Mai, blå himmel, skarp sol, bjørkesprett og hvitveis får alltid fram minnene… Nå et kvart århundre senere ser jeg at såret har grodd og at ordene jeg en gang skrev ikke lengre rommer smerte, men gode minner….
"71532550, "Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk. Nummeret du har ringt er ikke lengre i bruk..."
Jeg ringte han rett før påska året 1999. Telefonnummeret hans var 71532550.. Jeg kunne høre at han ble glad for at jeg ringte. Vi pratet om vær og vind. Jeg snakket om sykehuspraksisen på Kongsberg, og han lurte på om jeg hadde tatt turen opp til sølvgruvene...
Jeg kunne høre skuffelsen i stemmen hans da jeg sa at jeg ikke kom til å ta turen hjem til Nordmøre i påska. Jeg sa vi fikk ta det igjen. Det var siste gangen jeg snakket med verdens beste Bestefar.
Neste gang jeg så han var i bårehuset ved kirka på Grimstadhøgda. Jeg gikk inn i det lille rommet. Han bare lå der...men på samme tid så var han ikke der. Han hadde dratt sin vei...Jeg gikk ut og trakk inn den skarpe vårluften. Solen skinte og himmelen var knallblå. Det duftet av duggvått gress. Bjørka spirte grønt, og fjelltoppene hadde små rester igjen av vinterens snø. Magen vred seg. Jeg måtte gå inn igjen. Jeg måtte se han igjen en siste gang. Jeg bøyde hodet, og gikk inn døren. Jeg rørte fingrene hans...Det vakreste jeg vet er kraftige mannsnever. Han hadde sånne never...Store never som hadde drevet hogst i lia. Never som kjærlig hadde klødd blakken bak øret. Never som hadde lirket av laksen fra nota. Never som forsiktig rørte ved et lite barns kinn...
Jeg kan minnes humringen hans etter finurlig ordkløveri...Han var en mester i å vri på ordene, og se humoren i ting. Han tok ting på kornet... Jeg drar fortsatt på smilebåndet over ting han humret over. ...
Verden sto stille da pappa ringte;" Bestefar dør! Han holder på å dø!" Det var fredagskveld. Jeg hadde akkurat kommet inn døra i leiligheta på Teisen, etter endt kirurgisk praksis ved Kongsberg sykehus. Jeg satt med dagens reklame i hånden da pappa ringte. " Hva er det du sier?" Jeg reiste meg opp, mens blodet frøs til is i tinningen. " Han ligger under traktorhjulet. Han dør!" Jeg kunne høre at pappa var panikkslagen. "Få snakke med mamma!" Mamma rotet med ordene. Så ble telefonen stille...Jeg fant meg selv på stuegulvet. Knyttneven min slo hardt i treplankene, mens jeg ulte fortvilet.
Avstanden mellom Tigerstaden og Nordmøre hadde aldri vært større...Noen dager senere traff jeg en sliten bror Edmund på Gardermoen. Han hadde tatt turen fra Seattle. Sammen i sorgen reiste vi heim att. ...
Der, 6.mai, en ettermiddag i det Herrens år 1999, rundt klokken 18:00, døde verdens beste Bestefar i hagen sin. Han døde med nesten alle sine rundt seg. Han døde mens legene desperat prøvde å redde en høvding fra å dra hjem til de evige jaktmarker. Han døde der hvor han trivdes best, ute, med vårens løfter om nok en sommer...
Jeg dro ut i Østmarka den kvelden. Jeg plukket hvitveis mens sorgen red meg som et villdyr. Livet mitt tok en pause... Sorgen var så stor at jeg aldri trodde den ville slippe taket. Den stakk sjelen min i opptil flere år... Fortsatt ligger den der og lurer...Bestefar het Jon. Jeg elsket å sitte sammen med han. Jeg elsket å høre han fortelle en historie eller to. Jeg elsket å dra på tur sammen med han i Toyotaen hans. Jeg skvetter fortsatt i når jeg hører en Hiace diselmotor starte opp. Jeg elsket å få brev fra han. Til Ida Mildri sto det utenpå konvoluttene. Han var en av de få som fikk kalle meg for Ida Mildri, dog mildrid skrives med en d til slutt...
Verdens beste Bestefar dro sin vei, og verdens beste Jonas kom vår vei...Han heter ikke Jonas foruten grunn...
Ingen svarer når jeg slår nr 71532550...Men jeg trenger ikke ringe lengre, for det er noe som sier meg at han har sin fulle hyre med å følge opp alle sine ni barn og ørten barnbarn, for ikke å snakke om alle oldebarna...Hans beskyttende, store neve favner oss alle…
Jeg setter stor pris på det han ga, og sporene han satte...Like footprints in the sand...
25 år senere kan jeg fortsatt kjenne savn, kjærlighet og glede over noen som en gang var. Men det gjør ikke vondt lengre.
Bestefar, det gror av dine hender... Bestefar, dei gamle trea sender, Bestefar Eit brev med godlukt frå ein blomstringsdag...
Av: Ida Drøpping Myren
