Vi drukner i plast, hva gjør vi med det?

Da jeg vokste opp i Vikan i Kristiansund på 1950-tallet, hadde vi to avfallsdunker utenfor – en for vanlig søppel og en for «grismat». Begge dunkene var laget i sink.

Ikke et spor av plast…

Per Helge Pedersen, fast spaltistHver uke etter det jeg husker, ble begge dunkene tømt. Den store dunken ble tømt av byens renovatører, mens den lille dunken ble tømt av en eldre hyggelig mann som kom med hest og vogn. Hver dag kjørte han om kring på Nordlandet for å samle sammen mat til grisene sine. All mat ble brukt. Alt kom til nytte.

Den gang var det ikke mye plastavfall. Alt var enten pakket i glass, i hermetikkbokser eller i papp eller papir. Alt ble tatt vare på. Når jeg tenker tilbake på denne tiden, var det utrolig lite avfall i en normal husholdning. I dag er avfallsmengden fra en person mangedoblet i forhold til det avfallet vi hadde i vår familie hvor vi var fire mennesker.

Effektiv renovasjonsordning

I Kristiansund ble det innført en skikkelig renovasjonsordning tidlig. Selv på 50-tallet var det kommunale dotømmere i og med at det fortsatt var mange hus med utedo, men vi hadde vannklosett så dotømmerne  opplevde jeg aldri slik direkte. Men renovasjonsordningen fungerte.

Hentet melk i spann

Vi hadde kort vei til butikken som lå nederst i Fostervoldsgate. Der hentet vi melk i små spann direkte fra de store spannene som hver dag ble fraktet til butikken. Vi øste opp selv. Vi fikk klar beskjed om å røre om i melka slik at fløten blandet seg. Det var ikke alle gamle damer som gjorde det. Da fikk de ekstra mye fløte i melka.  De som kom til butikken sent på dag, fikk som regel ren «skumma-melk».

Siden ble det melk på flasker. Flaskene måtte returneres hver dag. Nylig leste jeg om at en engelsk by har tatt mål av seg til å bli plastfri – og der skal de begynne med melkeflasker igjen.

Ellers var det meste vi kjøpte i butikken i løs vekt. Mel kom i tønner. Skuffer var fylt med all verdens varer som sirlig ble helt over i papirposer. Alt ble veid. Hele butikken luktet himmelsk på grunn av alt krydderet. Det var ingen varer som var pakket i plast den gangen.

Og i noen glassboller på disken lå brunsukker med tråd og andre lekkerbiskener som vi fikk kjøpt for en billig penge. Hadde du noen femører ble det mye godteri. Det ble lagt i papirposer.

Bakerier overalt

Den gang var det bakerier overalt. Vi fikk ferske brødvarer når vi ville. Brødvarene ble pakket i papir.  Jeg hadde en mor som bakte mye selv, men vi snek oss likevel en tur innom bakern. Da fikk vi «skrella». Det smakte himmelsk det. Noe kjøpte vi også. Jeg glemmer aldri jødekakene fra Sevaldsen i Melkvikan. Han var nærmeste nabo til min bestemor.

På et hvert gatehjørne var det en matbutikk, en spesialbutikk eller en kiosk. Alt var kortreist den gangen. Alt var også stengt på søndager, men jeg kan ikke huske at noen klaget på det.

Alt gikk i havet

Mens vi i byen hadde en renovasjonsordning, var det så som så med avfallshåndteringen ute på bygdene og langs kysten. Der ble «bosset» kastet på havet eller i fjorden eller brent. Jeg tenker med skrekk og gru på alt det flotte gamle utstyret, møblene og hva det nå var som ble brent eller kastet på havet. Når det kom nytt moderne utstyr til gards, ble alt gammelt betraktet som søppel som man kvittet seg på den mest effektive måten – og det på øyeblikket.

Unødvendig med tvungen renovasjon

Da jeg som ung journalist dekket kommunestyremøter rundt om på Nordmøre på 1960- og 1970-tallet, var ett av de store stridsspørsmål om man skulle innføre tvungen renovasjon eller ikke. Stort sett ble slike forslag nedstemt. Jeg husker en ordfører på Averøya som med patos fremførte at kommunal renovasjon var han sterkt imot for dem kastet søpla på sjøen. Fra gammelt av var folket opplært til at alt kunne kastes på havet om det var vanlig søppel eller en gammel ovn. Takk og pris var det ikke mye plast den gangen.

Nå er alt i plast

Tidene har sannelig endret seg. Alle de små butikkene er borte. Nå er alt samlet på store kjøpesentra hvor alle varer er pakket i plast – og det meste er langreist og ikke kortreist. Problemet er at man nærmest må være innbruddstyv for å få åpnet plasten. Emballasjeberget i dag er enormt. Se bare hva som ligger igjen etter en vanlig handletur på matbutikken. Og se hva som ligger igjen dersom du har vært på en elektrisk butikk for å kjøpe en ny TV eller på en møbelbutikk hvor varene kommer flatpakket.

Selvsagt er det lettvint med at all verden er pakket inn i plast, men du verden for et problem vi har fått. Søppelbergene vokser. Selvsagt blir noe resirkulert, men dessverre er det alt for mye som havner ut i naturen. Mye av dette kommer før eller siden til havet.

Daglig kan vi lese om søppelstrender langs alle øyer, holmer og skjær og i alle bukter langs kysten. Nylig så jeg en reportasje fra fuglefjellet på Runde. Før brukte fuglene tang når de bygde reir. Nå bruker de garnrester, tau og andre plastartikler. Problemet er at plasten tar livet av mange skapninger som lever i og ved havet. På ett eller annets tidspunkt vil denne plasten gjennom kretsløpet i naturen komme inn i menneskenes kropp. Mye er vel der allerede kommet dit med de farer det medfører for liv og helse.

Et verdensproblem

Selvsagt er det viktig å rydde og plukke plast, men skal vi få en endelig løsning må all verdens folk og land skjønne problemet. Trenger vi virkelig all den plasten som skapes? Finnes det ikke alternativer?

Mine foreldre og til dels jeg er vokst opp i en tid hvor det ikke fantes plast i noen særlig grad. Vi klarte oss før også, og det må vi kunne gjøre nå og i fremtiden selv om vi reduserer plastmengdene. For vi MÅ redusere bruken av plast.

Selvsagt må vi slutte å bruke havet som søppelkasse. Mye av søplet tilføres via de store elvene – ikke minst i Østen. Men det kastes enormt mye plastsøppel og mye annet farlig også i vår del av verden.

Da jeg var liten gutt var det bomullsnøter og bomullsgarn som gjaldt i fiskeriene. Men så kom nylon og andre plastmaterialer. Med det kom også mye elendighet. De gamle bomullsgarna råtnet jo etter hvert, men mange av de nye materialene kan gjøre at garn som man mister i sjøen, kan stå og fiske i hundrevis av år.

For egen del har jeg bidratt til å utvikle en betongmerd for fiskeoppdrett. Den kan erstatte merder som er plastbasert. I tillegg kan vi spare kilometervis med plastrør. Dessverre har myndighetene ikke sett potensialet enda. Men det kommer en dag.

Den gamle mentaliteten blant kystfolk, fiskere og sjøfolk må også snus. Nå skal ingenting lenger kastes over bord. Da jeg var ute til sjøs på 1960-tallet, gikk alt på havet. Men det var den gangen det fortsatt var lite plast. Nå er alt i plast. Fortsetter vi med å kaste slike enorme mengder plast i havet – og plastavfallet øker år for år - er katastrofen snart et faktum.