offentliggjort dommen fra sykehusstriden i Kristiansund. De har lagt ut Dommen i Frostating lagmannsrett og av den fremkommer kommentarer som bekrefter at kraftige benbrudd ikke kan leges med Norgesplaster. Selvsagt tapte Kristiansund Kommune på de fleste punkter. Å vinne en rettssak mot staten er som kjent nesten en umulighet. Til tross for at Kristiansund tapte saken, er det åpenbart at lagmannsretten slet med formuleringene underveis. Her står det nemlig skrevet svart på hvitt at Kristiansund har egentlig rett – men at det ”rettslig sett” ikke kan taes hensyn til. Med andre ord er saken fortsatt pill råtten.

I dommen står det blant annet at det ble avholdt et styremøte 28. november 2014 på Gardemoen. Her står det at Astrid Eidsvik opplevde et stort ubehag under møtet og - sitat direkte fra dommen:

... følte seg "presset opp i et hjørne". Frontene var steile, og partene kom heller ikke da videre. Eidsvik forklarte i lagmannsretten at hun likevel ble fortalt at hun hadde en selvstendig innstillingsrett for styret, og at hun måtte gjøre det hun syntes var best. Foranlediget av denne hendelsen trakk Eidsvik seg som administrerende direktør få dager senere.

Haga forklarte at han ikke kunne pålegge Eidsvik noe, og oppdraget til administrasjonen i HMN(Helse Midt Norge) gikk heller ikke ut på det. Han var helt sikker på at han sa til Eidsvik at hun sto fritt med hensyn til hva hun kunne innstille på. Han syntes for øvrig det var synd at Eidsvik trakk seg, da dette ville medføre problemer. Hagas vurdering var også at administrasjonen i HMR (Helse Møre og Romsdal) hadde gjort et meget godt arbeid.

Med dette som grunnlag konkluderer lagmannsretten på følgende måte:

Etter en samlet vurdering av de relevante faktiske forhold knyttet til dette spørsmålet, finner ikke lagmannsretten at fremgangsmåtene rettslig sett var å betrakte som ulovlig eierstyring. Ingen av de som var til stede i møtene 27. og 28. november 2014 har gitt uttrykk for at Eidsvik ble pålagt noe eller instruert om å gi en bestemt innstilling. Tvert i mot har alle vitnene gitt uttrykk for at Eidsvik sto fritt. Som lagmannsretten redegjorde for foran, er det bare slike instrukser som representer brudd på helseforetaksloven § 16 første ledd.

Anførselen om ulovlig eierstyring kan derfor ikke føre frem.

Men så står det noe mer i dommen:

På den annen side har ikke lagmannsretten problemer med å forstå at Eidsvik følte seg svært presset. Etter lagmannsrettens syn kunne HMN med fordel ha valgt å gå frem på en mer smidig måte, slik at HMR ved Eidsvik hadde fått opplevelsen av å bli tatt mer på alvor. Dette kunne ha bidratt til at Eidsvik ikke hadde trukket seg, og kanskje også at sykehusstriden ikke hadde skapt slik splittelse i Møre og Romsdal.

Dette kan ikke tolkes på annen måte enn : Jovisst har Kristiansund rett i sin vurdering og sine anklager, men vi har har ikke ryggrad til å gi dem støtte for det.

For juridisk – etter samtale med en juridisk ekspert på området- er det ikke tvil om at lagmannsretten kunne gitt Kristiansund medhold på dette punktet.

Feilvurderingen eller mangelen på rettferdighetssans stopper ikke her. Dommen fortsetter slik:

På bakgrunn av statsråd Høies klare vitneuttalelse om tomtevalget, er det likevel ikke sannsynlig at resultatet til syvende og sist ville ha blitt et annet en Opdøl.

Hva er det lagmannsretten forsøker på her? Jo, de antar noe som er umulig å verifisere. Og som dermed ikke burde vært nevnt. Å forutse hva statsråd Høie ville ha landet på i tomtevalget, hvis Eidsvik ikke hadde trukket seg, tilhører kun høyere makter. Lagmannsretten får derfor stryk for sin vurdering av dette viktige punktet.

Det andre viktige punktet som Kristiansund Kommune mente var både uredelig og dermed skulle føre til en saksbehandlingsfeil var : at styremøter og foretaksmøter foregikk tre dager rett etter hverandre.

Det står i dommen:

Kristiansund kommune har gjort gjeldende at saken ikke ble så godt opplyst som mulig fordi styremøter og foretaksmøtet ble holdt med bare en dags mellomrom.  ...Helseforetaksloven § 19 har enkelte bestemmelser om saksbehandlingen, blant annet at foretaksmøtet skal ledes av eier og at det skal føres protokoll fra møtet.

Her er kommentarene fra lagmannsretten også i favør av Kristiansund, men ikke nok til at de får medhold i at det vurderes som saksbehandlingsfeil. I dommen står det:

Lagmannsretten er derfor enig i Kristiansund kommunes anførsel om at styremøter og foretaksmøte tre påfølgende dager er best egnet i de tilfelle der det er enighet om innstillingene fra det regionale helseforetaket og helseforetaket. Også vitner, blant annet helseminister Høie, har gitt uttrykk for at dette var en uheldig praksis, og at det burde ha vært mer avstand mellom disse møtene.

Men når lagmannsretten konkluderer, velger de å dra halen mellom beina:

Når alt ses under ett representerte dette etter lagmannsrettens syn likevel ikke en saksbehandlingsfeil, og det legges særlig vekt på at begge styrene og foretaksmøtet har vært løpende orientert om saksbehandlingen til hverandre.

Anførselen om saksbehandlingsfeil fordi styremøtene og foretaksmøtet ble holdt med bare en dags mellomrom, kan derfor ikke føre frem.

Nå er det opp til Kristiansund Kommune sammen med advokat sin advokat Anna Camilla Selmann å vurdere om saken skal ankes til Høyesterett. Selvsagt bør den ankes til Høyesterett. En feil dom blir ikke riktig om den gjentas.

Det bør legges til at dommen inneholder såpass mange ordfeil og dårlige formuleringer at den neppe ville fått ståkarakter i norsk skriftlig på en videregående skole.