Et utsagn fra min kjære far, kom inn i hodet mitt. Jeg lytter til Mahlers 8. symfoni, den med 1000 sangere og musikere! Den siste symfonien som Mahler selv fullførte.
Min far hadde ingen forståelse for at voksne, friske mennesker kunne bruke livet sitt på «å stå å gnikke på en fele». Han kom selv fra vanskelige kår og måtte slite seg opp til en akademisk utdannelse. Han, som mange andre i etterkrigstiden, visste lite om annet enn hardt arbeid og forsakelser. Det var mange som for 70 år siden hadde liten eller ingen erfaring med eller forståelse for kunstmusikken.
Min far endret dette umodne synet og ble en stor elsker og beundrer av klassisk musikk og opera!
Så kom dette utsagnet til meg nå, midt i konsentrasjonen om Mahler. Hva er vel musikk? Er det en verden i hvilke andre dimensjoner gjelder enn i vårt hysterisk travle overflodssamfunn? Må den begripes ved hjelp av et annet sanseapparat?
Professor Idar Karevold, mangeårig musikkanmelder i Aftenposten, bedyret at det var langt flere i Norge som holdt på med musikk enn med sport. Hvorvidt han da inkluderte alt det bråket som nå blir presentert som musikk, vites ikke.
Musikk har alltid eksistert og i alle kulturer. Men hva er det egentlig? Jeg grunner på det gjennom Mahlers 8nde.
Mahler selv tenkte med følelsene og følte med tankene, følelsene og tankene var alltid musikk. For ham var musikk den eneste sanne måten å kommunisere med omverdenen.
Vår fremragende fiolinist Vilde Frang ble i et intervju spurt om hun trodde den klassiske musikken ville overleve, hadde den noen fremtid? ‘Selvsagt vil den leve og blomstre! Det er jeg helt sikker på’.
I alle de årene jeg var med i musikklivet, hørte jeg den evinnelig klaging over at det ikke var nok unge på konsertene. Det hele vil dø ut, sa pessimistene.
Trondheim Symfoniorkesters kloke direktør, Roar Leinan, sa ved tiltredelse da samme klagesang kom opp, at slik hadde det alltid vært. Når de unge blir voksne, så kommer de. Og slik er det.
Musikk vil alltid være en del av våre liv. I en eller annen form. Vi kan ikke være den foruten!
Tenk på Rostropovich som spilte i Berlin den 13.11.1989, foran muren da den falt! Tenk på Fosnes Hansens gripende beretning om orkesteret som spilte mens Titanic sank! Tenk på Leif Ove Andsnes som fikk sitt flygel opp på Prekestolen og holdt konsert!
Av: Bibbi Bøhn, Aure
