Du har sett «Love Actually» fire ganger for mange, grøsser av «All I want for Christmas» og har lest deg mett på sukkersøte julehefter. Hva nå?
Filmer
Erlend Loe, forfatter, serieskaper og filmanmelder for Aftenposten.
1. Mongoland (Arild Østin Ommundsen, 2011)
En norsk juleklassiker som er både morsom, rørende og undervurdert. Mongoland kan være uvøren og rar til tider, men hvis du skreller bort lagene av misfornøyde karakterer og røft språk, er den egentlig ganske sentimental. I kjernen fortelles en varm kjærlighetshistorie, om en ung jente (Pia Tjelta) som kommer hjem til Norge på lille julaften etter en lengre reise i England for å lete etter kjæresten (Kristoffer Joner). Resultatet er stavangerfilm på sitt aller mest energiske.
2. En julefortelling (Arnaud Desplechin, 2008)
Arnaud Desplechins komidrama om den borgerlige franske familien Vuillard og deres trøblete julefeiring er kanskje ikke en typisk hjertevarmer på linje med "Love Actually", men inneholder mange herlige øyeblikk og godt skuespill. Den hardnakkede matriarken Junon (Catherine Deneuve) har leukemi og trenger en beinmargstransplantasjon, noe som samler tre generasjoner til en motvillig og dysfunksjonell gjenforening. En stjernespekket film som er både velskrevet og morsom.
3. Rasmus på Loffen (Olle Helbom, 1981)
For meg er Ole Helboms "Rasmus på Loffen" den aller beste Astrid Lindgren-filmatiseringen. Den handler kanskje ikke spesifikt om jul, men fungerer likevel som en fantastisk høytidsfilm takket være sine sterke temaer om vennskap og nestekjærlighet. Foreldreløse Rasmus (Erik Lindgren) rømmer fra barnehjemmet og møter landstrykeren Oskar, fantastisk spilt av Allan Edwall. Etter 100 minutter er ikke et øye tørt.
4. Den enfoldige morderen (Hans Alfredson, 1982)
En av de beste svenske filmene gjennom alle tider. En ung Stellan Skarsgård spiller gårdsgutten som hundses med av den sadistiske fabrikkeieren Höglund (Hans Alfredson), og som gir bort julematen sin til de som har det enda verre enn ham selv. Filmen ble Skarsgårds store gjennombrudd, en prestasjon som fortsatt skiller seg ut som et av høydepunktene i en lang karriere.
5. Livet er vidunderlig (Frank Capra, 1946)
Frank Capras klassiker er en gledesspreder som holder år etter år, til tross for den personlige tragedien som utgjør grunnlaget for handlingen. Den desperate forretningsmannen George Bailey (James Stewart) står på randen av selvmord, men besøkes av en engel som viser hvordan verden hadde vært om han aldri ble født. Filmen tar den klassiske julesentimentaliteten på kornet, men inneholder også noen grunnleggende livssannheter om nestekjærlighet og takknemlighet. "Llivet er vidunderlig" ("It's a wonderful life") er selve urbildet på en varm julefortelling, og bør sees av alle minst en gang.
Julelåter
Eivind Eide Skaufjord, prosjekt-koordinator for Jansen Records og grunnlegger av Die With Your Boots On Records.
1. Nikki Lane: Falalala Love Ya
Med et image som handler om å feste hardt og elske hardt, har Nikki Lane fått kultstatus på Nashvilles americana-scene. "Falalala Love Ya" er en søt og sentimental kjærlighetslåt, men har på samme tid det litt hese, upolerte preget country-sangeren er kjent for. Skiller seg ut som et kult og annerledes alternativ til den mer glatte julemusikken vi er vant til.
2. Khruangbin: Christmas Time Is Here
Khruangbin spiller såkalt thai-funk, som kan beskrives som litt sløy, groovy og (stort sett) instrumentell musikk. Sjangeren oppsto som en kulturell utveksling over mange år, som startet da vestlig funk nådde Asia på 60/70-tallet og fikk sin egen utvikling, og fortsatte da amerikanske hipstere tok den tilbake til hjemlandet rundt 40 år senere. "Christmas Time Is Here" krever ikke mye oppmerksomhet, men fungerer godt som en behagelig, avslappende og litt eksotisk julelåt.
3. Kanye West: Christmas in Harlem
En hyggelig og glad låt med mange morsomme linjer. I den etter hvert så omfattende Kanye-katalogen er det mange titler som er sterkere enn denne, men vurdert i den nokså snevre sjangeren "julehiphop" hever "Christmas in Harlem" seg godt. Låta kom ut i 2010, i skyggen av mesterverket "My Beautiful Dark Twisted Fantasy”, noe som kan være grunnen til at den spilles relativt lite.
4. Kacey Musgraves: Ribbons and Bows
En favoritt for mange. Texas-fødte Kacey Musgraves startet i et tradisjonelt country-landskap, men har senere utviklet seg videre mot popsjangeren uten å bli helt Taylor Swift. 31-åringen fikk sitt store gjennombrudd med den forrige plata, "Golden Hour" som kom i 2018, men ga to år tidligere ut et julealbum som inneholder både egne verk og coverversjoner av høytidens klassikere. "Ribbons and Bows" er et godt eksempel på en velskrevet julelåt: tradisjonell i stilen, men likevel original. Kunne godt blitt spilt mer.
5. Low: Just like Christmas
Amerikanske Low begynte som et lavmælt og minimalistisk slowcore-band, men har sluppet mye variert og spennende musikk opp gjennom årene. Blant annet kom de ut med en fryktelig fin jule-EP for rundt 20 år siden. "Just Like Christmas" er perlen i denne samlinga og inneholder alle juleelementene du kan ønske deg, fra bjeller og snødryss til sledekjøring. Låta forteller om bandets snøtunge reise fra Stockholm til Oslo i 1999, og er absolutt et verdig tilskudd til jule-playlisten.
Juleserier
Terje Thorsen, forfatter, kritiker og serieansvarlig på Tronsmo Bokhandel i Oslo.
1. To Trøtte Typer - Julespessial! (Christopher Nielsen, 2011)
Julehefter og julelesning bør inntas som et variert og balansert kosthold. "To Trøtte Typer - Julespessial!" står derfor som en god og viktig motvekt til overfloden av sukkersøte høytidsserier. Her følger vi kompisene Odd, Geir og Kælle - alle kriminelle rusmisbrukere - gjennom en juletid hvor ting sjelden går som planlagt. Christopher Nielsen er en unik serieskaper både i Norge og i verdenssammenheng, med en nattsvart sans for humor, en unik strek og - kanskje viktigst av alt - en enorm empati for utsatte mennesker. Ble velfortjent kåret til tidenes beste moderne norske julehefte i 2017.
2. Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem (Mats Strandberg, Sofia Falkenhem, 2019)
En titt på omslaget gir kanskje inntrykk av at eventyret om kentauren Ken Taur er forbeholdt de aller minste, men dette er en spennende og energisk historie som kan nytes av mange aldersgrupper. Historien følger Ken på hans reise mot kentaurenes hemmelige rike under Nordpolen, der familien bor. Underveis møter han et fargerikt og minneverdig persongalleri, som bringes like mye til live i teksten som i de godt utførte tegningene. Serien er skrevet i 24 kapitler, en for hver dag opp mot julaften, men starter man på første side blir man gjerne sittende til siste er lest. En flott fortelling om vennskap, fantasi og god julemoral.
3. Knoll og Tott (Rudolph Dirks, Harold Knerr, 1942)
I floraen av tradisjonelle hefter er det "Knoll og Tott", etter min mening, som mest av alle fortjener å leses jul etter jul. Årets fortelling ble først trykket i 1942 og inneholder mye av den lettbeinte glad-sadismen som typisk uteblir fra andre høytidsserier. Handlingen er som vanlig ikke spesielt kompleks: Kapteinen ligger ofte og sover, mens gutta pønsker ut noe ondskapsfullt bøll, men likevel er det både tegnet og skrevet godt nok til å fremme høylytte lattersnøft. Hvis man vrangleser "Knoll og Tott" i 2019, kan serien fort fremstå som bakpå med tanke på det politisk korrekte, men vi må huske at dette kom ut i løpet av andre verdenskrig. Underholdningsfaktoren har i det minste ikke gått ut på dato.
(©NTB)
