Onsdag 7. juni er ankesaken mellom Kristiansund kommune og Helse Midt-Norge klar for Frostating lagmannsrett. Den vil pågå en uke i Trondheim Tiinghus. Prosessfullmektig for Kristiansund kommune er Anna Camilla Selman. Hos Helse Midt-Norge er Erik Bratterud prosessfullmektig. Saken mellom Kristiansund kommune og helseforetaket foregikk i perioden 23. mai til 30. mai 2016. Kristiansund kommune tapte på alle punkter, men bystyret valgte like etterpå å anke saken med 28 mot 17 stemmer. Her kommer en liten historisk oppsummering av den dramatiske sykehussaken.

Molde ville bygge seg et nytt sykehus ved århundreskiftet. Det planlagte sykehuset skulle ligge på Hjelset og var på 70.000 kvadratmeter, 10.000 kvm større enn fellessykehuset, som nå er besluttet utbygd. Kristiansund og Molde var en del av Helse Nordmøre og Romsdal, der ledelsen var i Molde. Fra 2002 ble flere funksjoner, deriblant legestillinger lagt til Molde.  Direktør for sykehusene i Kristiansund og Molde, Eirik Heggemsnes, stod bak planene. Daværende ordfører i Kristiansund ante ugler i mosen og hadde flere samtaler med den gangs ordfører i Molde, Hammerø. Ripnes lurte på hvorfor det nye sykehuset skulle ligge så langt unna Molde sentrum. De ble etterhvert enige om at det nye sykehuset skulle bygges på Eikrem. Nordmøringene kunne puste ut. Trodde de.

Hansken kastes

I 2005 kom det nye innspill. Her kom det forslag om å fjerne akutt- og fødeavdeling fra Kristiansund. Nordmøringene ble ikke bare urolige, de ble redde. Statsminister Jens Stoltenberg ble orientert og i 2005 avbrøt han regjeringsforhandlingene i Soria Moria. Stoltenberg gikk inn for at akutt- og fødeavdelingen ikke skulle røres ved Kristiansund sykehus. Det var den gangen Jan-Erik Larsen lurte i kulissene. Nordmøringene ble dermed lettet og Stoltenberg ble selvsagt en helt.  

Det nye helseforetaket fortsatte likevel planene om et nytt sykehus. I  2010 kom det berømte og famøse vedtaket på Vikaneset. Da ble det ikke foreslått, men vedtatt å legge ned akutt- og fødeavdeling i Kristiansund. Regissør: Styret i Helse Nordmøre og Romsdal. Dette var for å spare penger og for å få gjennomslag for det nye sykehuset som var kommet langt nærmere en løsning. Bakgrunnen måtte være at Molde sjukehus skulle bli et felles sykehus både for Nordmøre og Romsdal. Et felles sykehus som skulle ligge i Molde. Romsdalingenes behov for nytt sykehus var det ingen grunn til å tvile på, men når de måtte ”stjele” føde og akutt fra Kristiansund sjukehus, måtte det bli bråk.

Molde forstod hva de gjorde. De ville ofre sykehuset i nabobyen hvis man selv fikk et nytt sykehus.  Et sykehus uten føde og akuttavdeling, kan man ikke kalle et sykehus. Og hvis man ikke la ned akutt- og fødeavdelingen i Kristiansund, var det på dette tidspunkt ikke realistisk at man fikk et nytt sykehus. Altså kan det se ut som om moldenserne ikke hadde noe valg. Enten stjele akutt og føde fra Kristiansund, eller glemme et nytt sykehus. Bråket som kom fra nordmøringene, måtte de ha tenkt over i forkant. Baksiden av medaljen valgte de å leve med. Hansken var kastet.

Dårlig løsning for begge byer

Styret i Helse Nordmøre og Romsdal hoppet bukk over det som Jens Stoltenberg fem år tidligere hadde gitt løfter om, nemlig å beholde akutt og føde i Kristiansund. Helse Midt-Norge ved Daniel Haga hadde en langsiktig strategi. Men på dette tidspunkt var landet styrt av en regjering med en helseminister fra Arbeiderpartiet, Anne Grethe Strøm-Erichsen. Hun tok tak i saken. Da hun kom til Kristiansund i 2010 som en redningsdame, gikk 10 000 nordmøringer i fakkeltog.  På samme tid gikk Bent Høie i tog i Molde. Høyre lovte sykehus i Molde hvis Høyre vant neste stortingsvalg. Det samme gjorde ordfører Torgeir Dahl hvis man i Molde stemte Høyre. Det var et politisk spill. På øverste hylle får man si.

Så lenge Arbeiderpartiet satt ved roret, følte Kristiansunderne seg trygge på at de ikke mistet sin akutt- og fødeavdeling. I Molde var det omvendt. Der forstod de at deres mulighet lå i en kommende borgerlig regjering. Vi vet hva som skjedde. Høyre og FrP dannet regjering i 2013. Dermed var muligheten for at Molde skulle få alle fordeler innlysnende. I ettertid forstår man det like lett som at 2+2=4. De skarpeste forstod hvilket sjansespill som oppstod allerede før valget.

Helseministeren Strøm-Erichsen forsøkte før den tid å finne et kompromiss. Hun foreslo et felles sykehus på en tomt mellom de to byene. Arbeiderpartiet var med andre ord uenige i at akutt – og fødeavdelingen skulle legges ned i Kristiansund. Istedenfor at Arbeiderpartiet gikk inn for to fullverdige sykehus, et nytt på Eikrem og et daværende sykehus i Kristiansund, gikk man for den smale middelvei, de fikk begge byene til å bli med på et fellessykehus.  Hadde Kristiansunderne nektet å bli med på planene for fellessykehuset, var trusselen om nedleggelse åpenbar. Det er vanskelig å tolke det på annen måte. Moldenserne var heller ikke så glad i en slik løsning fordi de ville helst ha et nytt sykehus på Eikrem og ikke langt utenfor byen. Med andre ord en dårlig løsning for begge byene.

Tvunget til å si ja til fellessykehus?

Et større sykehus trodde man var mer lønnsomt enn to små. Hvilket er stikk i strid med professor i sosialøkonomi Bjarne Jensens regnestykke. Han har tall som sier det motsatte og som flere er i ferd med å innse stemmer. Det kan nevnes at når man i Oslo la ned Aker sykehus for å gjøre et annet sykehus større og mer lønnsomt, så fikk man 4 milliarder i overskridelser, man måtte reåpne Aker sykehus og begynne på nytt. At et stort sykehus er mer lønnsomt enn to små, er derfor i beste fall tvilsomt.

Helse Nordmøre og Romsdal ble slått sammen med Helse Sunnmøre. Astrid Eidsvik fra Sunnmøre ble satt til å lede det nye helseforetaket. Det var da alle kommuner på Nordmøre i januar 2010 valgte å gå inn for å bygge et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal. Bakgrunnen var at Helse Midt-Norge hadde brukt kalkulatoren og sa at to sykehus i Kristiansund og Molde ikke var liv laga. Det kunne bare bli snakk om et felles sykehus. Nordmøringene, med Kristiansund i spissen, følte seg derfor tvunget til å bli med på planleggingen av et nytt felles sykehus. Begge byene var havnet i "dødens posisjon". De ble tvunget til noe de ikke ønsket. Moldenserne måtte også godta forslaget om felles sykehus, hvis ikke fikk de ikke bygge sykehus i det hele tatt. Bli med i fellespakken eller så taper dere alt. Det var beskjeden til begge byene. 

Ingen ryggrad

Det store spørsmålet kulminerte ned til spørsmålet om beliggenheten. Som naturlig er, skulle et slikt sykehus ligge mellom de to byene. Når noe er felles- bør man jo dele - slik at plasseringen kom midt i mellom. Det skulle bli Batnfjord eller i nærheten av Batnfjord. Men det forslaget ble skrinlagt. Dessuten er det heller ikke sikkert at det ville vært det beste. Som Steinar Berge hevder ville det kanskje bli den absolutt dårligste løsningen, fordi det ville ligge så langt fra sentrum som mulig av begge byene. Det var et helt uaktuelt alternativ for Molde. Kristiansund var ikke like konsekvent og ville gå for alternativet som var på Høgset. Uansett så ville Helse Møre og Romsdal at det nye fellessykehuset skulle være bynært. Dermed var Batnfjord utelukket.

Ordfører i Molde, Torgeir Dahl sa senest i august 2013 til Tidens Krav at det burde ligge i Molde sentrum og at det var helt uaktuelt å legge det utenfor kommunegrensen. Nå gikk det likevel mot at Molde ville ha tomtevalget på Hjelset, mens Kristiansund ville ha det på Storbakken. Skjønte kristiansunderne at et nytt sykehus på Storbakken ville være  krise for moldensere? Like mye krise som valget av Hjelset i forhold til de som bodde på ytre Nordmøre.

Nordmøre er større geografisk og har flere innbyggere enn Romsdal. Nordmøringene mente derfor at et sykehus på Hjelset ville gi romsdalingene to sykehus innen maks halvannen times avstand, mens man på ytre Nordmøre ville få tre timer, med tanke på St. Olavs sykehus i Trondheim og et eventuelt nytt fellessykehus på Hjelset. Derfor kom forslaget om Storbakken på Frei.

På den annen side er det ikke vanskelig å forstå at romsdalingene ikke ønsket plassering på Storbakken. Uten å være etterpåklok – fordi det var mange som mente at hvis man først skulle ha et fellessykehus, må man også finne en plassering begge parter var fornøyd med. Det var derfor nesten ikke til å tro at begge byene gamblet med hver sin tomt. Hvis valget hadde falt på Storbakken, ville det neppe ført til noe mindre bråk. En av partene måtte tape. 

Fra Stoltenberg til Solberg.

Nordmøringene kunne vise til utredningene som sa at Storbakken ga kortest reiseavstand for flest pasienter. De hadde samtidig en oljeaktivitet som krevde nærhet.
Shell hadde blant annet lagt ganske stort press på at Batnfjord ikke var ønskelig. Det ble derfor jobbet med to alternativ. Forstod begge også konsekvensen av en slik strategi? Hva ville skje når - ikke hvis - en av dem tapte? Hvordan ville den tapende part reagere? Det ble ikke snakket så mye om det. Vi som satt på utsiden og fulgte med på denne dramatiske avgjørelsen forstod lite. Det vi forstod var at det hadde skjedd et politisk skifte. Stoltenberg var byttet ut med Solberg. Strøm-Erichsen var byttet ut med Høie.

Det var Arbeiderpartiet som hadde foreslått fellessykehuset og det var Høyre som tok konsekvensene av vedtaket. Da Stoltenberg i sin tid gikk inn med sin sykehusgaranti og ordfører Per Kristian Øyen spratt champagnekorka, var han tidlig ute. Man feiret at byen hadde bergete akutt- og fødeavdelingen. Det var nemlig en liten hake ved feiringen: Stortingsvalget. På denne bakgrunn bør det være vanskelig å kun skylde på Høyre og Høie. De er kun i ferd med å gjennomføre hva deres forgjengere, altså hva Arbeiderpartiet, foreslo.

Det er et lite men her. Pllasseringen. Det gjenstod bare en ryddig prosess om tomtevalget.

Det råtne spillet

En liten uke før tomtevalget skulle avgjøres, viser det seg at Astrid Eidsvik, leder for det nye helseforetaket, trakk seg fra prosessen. Hun hadde fått signaler om at hennes forarbeid, som hadde tatt henne to år, ikke ville bli tatt hensyn til. Nordmøringene reagerte straks med en ny stor demonstrasjon. Eidsvik ville gå for plassering på Storbakken. De trodde ikke at Eidsviks avgang tålte dagens lys. Nordmøringen ba derfor statsminister Erna Solberg og styrene i helseforetakene om å utsette vedtaket. Fylkesutvalget støttet også en slik utsettelse. De ble overhørt.

Hvorfor trakk Astrid Eidsvik seg som leder? Hennes innstilling var at tomtevalget burde bli Storbakken i Kristiansund kommune og ikke Hjelset i Molde kommune. Styreleder Stein Kinserdal, nestleder Petter Bjørdal og eierrepresentant Torbjørg Vanvik i styret, benektet at Eidsvik hadde blitt presset til å endre syn på tomtevalg.

Styret fortsatte derfor behandlingen av saken. Sannsynligvis var det disse tre som utøvde det nevnte presset mot Astrid Eidsvik, - i et mulig samarbeid med styret i Helse Midt-Norge. Men kunne ikke Eidsvik fortsatt, stått på sitt og lagt frem saken? Det var en mulighet og da ville mistenksomheten sannsynligvis ha dempet seg.

Tre av de fire ansatterepresentantene satte som forutsetning før avstemningen at man undersøkte den juridiske lovligheten. Den er fortsatt uklar. Avstemningen kom til at Hjelset i Molde var det beste alternativet.  Nestleder Petter Bjørdal hadde uheldigvis ombestemt seg rett før avstemningen og gikk for Hjelset fordi han hadde funnet ut at det var billigere å bygge nært Ålesund på grunn av synergieffekter(!). Les: Clustersykehus.

Styremøtet i Helse Midt tok også opp saken fordi en av representantene ville ha protokollført at hans stemme kun var gyldig hvis vedtaket i Helse Møre og Romsdal var lovlig fattet.

En annen krevde at det ble nedskrevet at han syntes utredningen ikke var tilfredsstillende med hensynet til konsekvensene for offshore-arbeiderne.

Solberg og Høie overså nordmøringene, fylkesutvalget, 15.000 underskrifter fra vanlige folk og etterhvert også sunnmøringenes krav, som var å stoppe behandlingen av saken.

10.000 nordmøringer gikk i nytt fakkeltog med krav om å få opphevet taushetsplikten til helsetoppene. Det gjaldt helsetoppene som ble byttet ut eller muligens ble presset ut i det siste halvåret før avgjørelsen om tomtevalg ble fattet. Men fakkeltog hadde ingen effekt på regjeringen.

Det er ingen tvil om at Astrid Eidsvik ble presset til å skifte mening. Hvorfor skulle hun ellers fratre?

Høie innrømmer å ha gitt signaler om at han foretrakk Hjelset ovenfor styreleder i Helse Midt-Norge noen måneder før utredningene var ferdige.

Det kan synes som om at Helse Midt hadde bestemt seg for Hjelset i god tid før de får innsyn i Astrid Eidsviks utredning og innstilling.

Det har vært hemmelige styremøter. I Trøndelag ønsket man dessuten det nye sykehuset plassert lengst mulig unna St. Olav. Jo nærmere et nytt fellessykehus kom Ålesund, jo bedre for St.Olav. Det siste har med økonomi å gjøre. Det meste handler om penger. Og politikk. Legger man sammen de to får man gjødsel ganger to, som er gjødsel. Eller møkk, som er enda mer forståelig. Denne saken har vært full av møkk. 

På Arild Myhres sykehusblogg kan man lese:

VG har snakket med personer som var tilstede på møter mellom tillitsvalgte og ledelsen i Helse Midt-Norge. Der kom det fram at man forsøkte å presse adm. Dir. Trond Michael Andersen til å kvitte seg med Astrid Eidsvik, som allerede i 2012 mente at ett felles-sykehus måtte plasseres ved midten av området det skulle betjene, som var Halsa-fjorden.

Andersen nekter å la seg presse, og blir deretter selv presset ut på rekordtid når de tillitsvalgte fra Trøndelag og Molde sender brev til Bent Høie. I brevet går de ikke nærmere innpå hva som skal ha skjedd, men beskriver generelt en leder som ikke tar de avgjørelsene han burde. Høie tar straks kontakt med styreleder Marthe Styve Holthe, og beordrer henne til å sparke Andersen...

Daniel Haga, kjent for sitt forsøk på å rane Kristiansund for akutt og føde, for å få bygget nytt sykehus i Molde, blir ny adm. direktør, og Ola Strand blir ny styreleder i Helse Midt-Norge. Fra før er nordmøringen John Harry Kvalshaug skiftet med Stein Kinserdal som styreleder i Helse Møre og Romsdal. (april 2014).

Når Astrid Eidsvik går på dagen den 4. desember 2014, er hun den fjerde og siste av helselederne i de to foretakene som forsvinner og erstattes i løpet av ni måneder.

Minus+minus=pluss

Siden tomtevalget falt på Hjelset stod Kristiansund kommune igjen med svarteper. Etter en hektisk debatt valgte kommunen å gå til rettssak og stevnet Helse Midt-Norge. Kommunen gikk til verket med hodet under armen, tapte saken på alle punkter og romsdalingene kunne enda en gang slå seg på brystet.

Men så.  Så fant Kristiansund Kommune på å stille med landets antatt beste advokater. De anket saken fra tingretten og den nye rettssaken starter 7. juni.

I mellomtiden har Senterpartiets Kjersti Toppe fortalt, det som snart alle har innsett, nemlig at forutsetningene for det nye fellessykehuset på Hjelset ikke lenger er tilstede. Dette fikk ordfører Torgeir Dahl til å bli både rasende og lei seg. Det er et godt tegn for kristiansunderne. Dagen før sådde også Romsdals Budstikke, på lederplass, tvil om Hjelseth.

Rett før ankesaken er startklar, viser det seg at uroen rundt det nye fellessykehuset er i ferd med å få en ny dimensjon. Det som for en tid tilbake så ut til å være en selvfølge, at det nye sykehuset skulle bygges på Hjelset, har fått seg en hjernerystelse. Hvor alvorlig den er, vil de neste ukene avgjøre.  Man skal ikke se bort i fra at det i rettssaken fremkommer opplysninger som fører Hjelset inn i koma. 

Kanskje kan det vise seg at de sentrale politikerne er i ferd med å innse at begge byene bør ha hvert sitt sykehus. Valget av Storbakken var minus, det samme var valget av Hjelset. Minus pluss minus, gir pluss. Etter 20 års planlegging: Når ingenting fungerer, kan man til slutt prøve med det som Linda Jorunn Sandnes i Nordmørslista foreslår, sunn fornuft. Et nytt sykehus i Molde og en fornyelse av Kristiansund sykehus.