På Facebook-sidene som gjelder Kristiansund og Nordmøre har vi til tider mange fornøyelige tråder både om dialektuttrykk og hva vi drev på med i «gamle dager». Det er mye mimring. Noen mener at det kanskje blir i meste laget av forherligelse av hvor godt vi hadde det når vi var barn.

Vi har mistet noe på veien

Per Helge Pedersen, fast spaltistSelvsagt var ikke alt bedre før i tida, men at vi har mistet mye på veien er helt opplagt. Mye av leken er borte. Det samme gjelder evnen til å finne på noe. Det var ikke så mye vi hadde, men vi så alltid en mulighet til å gjøre mye både med en ball, med en kjepp eller det vi hadde for hånden. Noen kongler, skjell og noen fyrstikker kunne skape en hel bondegård. Selvsagt drev vi med på mye som blir sett på som livsfarlig i dag – og farlig kunne det være. Men vi måtte lære å passe både på oss og andre. Og nabokona fulgte selvsagt med.

«Tantene» passer på

I dag er det mange andre som passer på oss fra vi er i barnehagen til vi er «steingamle». Det meste synes å være forbudt.

Før i tida var man gjerne «steingammel» så snart man hadde passert 30 år. Når jeg ser tilbake på gamle bilder hvor mennene gikk i hatt nærmest fra konfirmasjonsalderen, er det kanskje ikke så rart at man fort ble gammel. Noen er selvsagt født gammel, men man ble også «gammel» fordi man måtte ta ansvar.

Men det tar kanskje overhånd når barn ikke lenger kan lære seg å klatre i trær, spikke med kniv og hva det måtte være. Noen «tanter» passer på at det er nok støtsand (EU-krav) i barnehagen og at all sikkerhet til enhver tid er ivaretatt. Selvsagt er det ikke godt å slå seg, men det er heller ikke bra å overbeskytte barn. En dag er «tantene» ikke der og da kan det gå riktig galt. Barn må få lov til å herdes – og de må få lov til å finne sine grenser. Vokser man opp ved sjøen eller bor man tett ved en fjellhammer kan man selvsagt ikke sette opp gjerder overalt.

Vi skjemmer bort barna

Vår generasjon har selvsagt gjort alt vi kan for å skjemme bort unger med dyre leker og andre gaver. Kanskje for å kompensere for alt det vi ikke fikk av materielle gode, gods og gull da vi var barn. Men resultatet er kanskje at barn ikke lenger føler takknemlighet for det de får. Fikk vi en lekebil eller en dukke ble den voktet som gull. Jeg gremmes når jeg ser hvor mange flotte leker og utstyr som i dag kastes rett i søpla. I vår tid arvet man ski. I dag har et barn gjerne mange par helt nye ski til alle ulike anledninger i tillegg alt annet man selvsagt «må ha».

En liten trygg verden

Vi levde i en liten verden. Vi som hadde våre barneår i Kristiansund reiste selvsagt også til ulike land, men det var fra «Norlainnje te Kjerklainnje, Gomalannje og Innlanje». Og så reiste vi på landet.

I dag har jo mange barn reist verden rundt mange ganger før de har kommet til tenårene.  Selvsagt har barn i dag en langt større horisont enn det vi hadde. Selvsagt kan de også mye mer enn hva vi kunne da vi var barn. Men er barn av i dag lykkeligere? Ja, det er sannelig et betimelig spørsmål. Man kan i alle fall ikke kjøpe seg til lykke. Og det blir ikke bedre uansett hvor mange kostbare dataspill man har. Og man blir selvsagt ikke mer lykkelig om man til enhver tid har siste utgave av den mest fancy mobiltelefon.

Mobbing var fremmedord

Selvsagt var det mange barn også på min tid som hadde en ulykkelig barndom. Noen hadde det helt forferdelig både hjemme og på skolen. Ordet mobbing var fremmedord på min tid. Men de aller fleste (i alle fall i mitt nabolag) tror jeg hadde en flott oppvekst. Og alle som grep mulighetene de fikk, kunne nå sine drømmer. Det var ikke alle barn i bare generasjoner før oss som kunne det. Var man født inn i en fattig familie var som regelen skjebnen bestemt.

Her er noe av det vi drev med

I en av trådene på Facebook ramser jeg opp noen av de tingene vi drev med på som barn. Jeg skriver da på min dialekt bl a:

«Æ lure på om unga i dag heil på slik vi jor me enkle leka og aktiviteta før i tia. Vil dæm skift ut dataspæll og Iphona-æppa me  Kapp lainnj, slå på stikka, stå på bainnj, klatter i trær, sammel pilstreng i nysprængte grøfte, laga kanoa å flåta, pil å bue, spretterta med kjænnga (ailt ta e veldi farli) å ikkje minst noter bilnummer?

Æ berre spør. Kappa vi lainnj måtte vi bruk kniv - farli. I tillægg samla vi på kula og granata fra krigen. Vi sprængt rævhi å postkassa m dynamitt å tjæreluijnte (da blei nåinnj sur). Vi smeilta bly å bæk. Æ forstår ikkje heilt at det blei folk av oss. Æ forstår heiller ikkje at vi overlevd aille sa eksperimentan. Vi hadd vel flaks så vi ikkje flaksa te himmels. Men d va nære på mang ein gang. Men vi ha aldri hørt om støtsainnj (som EU-byråkratan elske) som ein ska ha uinner aille farlige lekeplass i barnehagan. Vi hadd ikkje overnervøse tanta og foreldre som passa på oss heile tia. Vi mått pass oss sjøl og vi mått pass på kverandre.

Vi praktisert d dæm i dag kaille nestekjærliheit. Vi ha aldri hørt om HMS, men vi vissta ka som va farli å ikkje. Skjønt grensan blei pressa. Å dein gangen hadd vi skikkelie kriga meillom lainnan.»

Selvsagt kan lista over leker utvides, og er det noen som har noe å tilføye kan man bruke kommentarfeltet.

Uansett vi hadde utrolig mye vi kunne finne på. Og jeg er overbevist om at vi var mye mer ute enn hva mange av dagens barn er. Vi hadde nemlig ingen elektroniske duppeditter som «stjal» barndommen fra oss. Vi måtte finne på noe sjøl.