1925 – Thor Bjørklund får patent på ostehøvelen

Ostehøvelen er en norsk oppfinnelse, patentert av snekkermester Thor Bjørklund fra Lillehammer i 1925 og satt i produksjon i 1927. Bjørklund hadde irritert seg over hvor vanskelig det var å skjære pent av osten når man brukte kniv, så han oppfant høvelen med utgangspunkt i en vanlig snekkerhøvel.

Bjørklund patenterte ostehøvelen den 27. februar 1925. Da besto prototypen av fire deler: Et blad med egg, en tange (mellomstykke), en stift og skaft. Ostehøvelen kan brukes til å skjære faste oster, så vel som den særegne, norske brunosten. Dette redskapet kan også skjære poteter i tynne flak for å lage potetgull eller skrelle asparges og agurk. En ostehøvel kan også brukes til å skjære grønne agurker i tynne skiver.

Selv om ostehøvelen har utviklet seg og det er kommet nye typer ostehøvler, er produksjonsprinsippet det samme som i 1925. Firmaet Thor Bjørklund og Sønner AS, nå Bjørklund, har siden starten laget over 50 millioner ostehøvler.

Det ble åpnet konkurs i firmaet 28. september 2009.[2] Første skiftesamling ble holdt 29. oktober 2009. 17. november ble det kjent at det konkursrammede selskapet ble overtatt av attføringsvirksomheten GIAX med tanke på videre drift. Produksjonen foregår i dag ved GIAX' avdelinger på Otta (hvor treskaftene blir laget) og Ringebu (hvor blad og tanger blir stanset ut, og ostehøvelen ferdigstilt).

1943 – Tungtvannsfabrikken på Vemork sprenges

Tungtvannsaksjonen var en serie militære, allierte sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig som hadde som mål å stoppe produksjonen og utsendelsen av tungtvann ved Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark. Produksjonen av tungtvann hadde stor betydning for tysk atomforskning og eventuell produksjon av atomvåpen. Tungtvannsaksjonen besto av Operasjon Grouse og Operasjon Freshman, Vemork-aksjonen (Operasjon Gunnerside) og Tinnsjøaksjonen. Tungtvannsaksjonen er kjent som en av de mest vellykkede sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig.

Produksjonsanlegget ved Vemork-stasjonen ble sprengt og ødelagt 27. februar 1943. Vemork-anlegget ble forgjeves bombet fra fly 16. november 1943 etter at tungtvannsproduksjonen igjen var kommet i gang. Produksjonen ble siden flyttet til Tyskland. Jernbanefergen DF «Hydro» ble senket på Tinnsjø 20. februar 1944 for å hindre utskiping av tungtvannholdig lut som ble produsert etter at fabrikken kom i gang igjen.

1976 – Vest-Sahara erklærer seg selvstendig

Vest-Sahara er et omstridt territorium som både Marokko og Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, krever råderett over. Landområdet ligger mellom Marokko i nord, Algerie i nordøst, Mauritania i sør og øst, og Atlanterhavet i vest. Fra 1884 til 1975 var det et spansk protektorat kjent som Spansk Sahara. Idet Spania trakk seg ut i 1975-76, tok Marokko og Mauritania kontroll over landområdet, og etter at Mauritania trakk seg ut igjen i 1979, sto Marokko igjen som de facto administrasjonsmakt.[2][3]

Etter geriljakrigen mellom Marokko og SADR fra 1975 til 1991 ble det forhandlet frem en våpenhvile der de to partene delte området. Siden da har tre firedeler av territoriet vært kontrollert av Marokko (kysten og de vestlige områdene), mens SADR ihvertfall delvis har kontrollert den resterende firedelen med ufruktbare ørkenområder i øst, den såkalte frisonen. Området er lite beboelig, og majoriteten av saharawiene, som SADR representerer, lever i de sahrawaiske flyktningleirene i Tindouf-provinsen sørvest i Algerie. Mange har levd der siden 1975/76.

Vest-Sahara er delt av en 2700 km lang mur eller barriere som Marokko har bygget gjennom hele landet. Muren er nesten fire ganger lengre enn muren i Palestina og er beskyttet av noen av verdens største minefelt. Mellom hver femte til hver tiende kilometer er det en marokkansk militærpost som bevokter muren.