1814 – På Stormannsmøtet på Eidsvoll

Stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) var en forsamling av 21 innflytelsesrike nordmenn som møttes 16. februar 1814 på innbydelse fra stattholder Christian Frederik dagen i forveien. Foranledningen var at stattholderen og den norske eliten i januar-februar ble kjent med innholdet i Kieltraktaten fra 14. januar, og at den danske kongen ga opp kampen for å beholde Norge under helstaten Danmark-Norge. Møtet blir regnet for å ha stor historisk betydning, ettersom det var i dette møtet at det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle gi Norge en selvstendig konstitusjon og velge konge. Stormannsmøtet kom dermed til å sette i gang det norske selvstendighetsstrevet som munnet ut i Riksforsamlingen på Eidsvoll og 17. mai-grunnloven, som fortsatt er Norges grunnlov.

Av like stor betydning var det at stattholder Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han opprinnelig planlagt å kreve tronen som følge av prinsippet om kongsslektens arverett til den (dansk-)norske tronen slik vennen Carsten Anker hadde foreslått, men professor Georg Sverdrup lyktes i å forhindre dette. Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. februar. Den frammøtte Georg Sverdrup mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling. Møtet ble, i likhet med den senere Riksforsamlingen, avholdt på Carsten Ankers eiendom på Eidsvoll verk.

Stormannsmøtet samlet ledende embetsmenn og rettslærde som befant seg på Østlandet, og av disse var 12 født i Norge, men et flertall på 13 var enten født i Danmark eller av relativt nær dansk avstamning. Embetsmennene var i det alt vesentlige danskættede, mens Anker-slekten, de to professorene og en del av de høyere offiserene var norske i flere generasjoner. De ledende handelsborgerne på Østlandet deltok, representert ved Anker-slekten og Carsten Tank, mens sentrale og pragmatiske politiske tenkere som Jacob Aall og grev Herman Wedel Jarlsberg ikke var med. Det var heller ikke ledende embetsmenn eller handelsborgere fra Vestlandet eller Trøndelag tilstede ved møtet.

1923 – Howard Carter åpner gravkammeret til faraoen Tutankhamon

Tutankhamon, eller bedre Tut-ankh-aton, var farao i Egypt i perioden (ca) 1332 f.Kr. til 1323 f.Kr. Tutankhamon besteg tronen som 9-åring, så den virkelige makten satt i hendene til overministeren Ay og overhodet for hæren, Horemheb. Tutankhamon døde plutselig i en alder av bare atten år, i det ellevte året av sin regjeringstid. Det var Ay som skulle bestemme hvor Tutankhamon skulle gravlegges. Han var ganske kjent i Kongenes dal, og hadde allerede begynt å forberede sin egen gravplass. Det var viktig for faraoer å få et sted der de kunne hvile i fred, og der ingen oppdaget dem. Tutankhamon ble begravd i en grav han egentlig ikke skulle bli begravd i på grunn av at han døde så tidlig. Man tror han ble begravd i graven til Ay i all hast. Han ble begravd ved siden av Ramses VI.

Graven hans ble funnet i Kongenes dal av Howard Carter og Lord Carnarvon den 4. november 1922, og 26. november gikk de inn i graven som de første på over 3 000 år.

«Vi hadde jobbet i måneder og ikke funnet noe. Vi hadde nesten innsett at slaget var tapt og forberedt oss på å forlate Dalen, og så, da vi bare så vidt hadde sett hakken i jorden i det aller siste forsøket, gjorde vi en oppdagelse som overgikk selv våre villeste drømmer».
«Først kunne jeg ikke se noe..., men etter hvert, da øynene vente seg til det svake lyset, begynte detaljene i rommet innenfor langsomt å fremtre fra tåken, underlige dyrestatuer i gull, overalt skinte det av gull». Howard Carter

Det blir med en viss sannsynlighet antatt at Carter, Carnarvon og den unge lady Carnarvon besøkte gravkammeret før den offisielle, vitenskapelige åpningen, men sannsynligvis uten å kunne forstyrre mye, siden gravkammeret var fylt nesten til bristepunktet av kongens 19 gravskrin, det ene utenpå det andre. Og inne i denne var en sarkofag.

Inne i sarkofagen var kongen beskyttet av ytterligere tre antropomorfe kister, altså i menneskeform – de to ytterste laget av tre med innlagt gull og edelstener, den innerste i massivt gull. Liket hans bar en portrettlik gullmaske og var surret i lin, innsatt med harpiks og balsameringsvæsker, som tildels hadde gjort stor skade på legemet.

1994 – Johann Olav Koss blir olympisk mester

Johann Olav Koss blir olympisk mester og satte verdensrekord på 1 500 meter skøyter med tiden 1.51,29 i Hamar i Norge. 

I 1994, hans siste år som aktiv løper, tok han tre gullmedaljer i vinterlekene på Lillehammer, og satte samtidig tre nye verdensrekorder i løpene i Vikingskipet på Hamar. To av disse rekordene ble ikke slått før klappskøytene ble tatt i bruk. Verdensrekorden på 10 000 meter ble 13.30.55, og ga et klart gull i OL.

Det amerikanske magasinet Sports Illustrated kåret Koss til «Årets idrettsutøver» dette året, og han mottok Fearnleys olympiske ærespris for sine prestasjoner på Hamar. Han ble tildelt Oscarstatuetten i 1990, 1991 og 1994.