Edvard Bræins (1887-1957) opera er vel egentlig et syngespill, siden mye av dialogen ikke synges, men tales. Dette prosjektet har fulgt Kristiansund Symfoniorkester (KSO) siden 1942, og det er lagt ned uhorvelige mengder arbeidstimer og penger i det. Kanskje kan vi en vakker dag få oppleve det klingende resultat på Festivitetens skrå bredder? Verket er skrevet på bestilling fra KSO av den komponisten som har kjent orkestret aller best, så de tekniske forutsetninger skulle være de beste. Problemet er snarere lengden, den meget romantiske stilen og den alderdommelige teater-delen.
Historikken er kort fortalt som følger: Bræin får i 1942 bestillingen og et pengeforskudd fra KSO, for å lage en opera fra klippfiskeksportens gullalder. Ytterligere økonomiske midler samles inn fra private. Den gamle landskjente revyforfatteren Per Kvist (Vidar Wexelsen) dør 1947, men rekker å levere librettoen (for kr 2500,-), som antakelig er basert på studier av bokverket ”Kristiansunds historie”. Hovedpersonene er storkonsul Knudtzon, kalt Marcelius, og kaptein Marstrand, kalt Marsmann! Intrigen handler om at konsulens barn ønsker å gifte seg med ”alminnelige dødelige”, noe kontorist Knast vil prøve å forpurre. St. Hans-feiring på Tustna inngår også. I 1951 urframføres konsertpolonesen som er forspillet til tredje akt, og i 1973 urframføres tre dansesatser: vals, bolero og galopp.
Første seriøse forsøk på å sette opp operaen var til Nordmørsutstillinga i 1962, og komponistens sønn fullfører partituret, som bare blir liggende. Fra 1967 er en egen komité i arbeid, for å prøve å få verket framført ved KSOs 50-års jubileum 1969, men noteskriveren på Åndalsnes blir ikke ferdig før i 1970. Kristiansund kommune betalte for dette. I 1974 utarbeider Den Norske Operas regissør Jens Chr. Ek utkast til regiplan og strykninger i den meget lange teksten.