Ikke ta det personlig

– Ikke ta det personlig.

Han hadde mumlet det for seg selv mens han scrollet gjennom nyhetssaker med tilhørende kommentarfelt på nettaviser og i sosiale medier, mens han så nyhetssendinger på tv og mens han hørte på radio. (Han hadde riktignok ikke hørt særlig mye på radio etter at FM-nettet ble slukket; han hadde vært en ivrig radiolytter i alle år, men nektet konsekvent å opprettholde lojaliteten til mediet etter at FM-nettet ble slukket og alle radiolyttere ble henvist til å kjøpe DAB-radio eller å høre radio på internett. Han hadde egentlig ikke noe imot å høre radio på internett, men når han var på nett foretrakk han å scrolle side opp og side ned med tekst i stedet for å lytte. Det gikk fortere å velge ut hva han ønsket å bruke tid på, og han slapp unna en masse dødtid. Slik sett var han fornøyd med være radiomediet foruten.)

På samme måte som de selvutnevnt politisk korrekte bedreviterne som i stadig større grad frekventerte og dominerte kommentarfeltene i de redigerte mediene påberopte seg å vite at ethvert politisk vedtak som høstet kritikk i kommentarfeltene ikke egentlig handlet om politikk, hadde de lettkrenkede forsvarerne av det politisk korrekte i tiltagende grad forsvart alle forsøk på å ansvarliggjøre beslutningstagerne ved å gjenta det samme mantraet: – Ikke ta det personlig.

Denne plutselige hangen både mer og mindre aktive medlemmer fra ulike politiske partier hadde fått til å til å stagge alle tilløp til partipolitisk debatt hadde dukket opp i takt med New Public Management og sentraliseringsbølgen. Til og med Arbeiderpartiet var mer opptatt av at de offentlige tjenestetilbudene skulle gå med overskudd enn av å opprettholde dem (som om et offentlig tjenestetilbud kan gå med overskudd). Men så lenge de største partiene sto samlet om de minst populære vedtakene, var det enkelt å tilbakevise enhver kritikk rettet mot et politisk parti ved å vise til de andre partiene som også ønsket det samme. Da de begynte å legge ned lokalsykehusene var det mange som protesterte, men hver gang noen rettet kritikk mot et bestemt parti, dukket det straks opp en «meningsfelle» som oppfordret til å unngå å blande politikk inn i kritikken (som om beslutninger vedrørende det offentlige tjenestetilbudet skulle handle om noe annet). Da de tre største partiene sørget for å flytte både eierskap og styring av sykehusene fra fylkeskommunene til de nye helseforetakene, hadde de samtidig sørget for å unndra seg både ansvar og kritikk; helseforetakene skulle eies av helse- og omsorgsdepartementet, og foretaksstyrene skulle settes ned av statsråden. Statsråden ble utnevnt av regjeringssjefen, og dermed var ingen deler av spesialisthelsetjenesten underlagt folkevalgt kontroll og styring, og statsråden kunne pålegge foretaksstyrene å iverksette upopulære tiltak uten å risikere sin egen posisjon. Foretaksstyrene gjennomførte blindt styringssignalene fra statsråden; selv styreledere som tidligere hadde hatt en partitilhørighet som borget for å opprettholde et desentralisert tjenestetilbud hadde kommet på andre tanker etter å ha blitt tildelt lukrative posisjoner som styreledere. Men det var hendelsen ved den helgestengte barneavdelingen som gjorde utslaget. En baby som ikke fikk hjelp i tide ble et ubehagelig synlig offer for sentraliseringsiveren. Det kokte i kommentarfeltene, og da kritikken mot ansvarlig statsråd, helseforetak og direktører ble for påtakelig, ble kritikerne minnet om at de ikke måtte ta hendelsen personlig. Det var denne hendelsen som gjorde utslaget. Han hadde forlengst mistet troen på det velferdssamfunnet som besteforeldrene hadde vært så stolte av å være med å bygge opp. Han hadde allerede mistet all tiltro til systemet, i den grad han noen gang hadde hatt den. Han hadde sett den skandinaviske velferdsmodellen komme og gå (det var ihvertfall det han tenkte). Arbeiderpartiet hadde riktignok bygd landet. Men en eller annen gang sent på sytti- eller begynnelsen av åttitallet hadde det blitt viktigere å bygge en sterk stat enn å fortsette å bygge ut velferden. Skattetrykket var høyt, og folk hadde akseptert det, så lenge de var vitne til at velferdsstaten var under oppbygging. Men i det øyeblikket utbyggingen av velferdsstaten stoppet opp, bråstoppet viljen til å betale skatt, - og så kom høyrebølgen. Ikke slik å forstå at han foretrakk høyresiden. For ham kunne det være det samme om han ble undertrykt av en sterk stat eller om han ble undertrykt av en sterk privat sektor. Han hadde uansett gitt opp systemet. Egentlig var det ikke en gang den stengte barneavdelingen som gjorde utslaget. Dråpen som fikk begeret til å renne over var rett og slett formaningen om å ikke ta det personlig.

Med en stødig hånd rundt skjeftet stirret han uttrykksløst inn i mørket.

– Ikke ta det personlig, sa han, og trakk av.

Fortsettelse følger i morgen. Ny del publiseres kl. 12:00