I over én av tre norske kommuner forventes det synkende folketall. Mange lokker med god plass og fin natur, men forskning viser at det kan virke mot sin hensikt.

– Målet er å vise at det finnes mange spennende jobbmuligheter og fritidsaktiviteter her, sier Live Andrea Sulheim.

Hun er fotograf, grafisk designer og friluftsentusiast, og har mange følgere i sosiale medier.

Nylig fikk hun jobb i Faun Naturforvaltning og flyttet til Fyresdal, der arbeidsoppgavene blant annet er å promotere Fyresdal kommune i sosiale medier.

I dag har Fyresdal 1287 innbyggere, et innbyggertall som ifølge SSBs befolkningsframskrivninger er ventet å synke innen 2050. For å inspirere til tilflytting gikk kommunen i januar ut med at de ønsket å få en influencer til bygda. I utgangspunktet var de på jakt etter en småbarnsfamilie som skulle få bo gratis i ett år mot å vise fram hva stedet har å by på.

– I stedet endte det med at jeg fikk fast jobb i Faun, betaler husleia selv, og gjør dette prosjektet for kommunen som ett av flere, forteller Sulheim.

På Instagramkontoen @Livet_i_Fyresdal og den private kontoen @live_andrea deler hun bilder fra egne turer og opplevelser i kommunen. I tillegg skal hun vise fram hverdagen til tre ulike familier i bygda gjennom det neste året.

– Jeg var bekymret for at jeg kanskje måtte flytte til en stor by for å få relevant arbeid, så jeg er veldig tilfreds med å kunne bo her og ha en så spennende og variert jobbhverdag, sier Sulheim, som opprinnelig er fra Lom i Gudbrandsdalen.

Aldring og synkende folketall

Fyresdal kommune er ikke alene om å oppleve at folketallet går nedover. Ifølge SSBs ferske befolkningsframskrivninger vil 39 prosent av landets kommuner ha færre innbyggere i 2050 enn de har i dag.

– Dette med tilflytting er et veldig aktuelt tema. Svært mange distriktskommuner må forvente befolkningsnedgang de neste årene, sier seniorrådgiver i Distriktssenteret, Marianne Solbakken.

En av Distriktssenterets oppgaver er å formidle kunnskap og veilede kommuner med deres tilflyttingsarbeid. I en undersøkelse fra 2013 svarte åtte av ti distriktskommuner at de har vært involvert i tilflyttingsarbeid de siste ti årene. Men mange bommer på tiltakene.

– Mange selger stedet sitt med bilder av flott natur, og lokker med slaraffenliv og landlig idyll. Det er et litt feil signal å sende når det du trenger er kompetent arbeidskraft, påpeker Solbakken.

Heller ikke for potensielle innbyggere spiller mulighetene for mer fritid og vakker natur en avgjørende rolle.

– Arbeid og muligheter for å gjøre karriere er det aller viktigste både for å få nye innbyggere og for å få folk til bli. Vi har gjort undersøkelser både blant innvandrere og ungdom om hva som skal til for å få dem til å bli boende. Alle svarer det samme: Arbeid er bli-faktor nummer én.

Kampanjer uten effekt

Mange kommuner har utvist stor kreativitet i å lage kampanjer for å lokke folk til bygda. Fyresdal søkte influencer, og det finnes nok av kommuner som gjør seg lekre med påkostede YouTube-videoer og flotte bilder på Instagram.

– Tidligere satset man på tiltak som ringerunder og postkort til utflyttere. Nå bruker kommunene i større grad sosiale medier for å tiltrekke seg nye innbyggere. Men forskning viser at slike kampanjer har liten effekt, sier Solbakken.

Heller ikke økonomiske virkemidler som gratis tomt eller gratis barnehageplass ser ut til å gjøre synlige utslag på befolkningsstatistikken.

Solbakken forteller at det aller viktigste kommunene kan gjøre, er å ta vare på dem som bor i kommunen fra før, og dem som allerede har kommet.

– For å ta et eksempel: Nord-Gudbrandsdal sliter med synkende folketall. Men ser man på hvor mange som har meldt flytting til de seks kommunene i Nord-Gudbrandsdal de siste ti årene, er tallet over 7000. Hadde man klart å beholde mange av disse, hadde mye vært løst, sier hun.

Sats på innvandrerne

Solbakken sier kommunene har mye fokus på å få utflyttere hjem, og da aller helst barnefamilier som bokstavelig talt kan bidra med nytt liv i bygda. Det kan være bortkastet.

– En del utflyttere flytter riktignok tilbake, men det er få som gjør dette som et resultat av kommunens tilflyttingsarbeid. De fleste av disse ville ha bosatt seg i hjemkommunen uansett, sier hun.

Et mer effektivt tiltak mener hun er å få tilflyttere til å bli. Mange av disse kan være arbeidsinnvandrere eller folk med flyktningbakgrunn

– Svært mange kommuner har i flere år klart å opprettholde befolkningen på grunn av stor innvandring. Nå har innvandringen bremset opp, noe som gir grunn til å tro at det blir enda vanskeligere å hindre befolkningsnedgang. Samtidig er det dessverre slik at en del kommuner legger mye vekt på å hente tilbake utflyttere, mens de er lite opptatt av å få tilflyttere og spesielt innvandrere til å bli, sier hun, sier hun.

Arbeid, tilgang på passende bolig, godt oppvekstmiljø, nettverk og godt sosialt miljø er viktige faktorer for at innvandrere skal bli boende. Det er også viktig at ledende personer i lokalsamfunnet viser at de ser på innvandrerne som en ressurs.

Ungdom vektlegger arbeid

Distriktssenteret er nå i gang med en undersøkelse om hva som motiverer unge til å bosette seg i distriktene. Resultatene er ikke klare, men Solbakken påpeker at det er mange av de samme faktorene som får innvandrere til å bli, som får ungdommen hjem.

– Aller viktigst er muligheten til å gjøre karriere. Og ikke minst sørge for at også partneren får relevant jobb dersom man er to. Ungdom trekker også fram det å utnytte mulighetene digitaliseringen gir, ved at man kan bo i distriktet og likevel jobbe i byen, forteller hun.

Fortellingene om stedet er også viktig.

– Ungdommene påpeker at man må fremheve mulighetene og ikke bare utfordringene. Å stadig trekke fram at et sted er truet av fraflytting, bidrar nok heller til å skremme vekk folk enn å gi dem lyst til å komme flyttende.

Tilflytterhierarkiet

I temaheftet «Drømmen om å bli flere» skriver Distriktssenteret at kommunene henvender seg til en for snever gruppe når de skal tiltrekke seg nye innbyggere. «Alle» henvender seg til barnefamiliene, mens få satser på flyktninger og arbeidsinnvandrere, enda potensialet sannsynligvis er større der. Dette er ifølge Distriktssenteret kommunenes tilflytterhierarki:

1. Tilbakeflytterne

Jo større familie de har med på lasset, desto bedre. Det er liten tvil om at dette er den gruppen det rettes størst innsats mot. Forskningen viser imidlertid at dette antakelig er unødig bruk av ressurser. De som allerede har tilhørighet til en kommune, blir ikke først og fremst påvirket av kommunens arbeid for å få dem tilbake. De har egne kanaler for informasjon, og egen motivasjon for å eventuelt ville flytte hjem.

2. Livsstilsflyttere

Norske, nordiske og mellomeuropeiske barnefamilier som søker landlig livsstil. Disse er eksplisitt oppgitt som målgruppe, og kampanjebudskap og tiltak er designet spesielt for å tilfredsstille disse.

3. Jobbsøkende barnefamilier

Norske og utenlandske barnefamilier som kommer primært på grunn av jobb. Disse har som regel lite eller ingenting med tilflyttingsapparatet å gjøre, men barnefamilier ses likevel på som en verdifull gruppe man håper blir værende.

4. Unge og single jobbsøkere

Unge mennesker fra inn-­ og utland som kommer på grunn av jobb. Det er en utbredt antakelse at single ikke er verdt å bruke ressurser på da de kommer til å flytte videre. Unntak fra dette er regionale trainee­ordninger og steder som satser på sporty ungdom.

5. De man helst ikke vil ha

En stor gruppe potensielle tilflyttere som det ikke satses på, som folk over 45 år, flyktnin­ger, arbeidsinnvandrere og familiegjenforente.

(Kilde: Temaheftet «Drømmen om å bli flere»)