Svalbard blir et stadig mer strategisk område for Russland og Kina. Stormaktenes økte tilstedeværelse truer Norges suverenitet over den arktiske øygruppen.

Russiske flagg blafrer i den stive polarbrisen, en byste av Lenin glimter fram mellom tykke snøflak som daler, og et stort skilt med russiske slagord erklærer: «Kommunisme er vårt mål».

Nei, dette er ikke en reise tilbake i tid til da Sovjet, senere Russland, hadde bosetning på Svalbard. Det er et hjørne av Norge hvor Russland – i hvert fall i teorien – kan utvinne, bygge, bore og fiske akkurat slik det passer dem.

Stedet er Spitsbergen – Svalbards største øy og Natos «akilleshæl i Arktis».

Den spektakulære øygruppen med isbreer og fjelltopper som ligger halvveis mellom Norge og Nordpolen, er et strategisk og økonomisk brohode – ikke bare for Norge og Russland, men også for Kina.

46 land med lik tilgang

Dette fordi en av de mest absurde og misforståtte internasjonale traktater som noen gang er inngått, gir innbyggere i 46 land lik tilgang til å utnytte øygruppens enorme ressurser. Nemlig den såkalte Svalbardtraktaten.

Svalbardtraktaten ble undertegnet i 1920. Den sikret Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard. Den er også bakteppet for hvorfor 370 russiske og ukrainske gruvearbeidere fra Donbas det i østlige Ukraina jobber i Barentsburg, en gruveby på Spitsbergen.

– Spitsbergen har vært dekket av russisk svette og blod i århundrer, sier Sergej Gusjtsjin. Han er Russlands generalkonsul i Barentsburg.

– Jeg hevder ikke at det ikke er norsk territorium, men det er en del av russisk historie, legger han til.

Gusjtsjin legger ikke skjul på at noen ukrainere har reist fra øya etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar. Russiske myndigheter har lenge ønsket å ha mer makt over øygruppen som har vært et tilholdssted for russiske jegere, fiskere og hvalfangere siden 1500-tallet.

Anklager Norge for brudd

Russland anklager jevnlig norske myndigheter for brudd på en av de viktigste artiklene i 1920-traktaten som effektivt gjør Svalbard til en demilitarisert sone. Russland protesterer derfor hver gang en norsk fregatt legger til kai, eller Nato-medlemmer er på besøk.

Og de er spesielt på vakt mot den gigantiske Svalsat-satellittstasjonen ved Longyearbyen. Satellittstasjonen som ligner en golfball henter ned data fra og laster opp instruksjoner til satellitter i polare baner.

Nylig anklaget Russland Norge for å bryte Svalbardtraktaten ved å hindre matleveranser til russiske gruvearbeidere i Barentsburg.

Den norske ambassaden i Moskva ble kalt inn på teppet av russisk UD hvor Norge mottok en formell protest.

– Norge bryter ikke Svalbardtraktaten. Forsendelsen som ble stoppet på den norsk-russiske grensen, er stanset på grunnlag av sanksjonene som forbyr russiske veitransportforetak å transportere varer på norsk territorium, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) i til NTB onsdag.

Huitfeldt sier at russerne fritt kan transportere matforsyninger til Barentsburg så lenge det ikke skjer gjennom Norge.

Er Svalbard nye Krim?

Også Russland har blitt anklaget for å ta seg friheter med traktaten. Blant annet da deres daværende visestatsminister Dmitrij Rogozin, som hadde blitt sanksjonert av Europa på grunn av annekteringen av Krim, dukket opp uanmeldt på Svalbard i 2015.

Eller da tsjetsjenske spesialstyrker gjorde en mellomlanding der året etter på vei til en militærøvelse like ved Nordpolen.

Annonse

Til tross for at eksperter mener sannsynligheten for at det som skjedde på Krim i 2014 vil skje med Svalbard ikke er til stede, forventes det at det vil komme en reaksjon fra Russland mot øygruppen på grunn av spenningene som har oppstått i kjølvannet av den russiske invasjonen i Ukraina.

Krim-halvøya er folkerettslig en del av Ukraina, men ble annektert av Russland i 2014.

– Svalbard er et følelsesladet tema i det internasjonale klimaet. Det er fordi det er et sted Russland lett kan uttrykke sin misnøye ved å sette Norge under press, sier forsker Arild Moe.

Natos akilleshæl

Statsviteren James Wither har kalt Svalbard for Natos akilleshæl i Arktis. Han er professor ved forskningsinstituttet George C. Marshall i Tyskland.

Forskeren mener at selv om faren for en direkte militær konfrontasjon er lav, er Svalbard spesielt utsatt for et russisk spill. Strategiske seire Russland oppnår på Svalbard, kan brukes i landets langsiktige mål om å splitte Vesten og nøytralisere Nato, ifølge Wither.

Norge på sin side prøver å feie til side Russlands anklager og sier at suvereniteten over Svalbard gjelder på lik linje som resten av Norges territorium.

– Jeg vil ikke si at vi blir satt på prøve, men det er en voksende interesse for Arktis, både fra landene rundt og fra langt borte, sier statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).

– Vi ønsker å se at Svalbard utvikles når det kommer til nye aktiviteter, forskning og turisme, og det skal gjøres på en transparent måte, sier han videre.

Likevel brukte Norge 300 millioner kroner i 2016 på å kjøpe en enorm eiendom ved Longyearbyen, og det er den eneste private eiendommen på Svalbard. Solberg-regjeringen begrunnet oppkjøpet med at de ville at området skulle være norsk, gitt den antatte interessen til utenlandske, og spesielt kinesiske, investorer.

«Flaggveiving»

Temperaturene i Arktis stiger tre ganger så fort som på resten av kloden. Isbreer som smelter, åpner derfor nye havområder og gir økonomiske muligheter og maritime ruter. Nye fiskeplasser og lettere tilgang på potensielle ressurser som olje- og gassfelt, gjør at mange land prøver å få fotfeste på Svalbard.

I likhet med naboene Grønland, Island og Færøyene, ser Svalbard ut til å være i Kinas sikte. Selv definerer det asiatiske landet seg som en «nær-arktisk» stat.

Tidlig på 2000-tallet fikk kineserne to massive løveskulpturer fraktet rundt halve jordkloden. De plasserte dem utenfor «Ungkarsheimen», en verneverdig bygning fra 1958 i Ny-Ålesund på Spitsbergen, og fylte det med kinesiske forskere. I dag er bygget omdøpt til The Chinese Arctic Yellow River Station.

Forsker Torbjørn Pedersen ved Nord universitet kaller det «flaggveiving». Han mener enkelte lands tilstedeværelse på Svalbard kan være geopolitisk motivert for å få makt over deler av øygruppen.

I 2019 ble det forsøkt å fraråde flagging ved nasjonale forskningsstasjoner, og at land heller delte på fasilitetene. Franske og tyske myndigheter har siden 2014 forsøkt å samle forskere fra begge land i ett bygg, men uten særlig fremgang.

Og likt skal være likt, mener tidligere diplomat Sverre Jervell, som anses som arkitekten bak norsk politikk i Barentshavet.

– Vi kan ikke la franskmennene gjøre én ting og nekte kineserne. Prinsippet i Svalbardtraktaten er ikke å diskriminere, sier Jervell.

(©NTB)

Annonse