Smølabonan hadde 15 års-jubileum i helga. 1200 tilskuere fikk servert indrefilet i Braatthallen og det var en dame som sprudlet mer enn vanlig. Inger Lise Bøe Bævre. Bildet forteller mer enn ord. Energi. Glede. Kjemi. Latter. Men fremfor alt har artisten en sangstemme man skal lete lenge etter. Hun takker for seg etter seks år med Smøla Janitsjar. Vi savner deg allerede, Inger Lise. Lørdag klokka 19.00 var det duket for en forestilling som ikke er så lett å glemme.

En lekende og verdensvant Frode Alnæs brillijerte både med gitaren og microfonen. «Jo meir dokker drekk, jo bedre spælle vi», sier han mellom slagene. Når konserten åpnet med  «Veit om et sted», da skal man ha litt av en personlighet om ikke tårene trenger seg frem. Alnæs, Elg, Bævre og Djupvik. Det måtte bare bli bra. Fordi de ga jernet.

Øyvind Elgenes bergtok publikum med «Gud hjælp mæ hjem». Med en stemme som bare han har, med en intensitet og kraft som oser hel ved. En som satt rett bak meg satt og gråt. Han kakket på meg og sa: Kan det bli sterkere enn dette, Aage? Med store bilder av storm og kav i bakgrunnen var det en fryd å oppleve Elg. Som om han opptrådde for første gang. Han ga alt.

Frode svikter aldri. Heller ikke primus motor og musikalsk dirigent Egil Holberg. Dessuten hadde de med en ekstra stemme, som var med for tredje gang. Han kom som vanlig slentrende inn med sine joggesko og med buksa sånn cirka ned på knærne. For en stemme, for en energi, for en selvtillit, Knut Marius Djupvik: Du er beviset på at romsdalinger også kan være elsket av nordmøringer. 

Men dette var fremfor alt Inger Lise Bøe Bævres aften. Hun danset, sang og sprudlet. Sannsynligvis hennes endelig farvel til Smøla Janitsjar. Artisten som helt sikkert kunne tatt og kan ta steget ut fra øyene – og slått igjennom der det måtte være. Lenger sør i landet eller et annet sted på kloden. Det vil hun ikke, ser det ut til. Inger Lise blir her. Merci beaucoup. Tu nous manques.