Hvor ofte har vi ikke hørt det når det klages på at det brukes alt for lite penger i kommunene til eldreomsorg i forhold til alt det andre man bruker av penger på. «Jo, du skjønner. Det er et annet budsjett», sier de såkalte ansvarlige som «skvetter» pengene rundt på mer eller mindre håpløse prosjekter.

I min og i din privatøkonomi er en krone en krone, og den må vi bruke der den trengs mest. Men i offentlig sektor er det helt annerledes. Der er det et rigid regelverk som gjelder. Evnen og viljen til å ombudsjettere synes å være liten. Ja, evnen er helt fraværende i mange kommuner uansett hvor prekær situasjonen  kan være i visse sektorer. I Kristiansund som i mange andre kommuner, har man underbudsjettert  behovene i helse og omsorg. Og der er det nå krise.

Utnytter systemet

Og så har vi ordningen med øremerkede midler fra staten. Den avskyelige Tolga-saken har vist hvordan en kommune kan få flere statsmillioner ved å synliggjøre flere psykisk utviklingshemmede. Og har man ikke nok psykisk utviklingshemmede, så legger man til noen ekstra i kategorien.

Egne konsulentfirma er opprettet for å utnytte dette galskapens system. Takk og pris synes det ikke at Kristiansund har gjort noe slikt. Men kommunene kan få mer i statsstøtte dersom man har demente personer. Men hvem er demente? Tenk å kontrollere et slikt regelverk. Jeg vet ikke hvor mye verre det er å pleie en dement person enn det er å pleie en tungt pleietrengende person som har en hjerne som fortsatt fungerer.

Seminarene om den lykkelige alderdom

Omtrent hver eneste dag året gjennom møtes tusenvis av kommunale byråkrater og politikere på all verdens seminarer som er satt opp for å fortelle hvordan man kan skape en bedre tilværelse for gamle og syke mennesker. På disse kostbare seminarene har man forelesere som synes å ha sett lyset og åpenbaringen om hvordan man kan forebygge alderdom. Og mange kommer «nyfrelst» hjem fra slike sammenkomster. De synes å leve i sin egen boble.

I Kristiansund kjørte man for mange år siden et prosjekt som het «By ved Hav». Jeg vet ikke hva dette utviklingsprosjektet kostet. Det skulle resultere i at byen fikk en eldreomsorg som skinte som solen. Det skulle være et fyrtårn for verdens eldreomsorg. Du verden for bortkastede penger.

Robotene er løsningen

På dagens seminarer snakkes det ofte om datateknologi og roboter. Drømmen er at de eldre syke menneskene kan bo hjemme til de dør. Det er tilpassede løsninger som hele tiden har kontroll på det gamle mennesket. «Systemet» passer på når pasienten skal ha medisiner. Med letthet kan man selvsagt utvikle en egen måte å mate pasientene på. Vi har jo god erfaring med foringsautomater både for kyllinger og for oppdrettsfisk. Avføringen kan man også ta vare på – og alt renhold skjer gjennom automatiserte rengjøringsprosesser uberørt av menneskehånd.

Robotene (som selvsagt har oppvarmede hender) har aldri ferie og systemene trenger ingen vikarer. For å gjøre noe med ensomheten kan man tilpasse en underholdning som måtte passe den enkelte. For en lykke til gamle syke menneskene kan få. Og bak sine skjermer kan «storebror» følge med.

Et skrekkscenario

Det jeg her har beskrevet er selvsagt tabloid og overdrevet. Skjønt jeg er ikke overbevist om at alle politikere og kommunale ledere mener at dette er tull. Mange mener at dette må bli fremtiden om man skal få pengene til å rekke til.

Jeg er selvsagt ikke imot at man skal ta i bruk nye moderne hjelpemidler også i eldreomsorgen. Men den dagen vi gir slipp på de varme hendene som våre hardt arbeidene omsorgsarbeidere har, ja, da er man på ville veier.

Norge er et av verdens rikeste land

Takket være de mange hardt arbeidende menneskene som gjennom historien har bygget opp landet Norge, har vi i dag en velstand og en rikdom mange rundt om i verden kan misunne oss. Mange har forlatt oss uten å ha fått den hjelp og pleie de fortjente. Men fortsatt har vi mange gamle syke mennesker (som sannelig har bidratt gjennom et langt og strevsomt liv) liggende der ensomme og forlatte. Mange gamle og syke lever et uverdig liv – og de vet det. Hvorfor skal vi ikke unne disse menneskene en god alderdom? Penger har vi nok av til å klare denne oppgaven i Norge. Problemet er at pengene ikke finnes på de rette budsjettene. Hvilke politikere og hvilke byråkrater er det som styrer og som har laget et slikt menneskefiendtlig system kan man saktens spørre.

Etter at jeg tok opp kampen for å få en verdig behandling av min gamle mor, har jeg fått uendelig mye støtte. Jeg vet at mange familier nå er i samme situasjon som oss. Vi har pårørende som trenger sykehjemsplass.

Mange gamle mennesker fyller nå sykehussengene. De er for friske for å være på sykehus, men for syke til å bli sendt hjem. Nå må en kommune som Kristiansund betale mange millioner kroner til helseforetak som eier sykehussengene og til kommuner som har ledige sykehjemssenger.

Jeg fatter ikke at regnemestrene i kommunen ikke ser hvor galt dette regnestykket kan være. Men de påstår selv at de kan regne. Det skal ikke forundre meg at disse byråkratene kan regne ut at de er eldre enn selv sine besteforeldre.

Problemet er at alt for mange pårørende har gitt opp kampen mot maktapparatet. De er desillusjonerte og oppgitte. Men nå må alle bidra til at vi får et godt og rettferdig system. Alle kan vi en dag så sårt trenge en sykehjemsplass. Ja, selv politikere og byråkrater kan komme i køa for en sykehjemsplass. Skjønt den tanken synes få av makthaverne å ha. Men det kommer en dag for de fleste av oss!