I mitt snart 70-årige liv har jeg opplevd litt av hvert. Som pressemann i mer enn 50 år har jeg også opplevd nabokonflikter og bygdekrangel. Jeg vet ikke hvor mange rettsaker jeg har dekket hvor naboer står mot naboer – svært ofte om helt bagatellmessige spørsmål. Men for enkelte kan en liten bagatell være spørsmål om liv eller død. Står et grensegjerde 10 cm inn på naboen så er krigen et faktum. Veirett eller ikke veirett? Er treet og hekken 5 cm for høy? Kverulantene elsker slike konflikter – og de dyrker dem til fulle. Til mer «fanskap» man kan lage til større glede synes disse menneskene å ha. Det er deres lykke. Dette må være syke mennesker etter mitt syn. De trenger sårt til behandling.
Borettslagsformann – et utakknemlig verv
Per Helge Pedersen, fast spaltistJeg har hatt «gleden» av å være formann i et borettslag for mange år siden. Det var en selsom fornøyelse, men det ga meg mange refleksjoner om hvor mye fiendskap det kan bygges seg opp mellom naboer. Mange episoder kan jeg i ettertid se på som komiske, men for dem det gjaldt var det helt tragisk. I det borettslaget jeg bodde i sin tid, var tilstandene i enkelte hus som en krigstilstand å regne. Enkeltmennesket drev sabotasje og trakassering døgnet rundt mot uskyldige – og ofte gamle mennesker. Som formann i borettslaget følte jeg meg ofte som psykolog og psykiater uten å ha den minste greie på de kompliserte fagene. Jeg forsøkte å opptre som diplomat og medmenneske – men ofte med lite hell. Du verden hvor vanskelig det var.
En eller to personer kan ødelegge et lite samfunn
Selvsagt er det håpløst når en eller flere enkeltpersoner kan ødelegge et boligsameie, et borettslag eller en urbanisasjon som vi har i Spania. Problemet er at disse menneskene lever i sin egen verden. De føler at de har alle i mot seg. De føler at de alltid har rett og at alle andre er dumme mennesker. De føler at de kan forsyne seg av andres eiendeler. Tar de en stol eller ett bord fra naboens terrasse føler de ikke at det er tyveri, men heller som en rettferdig straff mot de «slemme» rike naboene. Dreper de blomstene til naboene er lykken fullkommen.
Spesielt håpløst blir det når en maktsyk mann eller en paranoid kvinne (med kors henge rundt halsen) trakasserer eldre forsvarsløse kvinner. De bruker alle de våpen de har – og jeg skal love at de har litt av et arsenale. Dette er mennesker som lever i sitt eget gudommelige verdensbilde.
Hvordan skal vi behandle slike folk?
Jeg har ofte spurt meg selv hvordan vi kan få slutt på slike overgrep. Jeg har spurt meg selv og andre om hvordan vi kan prøve å få disse menneske i tale. Kan vi få dem til endre seg? Etter mitt syn er disse menneskene de største taperne – og det er kanskje de som har det mest ondt inni seg. Men det skyldes jo deres oppførsel og mangel på respekt for andre mennesker.
Det nytter ikke å motsi dem – for de er verdensmestre i å krangle – og det høylytt og truende. Sier man noe så er krangelen i gang. De elsker å krangle. De elsker å sjikanere og de elsker å såre andre mennesker. Og de synes å føle velbehag når de truer andre. Er det rart at det er krig i verden.
Dette er mennesker med et ekstremt ego. Problemet er at dette egoet bidrar også til å ødelegge deres liv.
Er det noen vettuge mennesker ute i denne kompliserte verden som kan komme med forslag til hvordan man skal løse opp i slike fastlåste medmenneskelige forhold tror jeg mange mennesker ville føle en enorm lettelse. Det vil i alle fall føre til en bedre verden i de små samfunn som bør leve i harmoni og vennskap.
