Kommunene sliter med å holde sine budsjetter. Viktige lovpålagte oppgaver blir barbert til det uforsvarlige. Men likevel øker det kommunale byråkratiet i likhet med alt annet offentlig byråkrati. Forstå det den som kan.

Når rådhuset blir for lite…

Jeg møtte gammelordfører Asbjørn Jordahl i Kristiansund på min vandring i byens sentrum her om dagen. Vi sto ved Rådhuset – og jeg spurte han om hvor mange ansatte det var i kommunen da han regjerte. Han husket ikke det eksakte tallet, men alle i administrasjonen hadde god plass i Rådhuset. I tillegg hadde også E-verket kontor der. Oppgaver som i sin tid ble utført av en person, må i dag gjøres av veldig mange personer. Og den gang var det ikke avanserte datasystemer i kommunen. Nå er både Jonas Eriksen-bygget og mange andre bygg rundt om i byen fylt opp med kommunebyråkrater. Politikerne har latt byråkrater og teknokrater overta politikken.

Til flere byråkrater til flere rundskriv og mailer. De som sitter lenger opp i systemet krever svar på all verdens viktige og uviktige spørsmål. Aldri har flere administrert så få. Men det blir stadig færre hender som skal hjelpe de som virkelig trenger hjelp rundt om i kommunene.

Et problem som jeg opplever som stort både i Kristiansund og andre steder er det samrøre mellom å være ansatt i kommunen samtidig som man er kommunepolitiker. Jeg fatter ikke hvordan det lar seg kombinere - i alle fall ikke dersom man sitter i en ledende stilling. I det ene øyeblikk så er man altså saksbehandler – og i det neste skal samme menneske være folkets tillitsperson. Nei – dette kan ikke fortsette. Nå må politikerne som folkets tillitsmenn ta tilbake makta til folket!

Nye kutt kommer

Når kommunestyrene samles til nye møter i høst, kommer det forslag fra rådmennene om nye kutt. Men hvor kuttes det? Kuttes det i rådmannens hoff, i byråkratiet ellers? Problemet er at de mest sårbare kuttene kommer i poster som rammer de svakeste i samfunnet. Hva blir igjen til de gamle og syke menneskene som har bygget velferds-Norge? De vil til slutt sitte igjen med smuler fra de rike byråkraters bord om ikke politikerne nå manner seg opp. Men da må folkets folkevalgte være politikere og ikke administratorer. Og hva med politikernes egne godtgjørsler – kuttes de? I tilfelle sitter det langt inne.

Noen må stille spørsmålene

Jeg har alltid vært et samfunnsengasjert menneske. Jeg har også gjort min plikt som politiker. Men det er lenge siden. Da jeg ble redaktør for snart 40 år siden, sluttet jeg som politiker. Likevel har jeg ikke stanset mitt engasjement. Jeg kommer derfor til å engasjere meg i debatten for en mer rettferdig verden. Jeg kommer til å blande meg inn i hvordan min gamle hjemby drives. Og jeg kommer til å stå på barrikadene for dem som trenger det mest. I dag mener jeg at stat, fylkeskommuner og kommuner prioriterer feil. Vi trenger ikke flere byråkrater, men vi trenger flere i offentlig sektor som har varme hender.

Jeg gremmes over hvordan våre eldre mennesker som har bygget dette landet, fortsatt må stå med lua i handa. Jeg trodde den tid var over. Men dessverre er den ikke det. Mange byråkrater synes ikke å ha følelser for eldre og syke mennesker. Galskapen blir fullkommen dersom heller ikke politikerne har slike følelser.

Partiene skal nå nominere nye personer til valg. Da er det viktig at man tenker gjennom hvilke personer som foreslås til valglistene.

Vi har allerede en politikerforakt – ikke bare her i landet, men i mange land. Årsaken er vel at politikerne ikke har forstått at de er folkets tillitsmenn.