Norge er per definisjon demokratisk, likestilt, selvstendig, uavhengig, forsvarer av menneske- og faglige rettigheter, motstander av undertrykkelse og diskriminering verden over.

Ser vi bort fra den nye forfatningsmessige orden der Norge bærer alle tegn på å ha blitt et lydrike under EU gjennom EØS-avtalen så har den globale frihandelen med det meste også gjort det mulig å kjøpe et land bit for bit.

La oss se på litt på hva som skjer i frihandelens- og konkurranseutsettingens navn her hjemme på berget:

I 2010 fikk Liu Xiaobo Nobels fredspris for sin «lange og ikke-voldelige kamp for sentrale menneskerettigheter i Kina» Han døde i 2017 med uhelbredelig kreft.

Det er sannsynligvis den siste fredspris til noen kineser fra den norske Nobelkomite, ettersom Norge har lovet å respektere Kinas «særinteresser» for å få solgt norsk laks til dette enorme markedet.

Kinas interesse for Norge og norden er enorm.

Her er det lettere å investere enn i de fleste andre land, godt hjulpet av advokarfirmaet DLA Piper som har spesialisert seg på tilretteleggingen for å bygge «gode relasjoner» mellom Norge og Kina. Fra 2016 til 2018 har Kina investert 45 milliarder i Norge etter dagens kurs.

• Kina er ny storinvestor i Norwegian gjennom Leasingselskapet BOC Aviation, eid av den kinesiske staten.
• De har aksjemajoriteten i Elkem, kjøpt av kinesiske Bluestar da Orkla solgte seg ut for 12 milliarder.
• De eier Brødrene Aa i Hyen, kjøpt av Chu Kong Shipping, et statseid selskap med base i Hong Kong.
• Boreal AS som opererer både på sjø, bane og buss er også eid 100% av et kinesisk Fondsselskap i Hongkong, Everbright Overseas Infrastructure Investment. De opererer i 7 norske fylker, Møre og Romsdal er ett av dem. Fjord 1 som tapte konkurransen klaget, men det ble ikke tatt til følge.
• Boreal har også inngått kontrakt på bygging og drift av el-fergene i Oslofjorden med Ruter som har ansvar for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus..
• De leverer inn anbud på norsk togtrafikk, bl.a Bergensbanen. Alt er tilrettelagt gjennom jernbanedirektivene Norge er pålagt gjennom EØS-avtalen.
• Kina har også kjøpt Ekornes Fabrikker i Sykkylven.

Kina har økt sine investeringer i Europa fra 1,6 milliarder Euro i 2010, til 35 milliarder Euro i 2016.

Det er her vi må stoppe opp og tenke litt:

Ingen kan vel være i tvil om at kinesiske selskaper, konrollert av den kinesiske staten har langsiktige strategiske interesser med sine investeringer. Her gjelder selvsagt ikke kortsiktig profitt men kjøp av goodwill, lydighet og politisk kontroll.

Det norske EØS-systemet legger opp til konkurrranseutsetting på de fleste samfunnsområder men har strenge regler som skal hindre konkurransevridning.

Da kan man jo undres på hvorfor det er greit med kinesiske statlige fondsmidler, men ikke bruk av det norske oljefondets ressurser? De skal bare brukes i den internasjonale spekulasjonsøkonomien, med god risikospredning selvsagt.

Hvem sjekker konkurransevridningen?

Hvor er de politiske overveiningene i en tid der alle legger seg flate for markedsmakt og profitt? Hvilken konkurrent i Norge kan stille opp mot kinesisk statlig risikokapital?

Vektskåla tipper i Kinas retning. Flere land er bekymret for Kinesisk opptrapping og kontroll i Sør Kina Havet. Taiwan er selvsagt utsatt. Japan er bekymret og Vietnam, av alle, ber om etablering av Amerikansk militært nærvær i landet !

Kina avviser all innblanding i indre anliggende, de gjør krav på å legge Taiwan inn under kinesisk styre, noe de har gjennomført i Hongkong og knekt demokrati-bevegelsen. Slaktingen av demokratiopprøret på Tienanmen-plassen i 1989 viste hvilke metoder de var og er villige til å bruke. Kanskje opp mot 10 000 drepte, fulgt av en massiv arrestasjonsbølge mot opposisjonen og utrensking av alle innen kommunistpartiet som hadde støttet studentene og arbeidernes krav.

Ingen snakket lenger om den gule fare

Det var den gang Kina ikke representerte noen trussel mot omverdenen. Nå betraktes Kina som en svært respektabel handelspartner selv om de tråkker på alle de verdiene Norge bekjenner seg til, men ikke er villig til å stå opp for. Her har man snekret et handelsøkonomisk samkvem der man kan undres om den frihandelsavtalen Norge er i ferd med å forhandle fram med Kina ligner mer på et Transsiberian Trade and Investment Partnership.

Det parlamentariske demokratiet, slik det er fastsatt i grunnloven, sier at det er politikerne vi velger hvert 4. år som fastlegger landets lover. Liker vi ikke det som skjer kan lovmakerne byttes ut.

Slik er det ikke med EØS, der er det EU som utformer lovene på alle felt som dekkes av avtalen. Da hjelper det heller ikke å kaste politikerne og velge andre.

Eneste farbare vei er å kaste selve avtalen som er et enveiskjør og i hovedsak irreversibel. Handlingsrommet eller vetoretten har man ikke benyttet seg av i avtalens 26-årige levetid.

Et eventuelt rødgrønt stortingsflertall etter valget i september kan ikke da avvike fra EUs ordre om å sette ut driften av jernbane på anbudskonkurranse. Det hjelper heller ikke å sende saken til Høyesterett, for også Høyesterett har plikt til å forholde seg til EUs lover.

Sosiale forskjeller er valgkampens viktigste tema

Norge er mindre egalitært enn vi ønsker å tro. Ulikhetene vokser og er av amerikanske proporsjoner. Vi har flere dollarmilliardærer i Norge per innbygger enn i dollarens hjemland USA! Det største problemet for eiendomsmeglerne nå sies å være mangelen på hytter over 15 millioner-klassen for å dekke etterspørselen.

Takket være redusert formuesskatt så får men raskt noen millioner til overs som bør investeres i eiendom. I den andre enden har man kuttet i trygden til uføre med barn, arbeidsavklaringspenger og brillestøtte til barn med alvorlige synsproblemer.

Valget nå handler også om du er tilfreds med denne utviklingen.