Det politiske Norge er sannelig ikke lenger som før. Dette merkes ikke minst i Arbeiderpartiet som herjes av maktkamper og en beslutningsvegring hos ledelsen som mangler sidestykke. I de siste årene har de kompromisset seg gjennom hverdagen – og det i alle retninger. Samtidig har Arbeiderpartiet mer enn andre fått unngjelde etter at «me too» har blitt en stor sak i denne verden. 

Alt blir sauset sammen

Per Helge Pedersen, fast spaltistNår slike «me too»-saker blir sauset sammen med politikk, har man fått nærmest en unntakstilstand i partiet. Noen trodde etter vinterens oppvaskmøter, at man kunne sette strek. Men det er sterke krefter innad i dette partiet som aldri blir fornøyd. Her er det ikke snakk om tilgivelse og at folk skal få lov å sone sin straff. Her er det omkamper som gjelder.

Jeg bagatelliserer ikke de saker som har vært oppe i media, men jeg reagerer veldig sterkt på at noen grupperinger – og ikke minst at personer som er ansatt i partiet fortsatt driver sitt eget spill.

De har glemt velgerne sine

Hovedproblemet for Arbeiderpartiet er at de ikke har maktet å holde på velgerskaren. I sak etter sak har partiet kommet med innspill som har forarget ikke bare velgerne, men også et flertall hos de mange trofaste partislitere. Stadig færre av dem går nå ut og forsvarer Arbeiderpartiets standpunkter.

Helseforetaksmodellen – et mislykket eksperiment

En av de alvorligste feiltrinn er selvsagt innføringen av helseforetaksmodellen. Det er utrolig at de ledende partiene holder fast på en slik ordning etter at en rekke andre land har skrotet hele ordningen.

Veldig mange distrikter hvor Arbeiderpartiet har stått sterkt, har nå mistet sine sykehus. Selvsagt mister man velgere da.

Et helsebyråkrati uren noe folkevalgt kontroll har overtatt styringen. Selvsagt kunne helseministeren fa Høyre grepet inn, men han lukker seg bak et enormt byråkratisk gjerde. Problemet er at Arbeiderpartiet i opposisjon ikke har forstått hva de kunne ha oppnådd om de har tatt grep for å fjerne dette misfoster av en ordning.

Flyambulansesaken – en tragedie

Nå ser vi det samme i den famøse saken om ambulansehelikopter i Norge. En merkelig anbudsrunde har nå ført helse-Norge inn i et enestående kaos uten at politikerne synes å kunne gjøre noe. Hadde de beholdt styringen over verktøykassa ville dette selvsagt ikke ha skjedd.

Arbeiderpartiet er blitt kraftig redusert i Nord-Norge. Dette skyldes blant annet de forsvarsforlik som er inngått. Ett av disse forlikene gjør at den viktige flybasen på Andenes blir lagt ned.

AP holder på utopiske Møreaksen

Og hva ser vi ikke i Møre og Romsdal. Sykehus-saken er blitt en tragedie for Arbeiderpartiet på Nordmøre som var selveste høyborgen. Men nå ser vi en  ny sak som splitter fylket og som Arbeiderpartiet taper mye anseelse (og velgere) på.

På siste årsmøte i fylkespartiet stemte Arbeiderpartiet nei til å utrede den såkalte Romsdalsaksen som kan bli en del av E39-prosjektet. De mektige lederne i fylkespartiet har forlovet seg med dem som mener at Møreaksen er rett (ingen vet hva et slikt mareritt vil koste). Dette er et prosjekt som bryter totalt med prinsippet at E39-proisjektene skal gå utenom de store byene og tettstedene. I Møre og Romsdal må det være et klart flertall i folket mot utopi-prosjektet Møreaksen. Dette kan bli en meget dyr hestehandel for Arbeiderpartiet.

Partiet må høre på folket

Nå betaler partiet en enorm pris på grunn av at de ikke lenger forstår hva vanlige folk er opptatt av. Arbeiderpartiet er som mange andre partier fylt opp med broilere som hverken kan partiets historie eller har hørt om alle de store samfunnsbyggerne partiet har hatt. Problemet er at disse broilerne alltid vet best og derfor trenger de ikke å høre på andre folk.

Jeg vet at mange lokale representanter fra Arbeiderpartiet har forsøkt å kjempe mot den sentraliseringslinjen partiet nå står for. Men det synes ikke som om de ikke kommer noen vei.

Mange flinke AP-folk orker ikke mer

I Trøndelag truer nå en rekke flinke AP-politikere om å trekke seg. Mye av dette skyldes selvsagt alt det vonde blodet Giske-saken har skapt. Men dette har også en underliggende årsak som er virkelig farlig ikke bare for Arbeiderpartiet, men for hele demokratiet. Folk som står frem og som vil bidra i politisk arbeid orker simpelthen ikke mer. De mener at prisen for å jobbe politisk blir alt for høy. De mener at de vil få et langt bedre liv sammen med familien. Dette er selvsagt ikke bare en sak for Arbeiderpartiet, men for mange partier.

Hvor er samfunnsbyggerne?

Jeg lurer på hvor det er blitt av alle de skapende menneskene i Arbeiderpartiet – tillitsmenn som hadde en visjon om å lage et bedre Norge. Deres agenda var å bygge landet. Og de bygde faktisk landet og folk flest gledet seg. De aller fleste fikk et langt bedre liv.

Jeg hører at noen forsøker å heve de gamle parolene, men det blir liksom ingen kraft.

Nå er det på tide at Arbeiderpartiet går i seg selv. De har visstnok hatt en havarikommisjon, men resultatet av dette havariarbeidet har så langt ikke ført til noe.

Nå kreves det handling her å nå. Gjør man ikke tiltak vil Arbeiderpartiet snart miste sin makt – eller det de har igjen av makt.  Det første de bør gjøre er å høre på hva velgerne deres mener.