Det pågår en bitter kamp på sosiale medier og andre steder om regiontilknytning og fylkestilhørighet. Regjeringen har satt i gang en merkelig prosess både når det gjelder sammenslåinger av fylker og kommuner. Problemet er at man bruker ulike regler fra landsdel til landsdel. For min del er jeg for at man skal slå sammen kommuner hvor det er naturlig, og jeg har i mange år stilt spørsmål til fylkeskommunene plass.

Det er veldig stor skeptisk mange steder i Norge til de nye reformene – og på Nordmøre er ikke mistroen mindre.

Nå er det mange årsaker til at nordmøringene føler seg frustrert. I mange år har Nordmøre tapt mange slag i fylkestinget i Møre og Romsdal og i forhold til statlige overføringer.

Det er nesten ufattelig hvor innbitt en del politikere fra de andre fogderiene har vært når det gjelder å fordele ressurser og offentlige penger. «I ska ha», har romsdalingen gjentatt. «Eg skal ha fyrst», har vært omkvedet til sunnmøringen.

For mange år siden var jeg selv med i fylkesting og fylkespolitikk. Den gangen følte jeg at vi greide å ha en noenlunde rettferdig fordeling av bevilgninger. Vi fikk Krifast på plass – og vi gjorde viktige grep i utbygging av den videregående skolen. Ja, jeg følte at vi jobbet sammen.

Dessverre fikk vi ikke landet distriktshøyskolen til Kristiansund og Nordmøre, men det skyldes ikke minst at politikerne i Kristiansund syntes å være lite interessert i å få en utdannelsesinstitusjonen til byen. Den gangen hadde Arbeiderpartibyen direkte makt og linker til moderpartiet i Oslo – og mye kunne ha blitt avgjort da.

Jeg minnes fortsatt en bemerkning fra en ledende Arbeiderpartimannen i byen:

«Vi e arbeidsfolk i na byn, Per Helge – vi træng ikkje ein skole for akademikera – for da bli dæm Høyrevelgara».

Ja, så enfoldig kunne man være. Men dette var dessverre noe som gjentok seg i mange saker. Noen så kun til sin egen nesetipp. Interessen for fylkespolitikk var nærmest fraværende i byen.

Det var arbeiderkamp rundt om i næringslivet i byen og på Nordmøre på 1960- og 1970-tallet. Det var selvsagt på sin plass. Problemet var at mange overspilte. Og næringslivet tapte mye i forhold til andre regioner.

Det at Kristiansund og Nordmøre mistet innflytelse opp gjennom årene har mange årsaker, men det er ikke tvil om at både romsdalinger og sunnmøringer har hatt større suksess.

Men det trenger ikke å fortsette. Makter nordmøringene å stå sammen – og klarer nordmøringene å finne de rette lederne – så kan man fort rette opp feil som er gjort.

Nordmøre har med sine ressurser og menneskelige kvaliteter større muligheter enn de fleste andre steder i Norge. Nå trengs det hærførere som kan bringe nordmørsflokken opp og fram. Men skal vi lykkes i den store kampen, må vi også ha et næringsliv som bidrar til å reise Nordmøre til ny storhet.