Klesdesigner Mari Melilot flyttet fra en ettroms byleilighet til drømmesmåbruket. Nå er rommene fylt med gamle skatter og hjemmesydd interiør.

– Jeg har samlet på gamle ting helt siden jeg var barn. Da vi flyttet hit, hadde jeg allerede fire sofaer – selv om vi kom flyttende fra en liten ettromsleilighet. Så å få møblert hele huset var det minste problemet, vi trengte knapt å kjøpe noe og måtte faktisk kvitte oss med en del, forteller klesdesigner Mari Melilot.

For fem år siden flyttet hun, ektemannen Henrik og datteren Ada (7) fra den lille leiligheten på Sagene i Oslo til det 220 kvadratmeter store huset på Eidsvoll. Siden har de fått sønnen Ivo (3).

– Egentlig var vi på jakt etter en større bolig i Oslo. Men så dukket stedet jeg alltid hadde drømt om å bo, opp på Finn.no, forteller hun. Hun er oppvokst på en gård en mil unna, og da hun var barn bodde en klassevenninne på dette småbruket.

– Innvendig var huset en prinsessedrøm i pastell, det var nok derfor jeg forelsket meg i det den gangen, sier hun.

Da småbruket ble lagt ut for salg, var interiøret fremdeles i det Melilot kaller «en gjennomført 80-talls rokokkostil». I voksen alder var det andre kvaliteter enn pastellfarger som lokket: Småbruket ligger på en høyde med utsikt over Eidsvoll stasjon, og toget er bare en kort rusletur unna.

– Jeg og mannen min er egentlig bymennesker og er fortsatt veldig avhengige av byen, så kort reisetid til Oslo var en forutsetning for å flytte. Mannen min understreker fremdeles at det å flytte ut på landet er et prøveprosjekt, smiler hun.

Generasjonsbolig

Det nye hjemmet har også en annen viktig fordel: I det andre huset på gårdstunet bor Melilots foreldre. Verdien av ettromsen i Oslo var ikke nok til å finansiere småbruksdrømmen på Eidsvoll, så foreldrene solgte like gjerne gården de bodde på for å dele småbruk med datter og svigersønn.

– Det var en stor avgjørelse å selge slektsgården, men de bestemte seg på under en time, sier hun. Nå kan barna løpe fritt mellom husene, til glede for både foreldre og besteforeldre.

– Dessuten får vi prøvd ut delingsøkonomien i praksis, og deler på alt fra verktøy til biler, påpeker hun.

Med på kjøpet fulgte også låve og uthus, og hele 99 mål tomt.

– Avtalen er at låven tilhører foreldrene mine, så jeg prøver å ikke fylle den opp med mine ting.

Skreddersydd interiør

Melilot er utdannet klesdesigner fra Kunsthøgskolen i Oslo og har gitt ut flere sybøker, med oppskrifter både på klær og ting du kan sy til hjemmet. Rundt om i huset finnes mange eksempler på Melilots hjemmesydde og egendesignede ting. Sofaen i stua har hun trukket om selv, det samme har hun gjort med lenestolen på kjøkkenet. På barnerommene er det hjemmesydde gulvtepper, gardiner og sittesekker. Hjemmet har flere hjemmesydde puffer og mange fargerike puter.

– Jeg tror aldri jeg har kjøpt en pute, påpeker hun. Også de fleste av klærne sine har hun både designet og sydd selv.

Den overdådige pastelldrømmen de flyttet inn i, finnes det nå bare noen få spor igjen av, som rosa innerdører med vinduer i farget glass og en rikt utsmykket vedovn. To gamle skap har også fått stå.

– Vi har revet det meste og pusset opp selv med god hjelp fra svigerfar. Huset er fra 1840, og hadde for eksempel nydelige gamle tregulv, sier hun.

Kjøkkenet er fra IKEA, men er bygget inn med plater. Det har også fått nye fliser i gammel stil.

Arven fra farmor

Melilot har en forkjærlighet for ting fra 50- og 60-tallet.

– Jeg hadde et veldig nært forhold til farmoren min, som døde da jeg var ti år. Så jeg liker alt som minner om hennes hjem slik det så ut den gangen. Jeg har tatt meg i å kjøpe ting på loppemarked bare fordi farmor hadde akkurat en slik, forteller hun.

Hun samler ikke først og fremst på møbler og pyntegjenstander fordi de er pene, men fordi de har følelser knyttet til seg.

– Hvilken tid de er fra, er ikke så viktig, men jeg liker at ting har en historie – skjenken i stua, for eksempel, kommer fra den peruanske ambassaden i Oslo, forteller Melilot, som har fylt skjenken med LP- og CD-plater. CD-ene er fortsatt i bruk, og har også fått sin egen hylle på veggen.

– Det var fint å flytte i hus og få plass til å ha CD-ene framme, sier hun.

Enkelte nye gjenstander har også fått plass i huset.

– Jeg liker å blande gamle ting med ny design, forteller hun. I stua står blant annet en nyere lampe fra Muuto og en av de originale «Popcorn»-stolene som ble laget til Henie Onstad Kunstsenter på 1960-tallet.

Miljøvennlig gjenbruk

Melilot er opptatt av gjenbruk.

– Da jeg gikk på Kunsthøgskolen, jobbet jeg nesten utelukkende med gjenbruk, selv om det ikke var så populært den gangen. Jeg liker å kjøpe både tekstiler og møbler brukt. Og så langt det lar seg gjøre, syr jeg i naturmaterialer, sier hun.

Hun benytter Instagram-kontoen sin aktivt for å inspirere andre til mer gjenbruk.

– Sosiale medier bringer håndarbeidsverdenen sammen, det er fint for å få inspirasjon, nye bekjentskaper og for å heie litt på hverandre, sier hun.

Da hun bodde i Oslo, drev hun syskole, og planen er på sikt å innrede kurslokaler på loftet. Foreløpig tar hun imot lærlinger fra yrkesfag på verkstedet sitt i andre etasje. Selv har hun vokst opp med håndarbeid.

– Alle i min familie driver med håndarbeid, og jeg har lært mye av generasjonene før meg. Jeg har alltid strikket, heklet og sydd. Det er sjelden jeg sitter med hendene stille i fanget, sier hun.

Å kvitte seg med ting er imidlertid ikke hennes sterkeste side.

– Jeg fyller på med ting, mens mannen er mer minimalistisk. Så hjemmet vårt er et slags kompromiss – jeg legger til ting, mens han tar noe av det vekk, forteller hun.

Nå går også noen av de gamle skattene videre i arv.

– Mange av de gamle tingene jeg har fått etter mamma, har datteren min nå. Hun er allerede interessert i å sy og har fått sin egen lille symaskin, sier hun.

Gryende syinteresse

For noen generasjoner siden sydde de fleste gardiner, puter og tepper selv. Gamle strikketradisjoner er igjen på moten, men hvordan står det til med interessen for å sy? Etnolog og forbruksforsker ved SIFO, Ingun Grimstad Klepp, forteller at man vet lite om hvor vanlig det er å sy til hjemmet.

– Det finnes lite statistikk og kilder på typiske kvinneaktiviteter. Men vi på SIFO har undersøkt hvor vanlig det er å reparere og sy klær, forteller hun.

I SIFOs undersøkelse fra 2017 svarte 68 prosent av kvinnene og 35 prosent av mennene at de hadde sydd i en knapp i løpet av året, mens 63 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene hadde reparert en ødelagt søm. 10 prosent av kvinnene og 1 prosent av mennene hadde sydd nye klær.

– Folk har blitt mer opptatt av gjenbruk, omsøm og å skape en personlig stil, forteller hun.

Klepp har undersøkt gamle sybøker og dameblader, og funnet at der man tidligere ofte sydde selv av økonomiske årsaker, nå i større grad gjør det som et utslag av kreativitet. Sying har gått fra å være husarbeid til å bli en hobby.

Grete Gulliksen Moe har jobbet med søm hele sin yrkeskarriere og skrevet nærmere 20 hobbybøker, blant annet om ting du kan sy til hjemmet. Hun påpeker også at det å sy selv har gått fra å være en nødvendighet til et ønske om å skape noe.

– Før var man pent nødt til å sy gardinene sine selv, det var ikke bare å gå på IKEA og kjøpe ferdige lengder, sier hun.

– Mange unge i dag har lite kunnskap om søm. Samtidig har de masse inspirasjon lett tilgjengelig, det finnes ikke den ting du ikke kan lære på YouTube, påpeker hun. Og mener syinteressen er på vei opp.

– Stadig flere er opptatt av miljø og gjenbruk, og å lage noe ikke alle har. Tekstilindustrien er en miljøversting, og jeg er opptatt av å inspirere til å bruke gamle tekstiler på nytt, for eksempel olabukser og skjorter, sier hun.

Hun tviler imidlertid på at syinteressen vil komme på nivå med strikkeiveren her til lands.

– Å strikke er jo mer lettvint enn å finne fram symaskinen – de unge i dag har det travelt, påpeker hun.