I dag er det 77 år siden Kongens Nei. 9.april 1940 er den mest dramatiske dagen i Norges historie. Da angrep tyskerne med sine krigsskip landet fra Kristiansand til Narvik. Møre Dagblad, som var en av tre aviser i Kristiansund, hadde fått med seg hva som skjedde natt til 9.april og skrev at Trondheim var blitt angrepet. Regissør Erik Poppe brukte fire år på å lage film om det dramatiske døgnet. Særlig filmingen av da Blücher ble senket, er uforglemmelig.
Kristiansund ble ikke bombet før 28.april 1940, men allerede 9.april var frykten også kommet til de fire øyene. Skolebarna fikk gå hjem denne dagen og da kongen og regjeringen var på vei nordover i slutten av april, begynte folk i Kristiansund å reise fra byen. Alle steder som kongen besøkte i sin rute på vei til Tromsø fryktet bombeangrep.
Men det som skjedde 9.april 1940 er kommet på film. Ikke en ren dokumentar, men det ligner veldig. Kommandant på Oscarsborg, Birger Eriksen, ble faktisk mobbet i årene etter krigen. Han som berget både kongefamilien og regjeringen. Kritikken var at han overga festningen til tyskerne for tidlig. Eriksen får sin fortjente plass i denne fantastiske filmen. Det merkelige er at ikke filmanmeldere og historikere strekker strikken helt ut og gir team Poppe den kreditt den fortjener. For dette er utmerket håndverk. Kanskje man ikke kjenner historien godt nok til å tørre å skryte litt av sine egne? Eller er det noen historikere som kan historien så godt at man vil ikke at andre skal tukle med den. Selv ikke på kino?
En rekke avisanmeldere er forsiktige med å gi en toppkarakter til "Kongens Nei". Flere av dem mener at den ikke holder dokumentarisk mål. Filmen er "basert på en sann historie" og er inspirert av Alf R.Jacobsen bok, med samme tittel. Det står det å lese på rulleteksten. Så hva forventer man seg? Det er ingen sann historie og Alf R.Jacobsen er overhodet ingen professor i historie. De som ønsker djevelsk korrekt informasjon kan holde seg langt unna kinosalen. For hadde dette vært en dokumentarfilm, ville den blitt slaktet. Det er den ikke.
I Dagbladet kunne man lese da filmen hadde sin premiere i fjor: "Du slurver ikke med fakta om aprildagene 1940. Da får du sannhetsministeriet etter deg". Det skriver en av de fremste eksperter på krigshistorie, Hans Fredrik Dahl. Jo, herr Dahl, som jeg har den største respekt for: Poppe kan slurve med fakta. Det er en del av hans jobb som regissør. Hvorfor skulle han ikke det. Oppgaven til Poppe har ikke vært å lage en film som skal applauderes av historikere. Han har laget en film som folk vil se, en levende beretning så nær virkeligheten som det lar seg gjøre. De kunstneriske utfordringene må nødvendigvis skyve den vedtatte sannhet litt til side.
Noen faktiske feil og noen tolkninger, som forekommer i filmen, er til å leve med. Her er en liten liste:
- Da utenriksminister Koht, ved midnatt 9.april, ringte slottet og adjutant Bjart Ording informerte Kong Haakon om at fiendtlige krigsskip var på vei inn Oslofjorden:
Filmen kunne lagt større vekt på Kong Haakons reaksjon. Kongen tok, ifølge Ording, meldingen "med ro og fatning". Hvordan kunne kongen finne på å gå til sengs etter slik informasjon? Det hadde nå vært fint om filmen brukte 30 sekunder på den scenen.
- I stortingsmøtet på Hamar 9.april velger Erik Poppe å la både Kong Haakon 7 og kronprins Olav være til stede. I filmen reiser Kongen seg og snakker Nygaardsvold midt imot:
Kongen var selvsagt ikke tilstede på stortingsmøtet på Hamar. Denne detaljen er nok til at filmen aldri kan være noen dokumentarfilm som brukes i undervisning, i alle fall ikke uten at en lærer veileder sine studenter.
- Disputtene og kranglingen mellom Kong Haakon 7 og kronprins Olav er filmens røde tråd:
Samtalene mellom dem antar jeg er ren diktning. Dog er innholdet slett ikke usannsynlig. Kong Haakon og kronprinsen kranglet helt sikkert i timene før avreise fra Tromsø 7.juni 1940. Kronprinsen ville ikke reise fra landet. Hvorfor skulle de ikke gjøre det i aprildagene 1940? Samtalene gjør filmen ekstra spennende.
-Sendemann Curt Braüer, som gjør alt for å forhandle seg frem til fred, opptrer sammen med sin hissige kone. Hun går verbalt i strupen på ham og ber ham holde seg unna forhandlinger med den norske regjeringen.
Sannsynligvis er dette ren fiksjon, men det berører ikke filmens helhet. En småsint kone påvirker ikke utfallet av de dramatiske aprildagene.
Det er flere som har påpekt at kampene ved Midtskogen, natt til 10.april, skjedde i tjukkeste mørket:
Hvordan skal man filme noe som skjer i mørket. Jo, man må tilføre lys. Man kan kritisere regissøren for litt av hvert, men det finnes en grense. Som det ble sagt fra en av skuespillerne: Noen vil helst at vi skulle brukt snø fra 1940.
Med disse små kommentarene er undertegnede en av historikerne som finner denne filmen veldig bra. Fordi skuespillerne som har hovedrollene er gode, fordi filmingen og intensiteten rundt senkingen av Blücher er genial, fordi den røde tråden i filmen - forholdet mellom far og sønn fremstilles slik det sannsynligvis var.
For dem som ønsker å være informert om detaljene, les boka "9.april 1940- et historisk bedrag", skrevet av undertegnede. For dem som vil ha et par timers underholdning om norgeshistoriens mest dramatiske døgn: Se "Kongens nei."
Og de som er ekstra interessert i hvorfor Kong Haakon 7 gikk til sengs ved midnatt 9.april 1940, les min tidligere blogg: http://aagesiv.blogg.no/1460131001_9april_1940_kong_haak.html. Her vil du forstå at det var regjeringens nei 9.april klokka 4.30, og ikke kongens nei, som var det egentlige nei til tyskerne. Men med en slik forståelse av historien, ville det jo ikke blitt noen film :-).
